oss 100 kroner!
I Polen har det lenge eksistert en drøm om å gjenskape det som en gang var storfyrstedømmet Polen-Litauen. Dette er en reaksjonær, nasjonalistisk drøm om å skape et såkalt międzymorze, «mellom havene» – det vil si en gjenreising av Polen-Litauen fra den gangen det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Denne ideen går tilbake til den polske lederen Józef Piłsudski, og det dreier seg om det såkalte «intermarium»-konseptet.
Det Pilsudski ønsket var å gjenreise storhertugdømmet Polen-Litauen fra dets glansdager da det strakk seg fra Østersjøen til Svartehavet. Det var etter undertegninga av Unionen av Krevo i august 1385, og forsterket etter freden i Dywilino i 1618. Det omfattet de østlige delene av dagens Polen, Ukraina (uten Donbass), Hviterussland, en snipp av Russland, det som i dag er Kaliningrad-eksklaven, samt det meste av Estland-Latvia og Litauen. Den mest ekstreme varianten av Intermarium tok også med seg Italia pluss Finland og Skandinavia.
Dagens polske ledelse har for alvor begynt å lufte disse drømmene igjen, og det er ikke for ingenting at Polens president her uttalt: «Det vil ikke lenger finnes noen grense mellom Polen og Ukraina».
Dette skriver The Eastern Herald:
«Jeg håper det ikke vil være noen fysisk grense mellom Polen og Ukraina etter krigen. Spesielt når Ukraina blir medlem av EU. At vanlige mennesker, når de går fra Ukraina til Polen, ikke vil vite i det hele tatt hvor denne grensen pleide å være, de vil bare gjenkjenne den på bygningene som står et sted på siden, der grensekontrollene pleide å finne sted,» sa Duda.
Under sitt besøk i Warszawa lovet den ukrainske lederen Volodymyr Zelenskyy at det i framtida ikke ville være noen grenser mellom hans land og Polen – verken politiske eller økonomiske.
Ukrainas tap øker den polske apetitten
I ly av krigen i Ukraina deltar allerede polske frivillige i krigen mot Russland: Volunteers cross Polish border into Ukraine to fight Russian forces. Poland’s history with Russia has inspired some Poles to join the fight in Ukraine.
Og Polen har begynt å leke med tanken om å rykke inn med egne tropper i Vest-Ukraina.
Dette har ført til at Russlands president Vladimir Putin har kommet med en meget skarp advarsel til polakkene.
I en tale til Det føderative sikkerhetsrådet sa den russiske presidenten:
«Jeg vil også minne om det som lå til grunn for Polens nasjonale tragedie i 1939: Polen ble av Vesten kastet rett i gapet på den tyske krigsmaskinen og mistet all sin suverenitet og sin eksistens som stat. Polen er i enorm grad Sovjetunionen takk skyldig for gjenopprettelsen av staten. Og takket være Sovjetunionen, takket være Stalins posisjon, mottok Polen [etter krigen] betydelige landområder i vest, tysk land. Slik er det bare: De vestlige delene av dagens Polen var en gave fra Stalin til polakkene. Den polske hukommelsen er ikke helt patent, men vi skal fortsette å friske på minnet.«
En viktig tale som bør leses
Vestlige medier og ikke minst deres militære føringsoffiserer mener at man ikke en gang skal lese hva russerne eller Vladimir Putin mener. Vi er av den oppfatning at vi bør kjenne alle sider i denne skjebnesvangre krigen. Hvis man mener at Russland er en fiende, burde man absolutt lese Putin. Den kinesiske militærfilosofen Sun Tzu sa som kjent: «Kjenn fienden, kjenn deg sjøl, og du kan utkjempe hundre slag uten å lide nederlag.» For oss som ikke har erklært noen stat som vår fiende og heller ikke støtter noen stat i denne verden, men ønsker å forstå drivkreftene bak deres politikk, er det en journalistisk dyd å sette oss inn i hva den russiske lederen tenker. Det burde også andre journalister gjøre.
Det er knapt noen andre i Norge som følger diskusjonene i Russland slik Knut Erik Aagaard gjør. Han har hørt og lest denne talen og oversatt den for steigan.no. Han gir oss dermed et innblikk som er unikt og informativt.
Red.
Vladimir Putin: Tale til faste medlemmer av Det føderative sikkerhetsrådet.
21.07.23
Oversatt og kommentert av dr. philos Knut Erik Aagaard.
President Putin er en svært rolig mann, klart -tenkende og -talende. Så også i dag, der han sitter fredelig med alle kortene på sin hånd og viser et par av dem, mens vår egen kjente og kjære gamle verden går den veien høna sparker. Jeg har bare én gang før sett ham hvitne litt om knokene, det var den gangen da han – ellers rolig – kunngjorde den spesielle militæroperasjonen natt til 24. februar 2022: det endelige nederlaget for hans mer enn 20 lange år i fåfengt kamp for en felles europeisk-amerikansk sikkerhetspolitikk.
I dag innleder han til et avgjørende møte i Det føderative sikkerhetsrådet, om hvordan Russland skal forholde seg til Polens og Litauens planer om å intervenere i Ukraina for å redde stumpene for NATO og EU, eller kanskje heller for å kappe litt land. Teksten er oversatt fra russisk etter Kremls nettsider i dag.
Vladimir Putin: Velkommen, ærede kolleger! I dag tar vi for oss flere spørsmål, og ett av dem er utviklingen av vårt forhold til våre venner på det afrikanske kontinentet, for snart er det toppmøte Russland – Afrika. Vi skal også ta opp noen spørsmål knyttet til et så viktig emne som informasjonsteknologi, i den forstand det angår vår nasjonale sikkerhet.
Men først vil jeg gjerne spørre dere om noen av dere har noen løpende saker til oss. Ja, vær så god, Sergej Jevgenievitsj [Naryshkin, leder for utenriksetterretningen].
Sergej Naryshkin: Etter informasjon vi har fra forskjellige kilder i etterretningstjenestene, begynner det offisielle Warszawa gradvis å erkjenne at ingen vestlig hjelp til Kiev makter å sikre de av Ukrainas målsettinger som ligger til grunn for denne hjelpen. Ikke nok med det, men det begynner å gå opp for dem at spørsmålet om Ukrainas nederlag bare er et spørsmål om tid. I denne forbindelse øker stemningen i Polen for å ta kontroll over Ukrainas vestlige områder ved å sende inn sine væpnede styrker. Et slikt skritt planlegges, og en av variantene som verserer, er planlegging og virkeliggjørelse av en allianse innen rammen av et forpliktende polsk-litauisk-ukrainsk sikkerhetspolitisk intiativ – det er den såkalte «Lublin-trekanten». Vi ser at det planlegges en betydelig utvidelse av den forente militære litauisk-polsk-ukrainske brigaden, som opererer under ledelse av «Lublin-trekanten».
Vladimir Putin: Ja. Og nettopp det som Sergej Jevgenievitsj nå sier, må vi dvele enda mer detaljert ved. Slik informasjon er allerede dukket opp i europeisk, delvis i fransk presse. Jeg tror det også vil være passende å nevne noen erfaringer fra Det tyvende århundrets historie.
Det er i dag åpenbart at de vestlige bannerførerne for regimet i Kiev er direkte skuffet over resultatene av den såkalte motoffensiven, som så høyrøstet ble oppreklamert i forutgående måneder av det nåværende maktapparatet i Ukraina. Den har da heller ikke gitt noen resultater – ennå, iallfall.
Ingenting hjelper, verken de kolossale ressursene som er pumpet inn til Kiev-regimet, eller forsendelsen av vestlige våpen: tanks, artilleri, armerte kjøretøy og raketter, som aktivt er satt inn i forsøkene på å bryte fronten mot våre væpnede styrker.
Samtidig er det slik at kommandoen i vår militære spesialoperasjon opererer profesjonelt. Våre soldater og offiserer, avdelinger og tropper, gjør tappert sin plikt overfor Fedrelandet, støtt og heroisk. Videre ser hele verden at den oppskrytte, vestlige, presumptivt usårlige miltærteknologien – den går opp i røyk, og etter sine taktisk-tekniske karakteristika når den i noen tilfelle ikke engang opp til vår gamle sovjetiske våpenproduksjon.
Ytterligere vestlig militærhjelp kan selvfølgelig ennå settes inn i striden. Dette vil påføre oss visse tap, og det forlenger konflikten. Men NATOs våpenarsenaler, og lagrene av gamle sovjetiske våpen i noen land, er for det første allerede i stor grad i ferd med å bli tømt. For det andre tillater ikke Vestens aktuelle produktivitet noen rask etterfylling av våpen og ammunisjon som hurtig brukes opp. De trenger store tilleggressurser og mer tid.
Og viktigst: som en følge av selvmorderiske angrep lider den ukrainske hærens avdelinger enorme tap. Det er titalls tusen, nettopp titalls tusen falne. Og, på tross av klappjakt og utallige bølger av total mobilisering i by og på land [11 generelle mobiliseringer], så er det stadig vanskeligere for det ukrainske regimet å drive nye avdelinger ut til fronten. Landets mobiliseringsressurs tømmes helt. Folk i Ukraina spør seg stadig oftere, og med god grunn, for hva, og for hvis egennyttige interesse, dør deres familie og næreste? Langsomt og sikkert blir de mer nøkterne.
Vi ser at folkemeningen i Europa begynner å endre seg. Både europeerne og representanter for de europeiske elitene begynner å se at den såkalte «støtten til Ukraina» i virkeligheten er en blindvei, en innholdsløs, uendelig sløsing av penger og krefter, og faktisk en støtte til andres, og slett ikke europeiske interesser: interessene til den oversjøiske hegemon, for hvem Europas svekkelse er en fordel. Og hegemonen har også interesse av å forlenge den ukrainske konflikten.
Å dømme etter det som skjer i den virkelige verden [i virkeligheten, altså, ikke i narrativene], er det slike ting dagens eliter i USA faktisk driver med [svekke europeiske interesser og forlenge konflikten]. Det er i det minste i samsvar med dén logikken de opererer. Men er det nå slik, da, at en slik politikk samsvarer med de sanne, rotfestede interessene til det amerikanske folket? Det er et stort spørsmål.
Spørsmålet er naturligvis retorisk – la dem nå selv finne ut hva som er best for dem. Men nå nører de voldsomt opp under krigens ild. De misbruker i denne hensikt til og med ambisjonene til lederne i enkelte østeuropeiske land, som forlengst har gjort russerhat [en form for rasisme] til sin viktigste eksportartikkel, og til et instrument i sin nasjonale politikk. Og nå varmer de hendene over den tragiske ukrainske konflagrasjonen.
I den forbindelse kan jeg ikke unnlate å kommentere det som er sagt her, og det som er fremkommet i pressen, om planer for en slags polsk-litauisk-ukrainsk forening. Planene handler ikke om en mønstring av leiesoldater – det er nok av dem i Ukraina, og de tilintetgjøres – planene handler om en regulær, sammentømret, velutrustet militær allianse, som de forbereder for innsats på Ukrainas territorium. Angivelig for å fremme sikkerheten i det moderne Vest-Ukraina. Men for å si det som det er i virkeligheten: For å okkupere disse områdene. For perspektivet er jo åpenbart: Hvis polske avdelinger går inn i Lvov, for eksempel, eller andre områder i Ukraina, så vil de også bli stående der – for alltid.
Og dette er forresten ikke noe nytt. Jeg minner om at Polen allerede etter Første verdenskrig okkuperte Lvov og tilstøtende områder, som da lå under Østerrike-Ungarn, etter nederlaget til tyskerne og deres allierte. Polen utnyttet også vår tragiske, russiske borgerkrig, og annekterte flere historisk russiske guvernementer, tilskyndet av Vesten. Vårt land, som da befant seg i en svært vanskelig situasjon, ble nødsaget til å godta Riga-avtalen i 1921 og faktisk anerkjenne rovet av våre landområder.
Og enda tidligere, i 1920, så erobret Polen en del av Litauen – det området hvor det moderne Vilnius ligger i dag. De kjempet angivelig sammen mot «den russiske imperialismen», men ikke før bød muligheten seg, så slo Polen kloa i en bit av naboens jord. Som kjent deltok Polen også i oppdelingen av Tsjekkoslovakia, som et resultat av München-avtalen i 1938: Polen okkuperte hele Tesjin-delen av Schlesien [svært ressursrikt område, omstridt mellom Preussen og Østerrike under Den Østerrikske arvefølgekrig og Sjuårskrigen 1740-1763]. I tyve- og tredveårene av forrige århundre gjennomførte Polen en brutal polonisering og streng assimilering av lokalbefolkningen i de nye områdene i øst – nemlig Vest-Ukraina, vestlige deler av Hviterussland og deler av Litauen. Det foregikk en undertrykkelse av nasjonale kulturer og av ortodoks kristendom. [På denne bakgrunn blir de omfattende vestukrainske massakrene på polakker i Volynia i 1943 mer forklarlige, om ikke akkurat forståelige. Ukrainerne massakrerte mer enn 100 000 menn, kvinner, barn og gamle, flest polakker, på noen få dager].
Jeg vil også minne om det som lå til grunn for Polens nasjonale tragedie i 1939: Polen ble av Vesten kastet rett i gapet på den tyske krigsmaskinen og mistet all sin suverenitet og sin eksistens som stat. Polen er i enorm grad Sovjetunionen takk skyldig for gjenopprettelsen av staten. Og takket være Sovjetunionen, takket være Stalins posisjon, mottok Polen [etter krigen] betydelige landområder i vest, tysk land. Slik er det bare: De vestlige delene av dagens Polen var en gave fra Stalin til polakkene. Den polske hukommelsen er ikke helt patent, men vi skal fortsette å friske på minnet.
I dag ser vi at Kiev-regimet er rede til hva som helst, til enhver pris, bare for å redde pelsen sin og forlenge livet. De gir blaffen i det ukrainske folket, dets suverenitet og dets nasjonale interesser. De tuskhandler med alt, med folk og med jord. Som sine forgjengere, forresten, tilhengerne av Petliura, som i 1920 sluttet de såkalte «Hemmelige Konvensjoner», i følge hvilke Galizia og Vest-Volynia [kjerneområder for vestukrainsk nasjonalisme] ble overlatt Polen mot militær støtte i striden mot både de Røde og de Hvite i borgerkrigen]. Slike forrædere er også i dag klar til å åpne døren for fremmede herrer og selge Ukraina atter en gang.
De polske lederne regner sannsynligvis med å kunne danne en slags koalisjon under NATO-paraplyen, og intervenere direkte i konflikten i Ukraina, for deretter å kunne krafse til seg en litt fetere bit og gjenopprette sine «historiske områder», slik de ser det, nemlig det moderne Vest-Ukraina. Det er velkjent at de også drømmer om hviterussiske landområder.
Når det gjelder ukrainske politikere, så er dette deres sak. De vil, på forræderes vis, gi litt her, selge litt der, og slik eller sånn gjøre opp for seg med sine [vestlige] herskaper. Men jeg gjentar: Dette er helt og holdent deres egen sak. Vi vil ikke blande oss inn.
Men når det gjelder Hviterussland, så står det landet i statsforbund med Russland. Å utløse aggresjon mot Hviterussland vil bety aggresjon mot Russland. Mot noe slikt vil vi svare med alle de midler vi har til disposisjon.
De polske myndighetene sier ikke sannheten om sin revansjistiske politikk til sitt eget folk heller. Sannheten er nemlig at bare ukrainsk kanonføde åpenbart ikke lenger holder for Vesten, det er ikke nok av den. Så i Vestens plan inngår nytt forbruksmateriale: polakkene selv, litauerne og videre nedover etter den vanlige rekken – alle de folkene det liksom ikke er noen grunn til å synes synd på.
Et eneste ord skal jeg si: Dette er en svært farlig lek, og forfatterne av slik planer bør tenke nøye gjennom konsekvensene av den [for dem selv].
Deretter var møtet lukket for pressen. På møtet deltok statsminister Mikhail Misjustin, Føderasjonsrådets president Valentina Matvienko, Statsdumaens president Vjatsjeslav Volodin, Sikkerhetsrådets visepresident Dmitrij Medvedev, leder av Presidentadministrasjonen Anton Vaino, Sikkerhetsrådets sekretær Nikolai Patrusjev, innenriksminister Vladimir Kolokol’tsev, utenriksminister Sergej Lavrov, forsvarsminister Sergej Shoigu, direktør for innenriksetterretningen (FSB) Aleksandr Bortnikov og direktør for utenriksetterretningen Sergej Narysjkin.
