oss 150 kroner!
Kan 2027 bli et år hvor matsikkerhet står høyt på prioriteringslista?
September er snart over, politikerne prater om beredskap og minner OSS på hva vi bør ha i kjeller og skap i tilfelle krig og krise.
Nå er våre politikere rimelig gode på å legge opp til krig og krise, men gjør de noe særlig annet enn å snakke om det, legge planer, og mobilisere frivillige og folket til å ta grep sjøl.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herDe store byene vil fort gå tomme for mat med de transportpriser som nå blir resultatet av prisøkninga på diesel. Folk i de store byene har ikke mulighet til lagring, knapt for den tida som er anbefalt. Høsten er på trappene og i hus uten vedfyring vil både oppvarming og matlaging fort bli ei utfordring.
Dette skriver Nationen den 20. september:
Ekstreme dieselpriser og sprengt kapasitet på kornmottakene skaper en krevende situasjon for bønder. Nå ropes det varsku om norsk matsikkerhet, og landbruket krever politisk handling for å bygge ut livsviktig tørkekapasitet på gårdene.
Bøndene i Trøndelag tar nå til motmæle mot regjeringas landbrukspolitikk, det er de som må ta den økonomiske risikoen med å investere i egne varme- og kaldluftstørker lokalt på gårdene. Mye av årets avling, og dermed matforsyningen kan gå tapt. Det må bygges ut lokal tørkekapasitet og dette er et avgjørende tiltak for Norges nasjonale matsikkerhet og beredskap. Sjøl om Innovasjon Norge bidrar med inntil 40 prosent i investeringsstøtte, er ikke dette nok for å møte den krisa vi nå står i. Det må mer målrettede ordninger til, det bør avsettes en egen «beredskapspott» som er spesifikt øremerket en desentralisert og robust tørkekapasitet, var budskapet fra bøndene i Trøndelag.
De som produserer mat sjøl, og kan være sjølforsynte er det ikke mange igjen av, bruk legges fortsatt ned daglig i landet vårt.
Dette skreiv jeg 1.september her på steigan.no i denne artikkelen:
Beredskapsåret 2026 – lar det seg gjøre å vekke politikerne?
Vi er over halvgått i beredskapsåret 2026, og det står svært dårlig til i landet vårt. Det er på tide å kreve at det gjøres investeringer i landet vårt, store investeringer.
Vi må satse på matproduksjon og da på matproduksjon tilpasset norske forhold og basert på norske innsatsfaktorer.
NBS, Norsk Bonde og Småbrukarlag lanserer nå sju krav for kommune- og fylkestingsvalget 2027, dette gjør de et år før valget slik at partiene kan få dette inn i sine program.
Vi får håpe partiene følger opp og tar ballen!
1. Øk norsk sjølforsyning
Kommuner og fylkeskommuner må føre en politikk som bidrar til å øke Norges sjølforsyningsgrad til minst 50 prosent innen 2030 gjennom styrket lokal matproduksjon og vern av produksjonsressurser.
2. Styrk matberedskapen og landbruket
Kommuner og fylkeskommuner må bidra til økt matberedskap gjennom tiltak som styrker økonomien i landbruket, legger til rette for reetablering av nedlagte gårdsbruk og skaper flere arbeidsplasser i jordbruket. Robuste forsyningslinjer og en tilgjengelig foredlingsstruktur skal legge grunnlaget for regional verdiskaping og matberedskap, ved å legge til rett for lokal matforedling, slakterier, meierier og lagringsanlegg.
3. Vern og bruk matjorda, håndhev bo- og driveplikten
Nedbygging og brakklegging av dyrka og dyrkbar jord må stanses. Kommuner og fylkeskommuner må føre en arealpolitikk som sikrer matjord for framtidige generasjoner. Kommuner må aktivt kontrollere og håndheve bo- og driveplikten for å sikre aktiv drift av landbrukseiendommer og bosetting i distriktene.
4. Klimatilpasning av jordbruket
Kommuner og fylkeskommuner må prioritere klimatilpasning i landbruket gjennom tiltak som gjør jordbruket mer robust mot flom, tørke, ekstremvær og andre konsekvenser av klimaendringer.
5. Bruk offentlige innkjøp til å styrke lokal matproduksjon
Kommuner og fylkeskommuner må følge opp anskaffelsesregelverket ved å prioritere lokalprodusert og økologisk mat i offentlige innkjøp, inkludert i skoler, barnehager, sykehjem og andre offentlige institusjoner. Det bør innføres skolemåltid på alle skoler, for tilgang på sunn og næringsrik mat til alle elever i landet, basert på norske og lokale råvarer
6. Beskytt beiteressursene i utmarka
Kommuner og fylkeskommuner må arbeide for at utmarksbeitene kan brukes aktivt, og støtte en rovdyrforvaltning som ivaretar både beitedyr, matproduksjon og bærekraftig bruk av lokale ressurser.
7. Øk bevilgningene til lokal landbruksforvaltning
Kommunene og fylkeskommunene må tildele mer ressurser til landbrukskontor og fylkeskommunale støtteordninger til landbruket, som er grunnleggende hjørnesteiner i å sikre videre matproduksjon og produsentmiljøer i hele Norge.
https://www.smabrukarlaget.no/aktuelt/valgkamp-2027
Gode punkter fra NBS, dette er et godt utgangspunkt for dialog med politikere. Noe må vi gjøre for matberedskapen vår er elendig og svært lite tyder på at den blir tatt på alvor.
Ser man på punkt 5. Bruk offentlige innkjøp til å styrke lokal matproduksjon, er det noen utfordringer. Jeg skreiv at jeg jeg skulle komme tilbake til dette etter at jeg hadde vært på ei samling i Østfold hvor presentasjonen av Matfatet Østfold, en plan for satsing på lokalmat i Østfold sto på agendaen.
Den 31. august skreiv jeg dette:
Jeg vil tro at spesielt punktet om Handlingsrommet i offentlige anskaffelse, blir interessant. Jeg vil komme tilbake til dette seinere når presentasjonen er avholdt 10. september.
En kommune kan ikke sette en generell målsetting om å kjøpe matvarer direkte fra lokale leverandører for over 500.000 kroner uten å følge reglene for anbud/konkurranseutsetting.
Det kom ei endring i anskaffelsesloven med virkning fra 1. juli 2026, da blei den nedre grensen (innslagspunktet) for når regelverket gjelder hevet fra 100.000 til 500.000 kroner ekskl. mva.
https://lovdata.no/dokument/NL/lov/2016-06-17-73
Dette er i det minste noe, men holder det?
I mange kommuner og fylkeskommuner inngås det sentrale avtaler og da vil beløpsgrensa overstiges. Kjøp under dette beløpet faller utenfor loven og kan gjøres direkte, men så fort den samlede verdien av matinnkjøpene overstiger 500 000 kroner, utløses det krav om konkurranse.
Å reservere kontrakter eller sette målbare krav om at leverandøren skal eller må være lokal strider dessuten mot de grunnleggende prinsippene om likebehandling og fri konkurranse. Dette er vi bundet av gjennom vår EØS-avtale.
https://cobrief.com/no/forklarer/anskaffelsesloven
Mange offentlige innkjøpere (og grossister som leverer videre til det offentlige) etterspør i økende grad at gården bruker klimakalkulator. Å ha gjennomført en klimarådgivning anses også som et sterkt konkurransefortrinn.
Men det er mulig å prioritere lokal mat på en lovlig måte innafor EØS avtalen.
Man kan dele opp anbudet i mindre delkontrakter
I stedet for én stor rammeavtale på all mat til kommunen, kan avtalen deles opp geografisk eller produktbasert (f.eks. egne avtaler for bakerivarer, kjøtt eller grønnsaker). Dette gjør det mulig for mindre, lokale produsenter å gi tilbud.
Det går an å sette strenge miljø- og kvalitetskrav: Kommunen kan stille krav til kort transporttid, ferskhet, modningsgrad eller lavt klimaavtrykk under transport. Slike objektive krav vil i praksis ofte favorisere kortreist og lokal mat, uten at man bryter loven ved å eksplisitt kreve en «lokal adresse».
Så kan man foreta direkte kjøp under 500 000 kroner: For mindre, frittstående innkjøp til enkeltskoler, sykehjem eller arrangementer der verdien holder seg under 500 000 kroner ekskl. mva., står kommunen fritt til å handle direkte fra den lokale bonden eller leverandøren.
Men da må man merke seg at det er ikke lov å kunstig dele opp en stor kontrakt i mindredeler kun for å snike seg under denne beløpsgrensen.
Her har kommuner og fylkeskommuner mye å lære av hverandre, hvordan vi kan styrke den lokale beredskapen, sjølforsyninga og matberedskapen.
Det hadde sjølsagt vært det beste å si opp EØS-avtalen, da hadde vi stått fritt til å handle det vi ville fra hvem vi ville, men det er det svært liten vilje til blant våre politikere.
Vi er alle avhengig av mat på bordet og hvordan vi skal få til ei økt sjølforsyning og matberedskap i hele landet bør ikke bare være bønders sak. Dette bør stå på dagsorden i enhver kommune og fylkeskommune framover. Spesielt viktig bør det være når vi ser den krigshissinga vårt samla storting driver med.
