Ødeleggelsen av Jugoslavia (del 2)

0

Norge deltok i den ulovlige NATO-krigen mot Jugoslavia, men benektet realitetene. Etter krigen jobbet Norge aktivt for «fargerevolusjon». «Frihetskjemperne» vi støttet tiltales nå for krigsforbrytelser.

(første del av artikkelen kan leses her).

Av Terje Alnes.

Ulovlig krig i moralsk rustning

Ved Sovjetunionens og Warszawapaktens bortfall var NATO så mektig at den definerte sine egne regler. Jugoslavia-krigen viste at verdens mektigste militærallianse ikke lenger hadde noen skrupler med å gå til angrepskrig uten mandat fra FNs sikkerhetsråd i ryggen. At krigen dermed var ulovlig ifølge Folkeretten, og en forbrytelse mot freden, var visst ikke så nøye.

For å legitimere angrepet på en suveren stat oppfant NATO begrepet «humanitær intervensjon», og påberopte seg en moralsk plikt til å gripe inn med militære midler for å hindre overgrep mot sivilbefolkningen. Ved å påberope seg en plikt ga militæralliansen seg selv en moralsk rett til å gå til krig. Det høyverdige motivet skulle trumfe internasjonale rettsregler.

Norsk benektelse

Norske politikere kjøpte den moralske argumentasjonen om at NATO måtte gripe inn. Man skulle tro at avgjørelsen om å sende norske styrker utenlands for å delta i krig ville skape politisk strid, det var tross alt første gang siden 1945 at norske styrker deltok i «skarpe oppdrag».

På Stortinget var det imidlertid ikke noen debatt om norsk krigsdeltakelse. Først dagen etter at 6 norske F-16 fly hadde deltatt i angrepet kom saken opp. Dette var et brudd med Grunnlovens § 25 der det står at norske tropper «… må aldri brukast utanfor grensene til riket utan samtykke frå Stortinget». Talerne sa stort sett det samme; at det ikke var noen vei utenom å bombe. Den eneste representanten som talte mot bombing var Hallgeir Langeland fra SV, resten av SVs stortingsgruppe støttet bombingen.

Samtidig nektet statsministeren for at vi deltok i en krig. På en pressekonferanse midt under bomberegnet sa statsminister Kjell Magne Bondevik: «- Jeg vil reservere meg mot å si at Norge nå er i krig. Vi har ikke erklært krig mot Jugoslavia, men deltar i en militær operasjon i NATO-regi.»

Bondeviks uttalelse, der han bevisst unngår å si at Norge deltok i en krig, er symptomatisk for hvordan det politiske Norge benektet krigens realiteter. Denne vridde retorikken finner vi igjen i offisielle dokumenter. I Stortingsmeldingen som kom i etterkant er bruken av eufemismer påtakelig, det var som om Orwells ånd hadde tatt bolig i Det Kongelige Utenriksdepartement. Krigen omtales som «krisen» og bombeangrepene for «luftkampanjen». Uten nyanser fremstilles krigen som «den vellykkede militære operasjonen». For regjeringen var 78 dager med bombing et eksempel på vellykket «krisehåndtering».

Mange år senere tok Bondevik avstand fra omtalen av krigen som «en militær operasjon». Han sa at han hadde fått veldig klare råd fra embetsverket om å ikke kalle det en krig, for det ville medføre folkerettslige forpliktelser som en «militær operasjon» ikke hadde. Embetsverket fikk altså statsministeren til å bløffe det norske folk om krigens realitet

Kosovo etter krigen

23. september 1999 kom Telemark bataljon til Kosovo. Da hadde KFOR (Kosovo Force), den NATO-ledede fredsbevarende styrken, stått i provinsen siden 12. juni. Oppdraget var å vedlikeholde fred og sikkerhet for befolkningen. Bataljonssjef Robert Mood har gitt denne skildringen av hva som møtte dem:

– Det var det totale anarki. Det fantes verken politi, rettsvesen eller sykehus. Serbiske hus sto i brann, og gamle serbiske kvinner ble slått i hjel. Branner antent av molotovcocktailer og håndgranater som ble kastet inn i serbiske hus, var dagligdags. … Vi hadde skapt oss et bilde av albanerne som ofre og serberne som overgriperne. Men virkeligheten vi møtte, var en albansk befolkning med enorm trang til gjengjeldelse. Alt var snudd på hodet.

Daværende utenriksminister Knut Vollebæk sa dette i 2016:

– Vi har feilet i Kosovo. Det går ikke bra i det hele tatt. Nå er det veldig få serbere igjen, og jeg forstår at mange av dem planlegger å reise fordi det er vanskelig å bo der. Det er et personlig nederlag, for det var ikke det vi gikk til krig for. Jeg bekjempet jo ikke Milosevic for å få en motsatt etnisk rensning.

Norge jobbet for «fargerevolusjon»

Norges angrep på den suveren staten Jugoslavia stoppet imidlertid ikke med at 180 militære og 6 F-16 fly deltok i NATO-krigen. Etter at Jugoslavia hadde kapitulert fortsatte Norge med «soft power» mot landets regjering, for å sikre at et «vestvennlig» regime skulle overta.

Da Bondevik-regjeringen gikk av i mars 2000 overtok Jens Stoltenberg som statsminister, med Thorbjørn Jagland som utenriksminister. Den nye Arbeiderparti-regjeringen arbeidet målbevisst for å styrte Slobodan Milosevic. Det gikk så langt at Milosevic skrev brev til FNs Sikkerhetsråd og protesterte mot at Norge blandet seg inn i landets indre anliggender. Dette i en situasjon der NATO okkuperte Kososvo med 50.000 soldater og Jugoslavia led under tøffe politiske og økonomiske sanksjoner.

Jagland ga Norges sendemann til Beograd, Sverre Bergh Johansen, ordre om å gjøre det han kunne for å bidra til å fjerne Milosevic fra makten. Bergh Johansen etablerte nær kontakt med opposisjonslederen Zoran Dindic og bisto med å samle 18 partier i en valgallianse (DOS) mot regjeringen.

En rekke norske tiltak, koordinert fra Utenriksdepartementet og godkjent av Jagland, fulgte. Ordførere i byer og landsbyer kunne nå be om direkte økonomisk støtte fra Norge! Alt fra utplassering av søppelbøtter til utbetaling av studentstipendier på 1.000 tyske mark ble finansiert med norske skattepenger. Programmet «Asfalt for demokrati» handlet om å asfaltere hovedgater i serbiske landsbyer der motstanden mot Milosevic var stor. Slik viste ordførere fra opposisjonen innbyggerne sine hvilke fordeler de ville få ved å stemme på dem. Norge betalte. Et liknende konsept der landsbyer fikk gratis fyringsolje ble kalt «Olje for demokrati», en stor fordel i et land der NATO planmessig hadde ødelagt energiforsyningen ved bombing. Forutsetningen for å få hjelp fra Norge var at ordførerne sverget lojalitet til opposisjonen.

Norge jobbet rett og slett for en «fargerevolusjon».

I alt brukte Norge 80 millioner kroner på tiltak for å styrte Slobodan Milosevic, store deler av disse pengene ble regelrett smuglet inn i landet. Norge blandet seg direkte inn i den jugoslaviske valgkampen høsten 2000 da Utenriksdepartementet brukte 1,5 millioner kroner på å kjøpe datamaskiner og mobiltelefoner til opposisjonen. Slik jobbet den norske regjeringen bevisst for å undergrave regjeringen i en suveren stat.

4. februar 2003 sluttet Jugoslavia å eksistere. Da vedtok det føderale parlamentet i Beograd å endre navnet på føderasjonen til Serbia og Montenegro.

Det rettslige etterspillet

De som ga klarsignal til den ulovlige NATO-bombingen i 1999 har aldri blitt tiltalt for noe som helst. Disse er krigens store seierherrer, de oppnådde sine politiske mål og fikk innsatt «vestvennlige» regimer.

Slobodan Milosevic

Annerledes er det for de serbiske og kosovoalbanske lederne. Utfallet av de internasjonale rettsprosessene som er ført har imidlertid ikke vært som det vi i NATO-landene forventet. Den serbiske «hovedskurken» er delvis frikjent, mens de kosovoalbanske «frihetskjemperne» har havnet på tiltalebenken for terrorisme.

31. mars 2001 ble Milosevic arrestert og utlevert til Det internasjonale krigsforbrytertribunalet for det tidligere Jugoslavia (ICTY) i Haag, som den første statslederen i verdenshistorien. Han hadde allerede i 1999 blitt tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten. Rettssaken i Haag pågikk til Milosevic ble funnet død på cellen etter 5 år i varetekt.

Etter sin død ble Milosevic, som NATO-mediene omtalte som «slakteren på Balkan» fordi han angivelig støttet grusomhetene som serberne i Bosnia-Hercegovina sto bak, langt på vei frikjent av domstolen. Dommen sier at han ikke var medansvarlig, men tvert imot motstander av krigsforbrytelser begått av serbere i Bosnia. Dommen fra 2016 er nærmest dysset ned i vestlige medier, siden den motsier mye av propagandaen som legitimerte krigen.

Kosovos president Hashim Thaci, som tidligere var talsperson og politiske leder for Kosovos frigjøringshær (UCK), ble derimot arrestert i november i år. Han er tiltalt for krigsforbrytelser og forbrytelser mot menneskeheten, for handlinger begått i perioden 1998-1999. Kadri Veseli, lederen for Kosovos demokratiske parti (PDK) og tidligere sjef for UÇKs etterretningstjeneste, er også tiltalt, sammen med to andre politikere med bakgrunn fra UCK. Disse fire er anklaget for forfølgelser, vilkårlige arrestasjoner, grusom behandling, tortur og drap.

Kosovokrigen resulterte i mer enn 10.000 døde, og 1.641 personer er fremdeles ikke gjort rede for.

Kilder:

Gunnar Garbo «Også krig er terror», Eget forlag 2002, s. 146-239,

Kristoffer Egeberg «Fredsnasjonen Norge», Kagge forlag 2017, s. 85-192,

«Om samarbeidet i Atlanterhavspaktens organisasjon i 1999», St.meld. nr. 36 (1999-2000),

«Slobodan Milosevic langt på vei frikjent for krigsforbrytelser i Bosnia», abcnyheter.no 09.08.16,

«Oppgjøret etter Kosovokrigen: Kosovo-domstol med sin første pågripelse»,

ForsvaretsForum.no 25.09.20,

«Oppgjørets time i Kosovo», Le Monde Diplomatique desember 2020

Denne artikkelen ble først publisert på Spartakus.

Forrige artikkelNorge tjener på Trumps Vest-Sahara-deal
Neste artikkelNorges sabotasje av Nobels nedrustningspris