Fred bygges ikke med sanksjoner

Jeg kom til Balkan i 2009, ikke som soldat, men som del av et veteranarbeid for forsoning.

Vi var en liten gruppe som ønsket å gjøre det motsatte av hva krigen hadde gjort: å skape forståelse der mistenksomhet hadde styrt alt. Vi reiste mellom Bosnia, Serbia, Montenegro, Kosovo og Kroatia for å samle folk som hadde vært på hver sin side. Vårt mål var ikke å diskutere hvem som hadde rett, men hvordan man kunne leve sammen igjen.

Jeg har møtt mange mennesker i disse årene: tidligere soldater, enker, lærere, politikere og ungdommer som aldri opplevde krigen, men likevel bar arrene etter den. Det er ikke hatet som er sterkest på Balkan i dag, men frykten. Frykten for at politisk press utenfra, økonomisk nød og gamle sår skal tennes på nytt.

En av dem jeg møtte flere ganger, var Milorad Dodik, den daværende presidenten i Republika Srpska. Vestlige medier beskrev ham som en provokatør, en mann som utfordret Dayton-avtalen. Men jeg møtte en annen side. Han var bestemt, ja, men også alvorlig og ofte urolig for framtiden. I følge mine notater sa han til meg:

«Jeg frykter ikke bosniakene eller kroatene. Jeg frykter at presset utenfra vil få alt til å rakne igjen. Folk her er slitne av å bli brukt som brikker».

Det var ikke en mann som ønsket konflikt, men en som fryktet at Bosnia skulle bli fanget mellom stormakter igjen, slik det har skjedd så mange ganger før. Jeg forsto hva han mente. De fleste jeg møtte i regionen delte samme følelse: at de aldri får være herrer i eget hus.

Jeg så hvordan sanksjoner og utenlandsk styring rammet vanlige mennesker, ikke lederne. Når Vesten straffer, kaller de det målrettet. Men i praksis rammer det alltid arbeidere, småbedrifter, bønder og familier. Bedrifter blir utestengt fra internasjonale banker, investeringer uteblir, og lokalt initiativ kveles. Folk mister troen på framtiden, og da mister de også troen på fred.

Sanksjoner fremstilles som et alternativ til krig, men for meg som har sett virkningene, er de en annen form for krigføring, stille, økonomisk og like ødeleggende. De skaper ikke rettferdighet, de skaper avhengighet. Og når folk blir desperate, begynner de å lytte til dem som roper høyest og lover styrke. Det er slik ekstremisme får grobunn.

Dodik var klar på dette. Han mente at hver gang noen i Bosnia forsøkte å finne egne løsninger, kom det nye betingelser og trusler fra Brussel eller Washington. «Hvordan kan et folk være fritt når økonomien deres styres fra utlandet?» spurte han. Jeg hadde ikke noe godt svar.

Han snakket også om det som få vestlige politikere vil høre, at sanksjoner og økonomisk press undergraver det som er igjen av tillit. Når vestlige land bruker makt for å fremme demokrati, ender de med å svekke demokratiet. Folk mister troen på at rettferdighet kan skapes gjennom samarbeid, og begynner i stedet å se på hverandre som fiender igjen.

Jeg husker en kvinne i Mostar som sa: «De sier vi må lære å tilgi. Men hvordan skal vi tilgi når vi ikke får leve verdige liv?» Det sitter i meg fortsatt. Fred handler ikke bare om våpenhvile. Fred handler om verdighet, arbeid, trygghet, om å slippe å leve under økonomisk kontroll og politisk ydmykelse.

Jeg har sett håp også. Når folk møtes uten medier og uten agenda, skjer det noe. Jeg har sittet ved bordet med serbere, kroater, bosniakker og albanere som først ikke så på hverandre. Etter noen timer, noen historier, et glass vin, begynte latteren å komme. Ikke fordi de var enige om alt, men fordi de kjente igjen mennesket i den andre.

Slik bygges fred, ikke med trusler, men med tid og tillit. Men den prosessen tåler ikke utenlandsk innblanding og økonomisk straff.

Jeg deler Dodiks uro. Jeg tror ikke Balkan trenger flere erklæringer om demokrati eller flere tiltak fra fjerne hovedsteder. Det Balkan trenger, er ro, respekt og tid til å bygge seg selv. Sanksjoner og politiske kampanjer gjør det motsatte, de splitter, ydmyker og holder gamle konflikter i live.

Jeg reiser fortsatt når jeg kan, og jeg ser at frykten ikke har forsvunnet. Den ligger der som et arr som aldri får gro. Men jeg ser også mennesker som fortsatt prøver, som nekter å hate. Det er de som gir meg håp.

Fred kan ikke bygges med sanksjoner. Den må bygges med forståelse. Og det er ikke verdens stormakter som skal eie den prosessen, det er menneskene som lever midt i den.

---

Tillegg: Norges sanksjoner

Per november 2025 har Norge sanksjoner mot rundt 28–29 land, regioner og aktører, inkludert våpenembargoer og økonomiske restriksjoner.

Blant disse landene er: Russland, Hviterussland, Iran, Nord-Korea og Syria (i ferd med å bli opphevet etter at Syria fikk en sjølutnevnt president fra terrorgruppa HTS).

Andre land med sanksjoner inkluderer typisk:

• Afghanistan, Burundi, Den sentralafrikanske republikk, DR Kongo, Guinea-Bissau, Haiti, Irak, Jemen, Libanon, Libya, Mali, Myanmar (Burma), Somalia, Sør-Sudan, Sudan, Venezuela, Zimbabwe.
• Nylig har Norge også innført tiltak mot enkelte israelske bosettere og ministre (som Bezalel Smotrich og Itamar Ben-Gvir) for menneskerettighetsbrudd på Vestbredden og i Gaza, men ikke brede sanksjoner mot Israel som stat.