oss 150 kroner!
Libya i 2011 er et av de kapitlene i norsk utenrikspolitikk som fortsatt burde gjøre oss urolige. Norge liker å fremstille seg som fredsnasjon, som mekler, som forsvarer av folkeretten og som et land som beskytter sivile. Men i Libya var Norge ikke bare en tilskuer. Norske F-16-fly deltok aktivt i bombingen av et afrikansk land som aldri hadde angrepet Norge.
Bak bombene finnes ikke bare militære rapporter, kart og operative mål. Det finnes mennesker. Familier. Barn. Hus som ble knust og liv som aldri kom tilbake. Libya under Muammar al-Gaddafi var ingen demokratisk idealstat. Regimet var autoritært og sto bak alvorlige menneskerettighetsbrudd. Det skal ikke skjules. Men det gir heller ikke Norge et moralsk frikort til å omskrive historien om hva vi selv gjorde.
Altfor lenge har den norske fortellingen om Libya vært pakket inn i ord som presisjon, beskyttelse og ansvar. Virkeligheten var langt mørkere. Human Rights Watch dokumenterte sivile som ble drept i NATO-angrep, blant dem kvinner og barn. Ved flere av angrepsstedene organisasjonen undersøkte, fant den ikke noe klart militært mål. NATO hevdet at målene var militære, men spørsmålene om hva som faktisk ble bombet og hvorfor, er fortsatt alvorlige.
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss herI Majer sør for Zliten ble familieeiendommer bombet natt til 8. august 2011. Mange mennesker ble drept og såret. Flere av ofrene var kvinner og barn. Da mennesker kom til ruinene for å lete etter overlevende, ble området rammet igjen. Foreldre lette etter barn. Barn lette etter foreldre. Naboer gravde i sammenraste bygninger. Så kom nye bomber.
I andre områder ble familier drept i sine egne hjem. Dette var ikke bare streker på et militært kart. Dette var mennesker med navn, familier og liv.
FNs egen undersøkelseskommisjon dokumenterte sivile dødsfall og sårede ved angrepssteder der kommisjonen ikke fant bevis for militær aktivitet. Likevel har Norge aldri hatt det store moralske oppgjøret med Libya.
Hvor er den norske gjennomgangen av hvert enkelt bombeangrep? Hvor er den politiske beklagelsen? Hvor er navnene på menneskene som døde? Og hvor mange sivile ble egentlig drept av norske bomber?
Det siste spørsmålet kjenner vi fortsatt ikke svaret på. Den norske offentligheten har aldri fått en fullstendig oversikt som gjør det mulig å slå fast hvilke sivile konsekvenser våre egne våpen fikk. Det er i seg selv alvorlig.
Hvordan kan en stat som liker å belære andre om krigens regler delta så aktivt i en bombekrig og deretter leve videre uten å kjenne den fulle menneskelige kostnaden?
Krigen ble gjennomført under Jens Stoltenbergs regjering. Den norske Libya-utredningen konkluderte med at de formelle kravene rundt beslutningen var oppfylt. Men den slo samtidig fast at viktige dilemmaer ble underkommunisert, blant annet at regimeendring etter hvert fremsto som stadig mer sannsynlig.
Det er ingen liten detalj. Folket fikk høre at Norge skulle beskytte sivile. Samtidig utviklet operasjonen seg til en omfattende krig mot Gaddafis militære apparat. Regimet falt. Gaddafi ble drept. Den libyske staten gikk inn i et sammenbrudd som landet fortsatt ikke fullt ut har kommet seg ut av.
Og nettopp her mener jeg vi må stille et spørsmål norsk offentlighet altfor sjelden våger å stille. Var Libya også et politisk vendepunkt for Jens Stoltenberg og for norsk sikkerhetspolitikk?
I 2011 ledet han regjeringen som sendte norske kampfly i krig. Tre år senere ble han generalsekretær i NATO. Der ble han en av alliansens tydeligste forkjempere for større forsvarsbudsjetter, sterkere militær avskrekking og økt militær beredskap.
Man kan ikke bevise at Libya skapte denne politiske linjen. Men sammenhengen fortjener å diskuteres. Libya viste hvor raskt en militæroperasjon kunne besluttes, hvor bred politisk støtte den kunne få og hvor enkelt den etterpå kunne omtales som en militær suksess, selv om landet på bakken gikk mot oppløsning.
Var dette øyeblikket da norsk utenrikspolitikk for alvor begynte å bevege seg bort fra troen på fredsdiplomati og over mot troen på bomber, avskrekking og militær styrke?
Norge bygget i flere tiår et internasjonalt omdømme gjennom fredsprosesser, mekling, FN-innsats og dialog. Libya viste en annen side av Norge. Et Norge som på kort tid kunne gå fra fredsnasjon til bombenasjon.
Jens Stoltenberg gikk fra å være statsministeren som ledet Norge gjennom Libya-krigen til å bli øverste politiske leder for verdens mektigste militærallianse. Det gjør Libya til mer enn en isolert historisk episode. Det kan også ses som et forvarsel om en utenrikspolitisk utvikling der militær avskrekking, opprustning og stadig tettere NATO-integrasjon har fått større plass, mens dialog, avspenning og fredsdiplomati har kommet stadig lenger ned på dagsordenen.
Men Libya burde ha lært oss det motsatte. Bomber kan ødelegge en stridsvogn. Bomber kan knuse et hovedkvarter. Bomber kan velte et regime. Men bomber kan ikke bygge et demokrati. De kan ikke skape tillit. De kan ikke bygge institusjoner. Og de kan ikke vekke et dødt barn til live igjen.
Femten år etter bombingen kom enda en påminnelse. Den 30. august 2026 undertegnet rivaliserende libyske politiske og militære institusjoner en ny FN-støttet plan for å forsøke å gjennomføre president- og parlamentsvalg innen to år. Femten år etter NATOs krig forsøker Libya fortsatt å samle staten og få på plass grunnleggende nasjonale valg.
Hvis dette var en suksess, hvordan ser da en fiasko ut?
Norge er raskt ute med å kreve gransking når andre bomber sivile. Vi forlanger ansvar, folkerett og beskyttelse av barn og familier. Det er riktig. Men moralske prinsipper som bare gjelder våre motstandere, er ikke prinsipper. De samme spørsmålene må stilles til oss selv.
Libya kjemper fortsatt for å få fungerende nasjonale institusjoner på plass. Mannen som ledet Norge da bombene falt, gikk senere videre til å lede NATO. Det betyr ikke at Jens Stoltenberg alene bærer ansvaret for Libyas tragedie. Hele det politiske Norge må se seg selv i speilet.
Spørsmålet er om vi lærte av Libya, eller om vi bare lærte at Norge kunne gå til krig uten at noen senere måtte betale den politiske prisen.
