oss 150 kroner!
Selv om kriger nå er et høyaktuelt tema så bør vi nå ikke glemme at det nå er 27 år siden NATO-bombene falt over Beograd i Serbia. Likevel virker det som om denne lærdommen aldri ble tatt inn. I stedet ser vi konturene av den samme utviklingen igjen, bare i en ny form, med nye virkemidler og de samme farlige konsekvensene.
Det som nå skjer på Balkan, er ikke en såkalt misforståelse. Det er en utvikling som går i én retning, og den retningen er økende press. Serbia står igjen i sentrum, ikke som en partner i europeisk sikkerhet, men som en stat som gradvis skyves ut, omringes og defineres som problemet. Dette skjer ikke gjennom åpne konflikter, men gjennom politiske valg, militære strukturer og en stadig mer ensidig maktbalanse.
Kjernen i dette er Kosovo. For Vesten er saken i stor grad avsluttet. Kosovo behandles som en selvstendig stat, en realitet man forventer at alle skal akseptere. For Serbia er dette uakseptabelt. Kosovo er fortsatt en del av landet, forankret i historie, identitet og deres egen forståelse av internasjonal rett. At området er blitt løsrevet med tung støtte fra vestlige makter, oppleves ikke som fred, men som tvang.
Dette er ikke bare et politisk standpunkt. Jeg har selv arbeidet med veteraner fra regionen, mennesker som har stått midt i konfliktene og kjent konsekvensene på kroppen. De snakker ikke i slagord, men i erfaring. De husker et Jugoslavia som, under Tito, ble holdt samlet. Ikke perfekt, men stabilt. De beskriver hvordan denne stabiliteten ikke bare forsvant av seg selv, men ble svekket bit for bit gjennom politisk press, økende splittelse og ytre påvirkning. Når de ser dagens utvikling, reagerer de umiddelbart, fordi det ligner.
I dag bygges det opp en stadig tettere militær struktur rundt Serbia. Kroatia, Albania og Kosovo knytter seg sammen gjennom forsvarssamarbeid, øvelser og koordinering. Dette skjer i tett samspill med NATO og i tråd med EUs sikkerhetspolitiske linje. Det presenteres som stabilisering, men i praksis forskyves maktbalansen. Samtidig utvikles Kosovo fra en begrenset sikkerhetsstyrke til en militær aktør, med støtte, trening og politisk legitimitet fra vestlige strukturer. For Serbia er dette ikke en teknisk utvikling, men en direkte utfordring.
Budskapet som oppfattes er tydelig. Et omstridt territorium kan bygges opp militært så lenge det skjer under riktig allianse. Det er her mistilliten forsterkes. Vesten snakker om folkerett og stabilitet, men praktiserer selektivt. Når det passer, forsvares grenser. Når det ikke passer, omdefineres de. For Serbia fremstår dette ikke som et regelbasert system, men som maktpolitikk.
Samtidig øker det politiske og økonomiske presset. Energisamarbeid er blitt et nytt geopolitisk verktøy. Serbia har styrket sine bånd østover, særlig mot Russland, og det verserer jevnlig spekulasjoner om avtaler og ordninger som ikke fullt ut er transparente. Uansett detaljer bidrar dette til å forsterke bildet av et land som presses fra flere kanter, og som svarer ved å søke alternativer.
Parallelt øker også påvirkningen internt. Støtte til sivilsamfunn, ungdomsbevegelser og politiske prosesser løftes frem som demokratiutvikling. Men i en region preget av historisk mistillit oppleves dette ofte annerledes, som påvirkning og innblanding. Man trenger ikke ty til konspirasjoner for å forstå konsekvensene. Det holder å se hvordan dette virker på bakken. Når ytre aktører får en stadig tydeligere rolle i interne forhold, svekkes opplevelsen av kontroll over egen utvikling.
Serbia har forsøkt å stå i balanse. Militær nøytralitet har vært et bevisst valg for å unngå å bli dratt inn i nye blokkdannelser. Det har fungert som en buffer i en region som ellers reagerer raskt på press. Men denne bufferen er i ferd med å forsvinne. Når naboland integreres tettere militært, når Kosovo styrkes, og når NATO og EU øker sitt nærvær, blir nøytralitet ikke en styrke, men en stadig mer utsatt posisjon.
Veteranene jeg har møtt, sier det uten omsvøp. Konflikter starter ikke med våpen. De starter når en stat opplever at handlingsrommet forsvinner. Det er akkurat det som skjer nå. Dette handler ikke om å frikjenne Serbia eller fordele skyld, men om å forstå dynamikken som bygges opp. Når én side styrker seg i sikkerhetens navn, og den andre opplever det som en trussel, oppstår en spiral der hver handling forsterker neste og hver reaksjon bekrefter frykten.
Det mest alvorlige er at dette skjer mens man fortsatt snakker om stabilitet, mens man later som om utviklingen er kontrollert, og mens man unngår å erkjenne hvordan dette oppleves fra den andre siden. Balkan har vist oss før hva som skjer når slike prosesser får gå for langt. Det går ikke sakte. Det går plutselig.
Spørsmålet er ikke om dette er farlig. Spørsmålet er hvorfor Europa igjen velger å ignorere signalene. For i det øyeblikket balansen forsvinner helt, er det ikke dialog som overtar. Det er konfrontasjon.
BIlde: Dan Viggo Bergtun holder innlegg under World Veterans Congress i Beograd, Serbia, i 2023, med budskap om respekt for ulikheter i forhandlinger på tross av politiske meninger.
