oss 150 kroner!
Eller «Gå utenom, sa Bøygen!»
Det ikke blir grønn omstilling med røde tall. En kraftpris fra NO2 (kommunene i Sør-Norge[1]) på 69 øre i 2035 betyr slutten for store deler av industrien i Grenland og Telemark. Å få ned prisen på strøm for industrien er derfor være eller ikke være for industrien.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her
Fagbokforfatter.
Det finnes to måter å få ned kraftprisen på.
- Det ene alternativet er å ta tilbake den nasjonale kontrollen på krafta slik den la grunnlaget for industri reisingen med Elkem og Norsk Hydro som pionerene. Altså gi industrien rammevilkår basert på Norges billige, fornybare og evigvarende ressurs. En politikk som åpenbart har solid støtte i folket.
- Den andre er å produsere «Mer – raskere» slik at det blir overflod av kraft og markedet tilpasser seg med lavere priser. Denne politikken har solid støtte i kraftlobbyen og Davos-eliten. Og den har blitt norsk lovgivning vedtatt av Stortinget. Alternativ 1 har rett og slett blitt forbudt.
Det er lett å la seg forlede av «eksperter» på kraft. Hundrevis av betalte lobbyister for «Mer – raskere». Rapporten fra Powered By Telemark[2] «40 øre/KWh i NO2 – Hvorfor og hvordan» er grundig og velskrevet. Men den har noen svære høl. Rapporten kalkulerer med at en snittpris på 40 øre i 2035, vil kreve et kraftoverskudd på om lag 27 TWh. I dag ligger det an til 13 dersom ikke datasentrene spiser opp dette også. Det betyr at det må skapes 14 TWh ny kraft. Prisen, er med andre ord ikke noe vi bestemmer, men noe vi presser fram ved å overstrømme markedet med kraft. Altså en antakelse om at prisen blir 40 øre i snitt dersom vi velger å rasere Telemarks natur.
Havvind skal skaffe halvparten av de 14 TWh, mens resten skal skapes ved at:
- 210-245 kvadratkilometer som skal brukes til vindmøller
- 300-350 vindmøller med spisshøyde 220-250 meter. Alle i Telemark kjenner Vealøs masta (med og uten julelys!) Den er visst 163 meter høy.
- 250-350 kilometer med ny anleggsvei.
Rapporten nevner ingen av disse tallene. Ikke ett. Den sier «kommunene i Sør-Norge må bidra med 7 TWh i vindkraft på land» og viser til Tonstad vindpark som eksempel – 51 turbiner, 670 GWh. Vi trenger bare ti slike parker til!
Til sammenlikning: Hele Norge har i dag 587 kvadratkilometer planområde for vindkraft, fordelt på 62 vindkraftverk bygd siden 2002. Rapportens landvinddel alene tilsvarer rundt 40 prosent av alt vi har bygd i landet — plassert i ett prisområde. NO2 har i dag 23 vindkraftverk og 4,6 TWh. Dette er mer enn en dobling. Og hvor ligger vinden i Sør-Norge? På heiene. Sirdal, Setesdalsheiene, Telemarksfjella. Det er de samme areala som huser Europas sørligste villreinstammer, der Norge har et internasjonalt forvaltningsansvar. Det er også det meste av det som er igjen av inngrepsfri natur sør for Hardangervidda.
Rapporten gjør en av de største arealkonfliktene i Norges historie til en administrativ formalitet. Fiffig.
Tall i denne rapporten kan se rare ut ved første blikk. Hver nye TWh gir bare 1-3 øre i prisreduksjon. Hvorfor så lite? Svaret ligger i geografien. Prisområdet NO2 er ikke bare Grenland eller Telemark. Det går fra Risør i sør til Boknafjorden i Nord. Alle de fire utenlandskablene fra Sør-Norge lander her. Krafta vi bygger på heiene i Telemark blir ikke liggende i Telemark. Rapporten skriver at priseffekten «tar høyde for kraftutveksling med utlandet». Denne lekkasjen er selve årsaken til at regninga blir 350 turbiner. Vi skal bygge ned heiene våre for også å dekke kraftbehovet på kontinentet. Det er jo det Støre lovte i et brev 18. mai 2022 til «Kjære Ursula» 30 GWh til EU i 2040.
Her er vi ved sakens kjerne. Så lenge markedet bestemmer, er det bare en måte å få ned prisen på. Ikke fordeling, ikke lengre kontrakter. Ikke politisk prioritering. Bare mer.
Og så er det denne vinden da.
Ammoniakkfabrikken på Herøya går 8760 timer i året. Sementovnen i Brevik går 8760 timer i året. En prosessbedrift kan ikke skru av og på etter værmeldinga! Det er nettopp derfor det heter kraftforedlende industri — krafta er selve råvaren.
40 øre er et årsgjennomsnitt. Ingen bedrift kjøper et gjennomsnitt! Yara kjøper kraft klokka seks om morgenen i januar, når det er 16 kuldegrader og blikkstille over hele Sør-Norge. Hva er prisen da? Et system der prisen bestemmes av hvor mye det blåser, er et system der industriens viktigste innsatsfaktor er værbestemt. Vi bygger 350 turbiner for å senke et gjennomsnitt, og lar den enkelte bedrift stå aleine med svingningene rundt det gjennomsnittet.
Alle gode bønder vet at det lønner seg å hogge å lø opp ved før vinteren. Ingen bonde ville lagt om hele gårdsdrifta i tillit til at det kommer nok vind i februar.
Jeg sier ikke at vi klarer oss uten mer kraft. Elektrifisering av industrien krever kraft vi ikke har, og noe må bygges. Mye gjennom å fornye eksisterende systemer og linjer. Det er en jobb som må gjøres. Men jeg sier at problemstillinga er stilt feil.
Slik det står nå, får vi valget mellom å ofre heiene eller ofre industrien. Det følger av at vi har akseptert at prisen bare kan påvirkes gjennom volum – og bare gjennom volum. Fjern den forutsetninga, og hele regnestykket faller sammen.
Det som faktisk ville hjulpet industrien, er ikke 350 turbiner. Det er langsiktige kraftkontrakter til forutsigbar pris. Tyskland har innført klimakontrakter for industrien innenfor det samme EØS-relaterte regelverket. Verktøyet finnes. Det er ikke forbudt. Det er bare ikke prøvd for kraftforedlende industri.
Derfor: Tre ting:
- Krev arealregnskapet. Ingen rapport som ber kommunene om 7 TWh skal slippe unna med å vise ett bilde av Tonstad. Legg fram kvadratkilometerne, kilometerne vei, turbintallet og villreinkarta. La folk se hele prisen før de blir bedt om å betale den.
- Flytt striden fra heiene til kontraktene. Det er der industrien faktisk kan vinne noe. En bedrift som vet hva krafta koster i 2040, investerer. En bedrift som får et gjennomsnitt, gjør det ikke.
- Og still det helt sentrale spørsmålet for den norske nasjon:
– Hvis markedet krever at vi bygger ned det Norge vi kjenner for å levere en pris det likevel ikke kan garantere – hvem er da markedet til for?
Hvis vi ikke nå tar kampen om nasjonal kontroll på vår unike energiressurs, er jeg redd en tilstand som beskrevet med begrepet «400 års natten» atter kan komme tilbake – om enn i en annen form.
[1] https://snl.no/prisområder_for_strøm
[2] https://poweredbytelemark.no/publikasjoner/
