oss 150 kroner!
Benoît Paré er en fransk militærreservist, tidligere analytiker i det franske forsvarsdepartementet og langvarig internasjonal observatør, mest kjent for sin rolle i OSCEs (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) spesielle overvåkingsmisjon i Donbas-regionen i Ukraina.
Paré har en bakgrunn som offiser i den franske hæren (reservist) og jobbet som analytiker ved det franske forsvarsdepartementet. Han har lang erfaring fra internasjonale oppdrag i konfliktområder, inkludert tidligere oppdrag i det tidligere Jugoslavia, Afghanistan, Libanon og Pakistan. Fra rundt 2015 (noen kilder nevner også 2014) til 2022 var han utplassert som ubevæpnet sivil observatør i OSCEs Special Monitoring Mission to Ukraine (SMM). Han tilbrakte mye tid i Donbas, og var en av de få vestlige observatørene som var lenge på begge sider av kontaktlinja.
I 2025 ga Benoît Paré ut boka Ce que j’ai vu en Ukraine: 2015–2022 – Journal d’un observateur international og ga et detaljert intervju i juni samme år (transkribert og publisert på multipol360.com etter opptak fra TV Libertés-programmet La Matinale Tocsin). Lenke til boka på Amazon.
Her er et sammendrag.
Benoît Paré om hva han så i Ukraina (2015–2022)
Jeg heter Benoît Paré. Jeg er tidligere analytiker ved det franske forsvarsdepartementet, reserveoffiser i hæren og har vært ute i åtte operasjoner utenlands. Fra juli 2015 til mai 2022 var jeg observatør for OSCE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa) i Donbas. Vårt mandat var klart: samle objektive fakta om sikkerhetshendelser, overvåke menneskerettigheter og legge til rette for dialog mellom partene på bakken. Vi patruljerte både i områder kontrollert av den ukrainske regjeringen og i områdene som ble holdt av de prorussiske separatistene. Det ga oss en unik mulighet til å se virkeligheten med egne øyne – ikke gjennom medier eller politiske narrativer.
OSCE-misjonen ble opprettet i 2014 for å overvåke våpenhvilen etter Minsk-avtalene. Vi skulle være nøytrale. Men allerede fra starten var det et problem: OSCE anerkjente ikke de to selvutnevnte republikkene i Donbas (Donetsk og Luhansk). Det gjorde det vanskelig å ha like god kontakt med begge sider. Med Kiev var samarbeidet alltid smurt – med separatistene var det mer komplisert. Jeg prøvde å endre dette internt, men uten hell. Til slutt førte det til at jeg sa opp stillingen min. Jeg kunne ikke lenger akseptere at mandatet vårt ble undergravd.
En av de største skandale jeg opplevde, dreide seg om tallene på sivile ofre. I 2016 gjennomførte vi en grundig analyse der vi verifiserte hvert enkelt dødsfall med tre uavhengige kilder: medisinske rapporter, offisielle myndigheter og direkte vitneutsagn. Resultatet var klart: 63% av de sivile ofrene falt i separatistkontrollerte områder, mens bare 35% var i områder under ukrainsk kontroll. Da disse tallene ble kjent internt, reagerte Kiev kraftig og anklaget OSCE for å være «manipulert av russerne».
Sjefen for misjonen fikk panikk for jobben sin og besluttet å slutte å publisere detaljerte tall fordelt på soner. Fra da av ga vi bare ut samlede tall. Men jeg hadde tilgang til de interne databasene, og jeg så at ubalansen bare ble større: mellom 2016 og 2018 var forholdet omtrent 72% sivile ofre i separatistområdene mot 25% på ukrainsk side når vi utelukket miner. Dette var en ren sensur av fakta. Det var ikke lenger mulig å snakke om «begge sider like mye skyld». Virkeligheten viste noe annet.Jeg så også flere tilfeller av direkte falsifisering av rapporter. I Kramatorsk i 2015–2016 oppdaget jeg at et daglig rapport feilaktig plasserte et bombardement av Gorlovka (separatistkontrollert) som om det hadde skjedd i en ukrainsk-kontrollert by. Forfatteren, en amerikaner med bakgrunn fra National Endowment for Democracy (NED), kalte det en «menneskelig feil».
Men jeg så det samme mønsteret flere ganger – spesielt fra anglo-amerikanske observatører. Jeg hørte fra franske og britiske kolleger om en amerikansk observatør i Kiev som var gift med en offiser i det ukrainske sikkerhetstjenesten (SBU) og som aktivt endret rapporter. Jeg så aldri russiske observatører lyve på samme måte. Derimot opplevde jeg en kultur av selv-sensur og «hemmelighold» innad i OSCE. Noen patruljerapporter ble rett og slett holdt unna for oss andre.Et konkret eksempel som fortsatt sitter i meg, er bombingen av en barnehage i Stanitsa Luhanska 17. februar 2022. Dette skjedde rett etter at USA hadde advart om en mulig russisk invasjon. Ukrainske og vestlige medier pekte umiddelbart på separatistene.
Men OSCE-rapporten jeg så, viste noe helt annet: Skadebildet på bygningens nordøstfasade tydet på at ilden kom fra nordøst – altså fra ukrainsk-kontrollert område. Separatistene holdt til sørvest. Fysisk sett stemte det ikke. Hvorfor skulle separatistene bombe en barnehage midt på dagen i en by der de fleste innbyggerne var deres egne? Dessuten ble OSCE-observatørene nektet å komme nærmere enn 50 meter – noe som aldri hadde skjedd på fem år. Like etter kom den ukrainske viseforsvarsministeren og den amerikanske ambassaden ut og ga Russland skylden. Zelenskyj brukte det samme narrativet på sikkerhetskonferansen i München dagen etter. For meg luktet det sterkt av manipulation for å mobilisere Vesten.
Disse hendelsene passer inn i et større mønster jeg har sett både før og etter 2022: Mariupol-barnehjemmet, teateret i Mariupol, Bucha, Izium. Ofte ble det presentert som «russiske grusomheter» uten at fakta ble verifisert. Jeg sammenligner det med gamle kjente teknikker – Colin Powells prøverør i 2003 eller Račak-massakren i 1999 som ble brukt til å rettferdiggjøre bombing av Serbia. Den ukrainske ombudsmannen for menneskerettigheter ble til og med sparket i 2022 fordi hun hadde diktet opp tall om «tusener av voldtekter» begått av russiske soldater. Hun innrømmet det selv: «Vi trenger våpen fra Vesten.» Slike løgner blir sjelden rettet i vestlige medier.
Jeg er ikke naiv – propaganda finnes på alle sider. Men i min tid på bakken så jeg en systematisk skjevhet mot å beskytte det ukrainske narrativet. Minsk-avtalene kunne ha stoppet blodbadet allerede i 2015. De ble sabotert, hovedsakelig fra ukrainsk side, blant annet fordi ultra-nasjonalistiske grupper nektet ethvert kompromiss. Nasjonalistene har fortsatt stor innflytelse og hindrer Zelenskyj i å inngå fred, selv i dag.
Jeg skrev boka for å gi et faktabasert vitnesbyrd – ikke en politisk pamflett, men ei dagbok fra en som var der i sju år. Jeg visste at det ville koste meg karrieren i internasjonale misjoner. Men sannheten er viktigere enn min egen økonomiske framtid. Donbas-krigen handler ikke bare om Ukraina – den handler om hvordan vi som vestlige samfunn velger å forholde oss til fakta når de ikke passer inn i det offisielle bildet. Hvis vi fortsetter å ignorere det jeg og andre så på bakken, risikerer vi å grave oss djupere ned i en konflikt som kunne vært unngått.
