oss 150 kroner!
Som frontlinjestat for NATO har Polen spilt en nøkkelrolle i krigen mot Russland i Ukraina. Kuppet i 2014 ble forberedt på et møte i Trilateralkommisjonen, som ble holdt i Krakow i Polen 25.–27. oktober 2013.
Konferansen åpnet med en svært patriotisk tale av Polens president Bronisław Komorowski som understreket Polens ledende rolle i Sentral- og Øst-Europa og la vekt på behovet for en rask integrasjon av disse lande i EUs strukturer.
Annen dag av konferansen var viet til Ukraina.
Blant talerne var Ukrainas tidligere utenriksminister Leonid Kozhara, Arseniy Jatsenjuk, Polens tidligere president Aleksander Kwaśniewski og tidligere USA-ambassadør til Ukraina Steven Pifer.
Som kjent ble Jatsenjuk seinere utpekt av Victoria Nuland som den neste presidenten i Ukraina.
Polen har stormaktsambisjoner. I juli 2023 skrev Knut Erik Aagaard på steigan.no:
I Polen har det lenge eksistert en drøm om å gjenskape det som en gang var storfyrstedømmet Polen-Litauen. Dette er en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski, og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.
Det Pilsudski ønsket var å gjenreise storhertugdømmet Polen-Litauen fra dets glansdager da det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Det var etter undertegninga av Unionen av Krevo i august 1385, og forsterket etter freden i Dywilino i 1618. Det omfattet de østlige delene av dagens Polen, Ukraina (uten Donbass), Hviterussland, en snipp av Russland, det som i dag er Kaliningrad-eksklaven, samt det meste av Estland-Latvia og Litauen. Den mest ekstreme varianten av Intermarium tok også med seg Italia pluss Finland og Skandinavia.
Dagens polske ledelse har for alvor begynt å lufte disse drømmene igjen, og det er ikke for ingenting at Polens president her uttalt: «Det vil ikke lenger finnes noen grense mellom Polen og Ukraina».
På samme tidspunkt skrev Foreign Policy: «Det er på tide å bringe tilbake den polsk-litauiske unionen».
Tidlig under krigen vedtok Polen lovgivning som tillot ukrainske flyktninger å få polske ID-numre, noe som dermed ga DEM tilgang til en rekke sosiale og helsetjenester som normalt er forbeholdt polske statsborgere. Den ukrainske regjeringen sverget å gjengjelde, og ga polakker i Ukraina en spesiell juridisk status som ikke er tilgjengelig for andre utlendinger. Med over 3 millioner ukrainere bosatt i Polen – inkludert en betydelig befolkning før krigen – blir de kulturelle, sosiale og personlige båndene mellom de to nasjonene sterkere for hver dag.
Dette poenget er tatt opp av Andrew Korybko i en annen artikkel i dag:
En etnisk ukrainsk lobby kan snart ta form i den polske nasjonalforsamlinga.
Polakkene driver høyt spill. De har stormaktsdrømmer, om ennå ikke så høytflyvende som Józef Piłsudski som drømte om et polsk hegemoni fra Østersjøen i nord til Svartehavet og Adriaterhavet i sør, og som i en seinere versjon også inkluderte Norden i denne stormaktstanken.
Den amerikanske tenketanken Atlantic Council har applaudert denne planen og mener at den bør være en strategisk prioritering for USA.
Men nynasjonalistene i Polen kan foregne seg. Historisk er Polen ingen stabil stat.
Delinger av Polen ble gjennomført tre ganger, i 1772, 1793 og 1795. Delingene førte til at Polen (som da var i union med Litauen) sluttet å eksistere som stat.
Polen forsvant på nytt i 1939 da Tyskland rykket inn fra vest og Sovjetunionen fra øst.
Se på disse kartene:
Dette var situasjonen i 1925:
Dette var situasjonen i 1939:
Dette var situasjonen etter Sovjetunionens sammenbrudd og Tysklands samling:
Som Korybko peker på er det ukrainske diasporaen i Polen ei potensiell kruttønne. Det fantes i sin tid en uavhengighetsbevegelse for Vest-Galicia. Øst-Galicia er den delen av Ukraina som var polsk med Lvov som viktigste by. I dag finnes ikke den. Men ukrainske høyreekstremister kan bringe dette opp igjen. I dag bor de fleste ukrainske flyktningene rundt Warszawa og i det tidligere Schlesien som ble tatt fra Tyskland og gitt til Polen etter annen verdenskrig.
Et alternativ i Visegrád
I artikkelen Tsjekkerne valgte egne interesser framfor Brussels dogmer pekte vi på at mye av det gamle Østerrike-Ungarn nå er samlet i sin motstand mot Ukrainakrigen. Viktor Orbán har spådd at det såkalte Visegrád 4 kan komme tilbake og blokkere EU-sentralismen. Han tenker da på Ungarn, Tsjekkia, Slovakia og Polen.
Det kan være et mer realistisk mål for Polens ambisjoner enn å sikte mot stjernene med fare for å gjør mageplask.
Donald Trump har satset mye på Polen og vil kunne komme til å se på landet som USAs fremste allierte i denne delen av Europa. Viktor Orbán har kritisert polakkene for deres knefall for USA.
Polske ledere vet helt sikkert at Trumps kjærlighet er ustabil, mens Orbán både er stabil og forutsigbar. Men blir drømmen om det firkanta egget for sterk?
Les:
Slike saker skal vi snakke mer om på Mot Dag-konferansen. Meld deg på her.
