I vår kommentar til Knut Erik Aagaards oversettelse av Vladimir Putins tale til Det nasjonale sikkerhetsrådet i Russland skrev vi:
I Polen har det lenge eksistert en drøm om å gjenskape det som en gang var storfyrstedømmet Polen-Litauen. Dette er en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski, og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.
Ikke før hadde vi pekt på dette før vi ble klar over at det innflytelsesrike magasinet Foreign Policy i USA har lansert nettopp dette, rett opp av tryllekunstnerens hatt. (Vår sløvhet, FP skrev dette i mars 2023.):
It’s Time to Bring Back the Polish-Lithuanian Union
En politisk konstruksjon opprettet for nesten 700 år siden tilbyr løsninger for Europa i dag.
Vi gjengir et langt utdrag av teksten for at leserne skal se at dette ikke bare er en flygeidé, men et mulig tiltak det jobbes med:
I 1386 giftet den siste hedenske herskeren over Litauen, Jogaila, seg med barnedronningen av Polen, Jadwiga, da i begynnelsen av tenårene. Ekteskapet skapte en politisk union mellom Polen og Storhertugdømmet Litauen, som omfattet store deler av dagens Hviterussland og Ukraina. Ved å gjøre det løste det et todelt problem. Den ene, den bidro til å bringe de enorme østeuropeiske territoriene, inkludert land i det tidligere Kyivan Rus’, inn i den vestlige kristenhetens fold. For det andre tok unionen opp den umiddelbare sikkerhetsbekymringen som både polakker og litauere står overfor: trusselen fra germanske riddere.
Det polsk-litauiske samveldet skulle fortsette å bli et av de største landene i Europa og et fascinerende laboratorium for politisk styring, studert i detalj av USAs grunnleggere, spesielt i Federalist Papers. Etter slutten av det Jagiellonske dynastiet forvandlet det seg til et valgmonarki, likt bystatene i Italia, men opererte i en langt større skala. Samveldets lovgiver og lokale rådsforsamlinger fulgte prinsippet om enstemmighet – ikke ulikt Det europeiske råd gjør i mange saker i dag. Samveldets atmosfære av religiøs toleranse og frihet som dets adel nøt, ga et sterkt motpunkt til de absolutistiske monarkier i Vest-Europa – for ikke å snakke om den tragiske historien som fulgte etter samveldets bortgang i 1795.
Hva om en lignende politisk løsning var tilgjengelig på problemene Ukraina og Polen står overfor i dag?
Argumentet for en eksplisitt politisk union mellom de to landene er ikke basert på nostalgi, men på felles interesser. På grunn av fire århundrer med felles historie innen det polsk-litauiske samveldet, deler mye av dagens Ukraina (og Hviterussland) langt mer av sin fortid med Polen enn det gjør med Russland, til tross for påstander fra russiske propagandister om det motsatte og til tross for det faktum at forholdet ofte var svært komplisert av de fremtredende hendelsene – som illustrert av de mest fremtredende hendelsene. Nytsky-opprøret og dets motstridende tolkninger av polakker og ukrainere.
Spol frem til nåtiden og til nær fremtid. Begge landene står overfor en trussel fra Russland. I dag er Polen et medlem med god anseelse i EU og NATO, mens Ukraina er opptatt av å bli med i begge organisasjonene – ikke ulikt Storhertugdømmet fra før, ivrige etter å bli en del av mainstream, kristnet Europa.
Tenk deg i stedet at Polen og Ukraina på slutten av krigen danner en felles føderal eller konføderal stat, og slår sammen sin utenriks- og forsvarspolitikk og bringer Ukraina inn i EU og NATO nesten umiddelbart. Den polsk-ukrainske union ville bli det nest største landet i EU og uten tvil dets største militærmakt, og gi mer enn en tilstrekkelig motvekt til den fransk-tyske tandem – noe som EU savner sårt etter Brexit.
For USA og Vest-Europa vil unionen være en permanent måte å sikre Europas østflanke fra russisk aggresjon. I stedet for at et slingrende, litt kaotisk land på 43 millioner dveler i ingenmannsland, ville Vest-Europa bli bufret fra Russland av et formidabelt land med en veldig klar forståelse av den russiske trusselen. «Uten et uavhengig Ukraina kan det ikke være et uavhengig Polen,» hevdet Polens mellomkrigsleder, Jozef Pilsudski, berømt, og talte for en polsk-ledet østeuropeisk føderasjon inkludert Litauen, Hviterussland og Ukraina – i utgangspunktet en gjenskaping av middelalderens samvelde.
Dette er ikke fantasisnakk. Tidlig under krigen vedtok Polen lovgivning som tillot ukrainske flyktninger å få polske ID-numre, noe som dermed ga DEM tilgang til en rekke sosiale og helsetjenester som normalt er forbeholdt polske statsborgere. Den ukrainske regjeringen sverget å gjengjelde, og ga polakker i Ukraina en spesiell juridisk status som ikke er tilgjengelig for andre utlendinger. Med over 3 millioner ukrainere bosatt i Polen – inkludert en betydelig befolkning før krigen – blir de kulturelle, sosiale og personlige båndene mellom de to nasjonene sterkere for hver dag.
Så langt Foreign Policy. Magasinet eies av Washington Post og er mainstream så det holder.
Nå må det jo sies at ideen om å redde Ukraina gjennom å slå det sammen med Polen allerede har tapt på slagmarka. Men at noen jobber med eventuelt å innlemme Vest-Ukraina i et eventuelt forent Polen-Litauen, er det neppe noen tvil om.
Men de skal få interessante tider. Polske høyrenasjonalister og ukrainske azov-nazister hater hverandre av et godt hjerte:
Poland PM to remind Ukraine that glorifying Bandera unacceptable
