Hvorfor er Høyanger så dødt midt i juli og hva kan gjøres?

Jeg besøker Høyanger. Byen virker helt død midt i turistsesongen. Jeg har ikke vært i byen på 25 år og er lettere sjokkert. Hva har skjedd?

Høyanger er administrasjonssenter i Høyanger kommune og har ca. 1900 innbyggere. I motsetning til mange utkantkommuner har den en tett og fin bystruktur med gater og plasser. Beliggenheten under de høye fjellene og ut mot Sognefjorden er helt fabelaktig og byen ligger på den solrike nordsida av fjorden.

Men midt i turistsesongen virker den død. Vi spør etter en kafé. Jo, det skal visst være en på butikken. Men den er stengt klokka 15 og alternativer er harde å oppdrive.

Vi sjekker kulturtilbudet i byen og så vidt vi kan se er det ingen festivaler eller kulturtilbud av betydning i juli måned.

Vi tar inn på det tradisjonsrike Eides hotell med en nydelig spisesal og fine rom. Bortsett fra oss er det en håndfull gjester.

Det er greit nok at Høyanger ikke har masseturisme, takk og lov for det. Men midt i ferietida har byen knapt noe turisme i det hele tatt, og knapt noen møteplasser for byens egne folk, for den del.

Som mine lesere har lagt merke til, er jeg engasjert i å bruke Convento Cappuccini i Tolfa for å blåse liv i Tolfa by og skape stolthet, aktivitet og arbeidsplasser. Vi kan ofte være frustrerte over at Tolfa har lite aktivitet, men sammenliknet med Høyanger har den jo nærmest movida på sommeren. Det er trøffelfestivaler, hestefesitaler, gatekulturfesitivalen TolfArte, improteaterfestivalen Tolfama, pluss Tolfa Jazz og en hel masse annet.

Den stolte arbeiderkommunen Høyanger har praktisk talt ingenting.

Nå er riktignok Tolfa mer enn dobbelt så stort som Høyanger, men likevel. Det er noe merkelig her. Jeg føler meg nesten fornærmet på byens vegne. Høyanger er sjølve symbolet på den norske industrireisinga, vannkraftutbygginga og den rike arbeiderkulturen som den brakte med seg. Og så virker det som om byen ligger på sotteseng.

1. En av Norges første kraftkrevende industribyer

Høyanger ble etablert rundt 1916–1918 som et av verdens tidligste steder for industriell produksjon av aluminium basert på vannkraft. Det var et pionerprosjekt internasjonalt, ikke bare norsk.

Det betyr at Høyanger var med på å skape en helt ny næring.

2. Hundre år med kontinuerlig produksjon

Hydro produserer fortsatt:

• ca. 64.000 tonn primæraluminium
• ca. 117.000 tonn støperiprodukter årlig.

Det er imponerende nok.

Men det interessante er historien.

Hvis man svært grovt antar et gjennomsnitt på 40–60.000 tonn aluminium i året gjennom rundt 100 år (produksjonen har naturligvis variert), ender man på:

4–6 millioner tonn aluminium produsert i Høyanger.

Det er et anslag, men det gir en størrelsesorden.

3. Verdiskaping

Hvis vi bruker dagens aluminiumspris som illustrasjon (ikke historisk verdi), vil 5 millioner tonn aluminium representere en omsetningsverdi på flere hundre milliarder kroner.

Det er naturligvis ikke et historisk regnskap, men det illustrerer hvor enorm verdiskapingen har vært.

4. Ringvirkningene

Det mest interessante er egentlig ikke fabrikken. Men hva aluminiumet ble til.

Høyanger har levert metall til blant annet:

• kraftlinjer
• skip
• biler
• tog
• fly
• emballasje
• bygg
• maskiner

Høyanger er nasjonalhistorie. Høyanger er internasjonal historie.

5. Norge

Hydro er i dag et av verdens ledende aluminiumselskaper.

Hele den norske aluminiumskompetansen vokste fram i miljøer som:

• Høyanger
• Årdal
• Sunndal
• Karmøy

Høyanger var blant pionerene.

Det moderne Norge ble ikke bare bygd på olje. Det ble først bygd på vannkraft. Og vannkrafta fikk sin industrielle form i steder som Høyanger.

Industriarbeiderne og ingeniørene i Høyanger skapte et idustrimirakel. Så lar myndighetene Høyanger forfalle til glemsel mens politikerkasten bruker et ufattelig antall milliarder til sine egen rosa elefanter av noen utopiske månelandinger i form av CO2-gjenvinning, batterifabrikker, vindkraft og hydrogenfabrikker.

Jeg spurte Grok hva som er årsaken til at Høyanger er så dødt og fikk til svar:

Høyanger har hatt et stort vannproblem med for høye nivåer av aluminium i drikkevannet, som ble offentlig kjent og førte til tiltak i midten av juni 2026. Dette er trolig en viktig del av forklaringen på hvorfor byen virker stille akkurat nå.

Dette er en elendig forklaring. Høyanger har hatt dette problemet i mange år.

Høyanger har hatt jevn folketallsnedgang siden 1990-tallet/2000-tallet. Fra rundt 5.500–5.600 innbyggere på 1950-tallet, ned til ca. 3.900 i dag. Prognosene viser fortsatt nedgang mot 2030 og 2050.

Byen vokste opp rundt Hydro Aluminium (startet 1917/1918). Gjennom årene har det vært flere runder med nedbemanning, omstrukturering og nedleggelser av underleverandører. Hjørnesteinsbedriften er fortsatt der, men med færre ansatte enn før. Dette har ført til utflytting, spesielt blant yngre, og mindre lokalt næringsliv.

Lockdownpolitikken svært ødeleggende

Lockdownpolitikken var ødeleggende både for det tradisjonsrike Eides hotell og den populære KaffeTelegrafen som ble lagt ned allerede rundt 2020. Det er nesten ikke møteplasser igjen for verken gamle eller unge og kulturlivet er nesten fraværende på sommeren.

Lockdown-politikken og den påfølgende fryktkommunikasjonen hadde en kraftig og langvarig effekt på utelivet og sosiale adferdsmønstre, spesielt i mindre steder som Høyanger.

Den unge jenta som åpnet Industristadmuseet for oss om akkurat dette og hun kunne forsterke denne konklusjonen.

Færre møteplasser å begynne med → når de stengte (eller folk holdt seg unna), forsvant vanene raskt. Høy andel eldre og industriarbeidere som tok budskapet om sårbarhet alvorlig og beholdt lavere sosial aktivitet lenge etterpå. Mange små bedrifter (som KaffeTelegrafen) fikk en knekk de aldri kom seg av.

Resultatet ser vi akkurat nå: Selv midt i turistsesongen er det lite folk ute, få steder å gå, og en slags stillhet som føles mer permanent enn bare sesongmessig.

Jeg spurte min gode venn Einar Rysjedal om dette og vi hadde en lang og fin diskusjon om dette i går.

Politikerkasten har forrådt steder som Høyanger

Den norske politikerkasten har ikke en gang noe som likner en politikk for små distriktskommuner som Høyanger. Deres rolle er å være pakkedisk for EU-direktiver som samtlige er skadelige for Norge, og ikke minst for by og bygd i utkanten.

Det har ingen hensikt å vente på at det skal komme noe godt derfra og hele det parlamentariske systemet i Norge har bare i oppgave å iverksette direktiver fra EU.

Hva må gjøres?

Det er kanskje et drøyt stykke at jeg etter ha besøkt kommunen i halvannet døgn. Men Høyanger viser meg noe jeg har sett før og som jeg har brukt store deler av livet på å bekjempe.

På 1990-tallet var den tradsisjonsrike arbeiderbydelen Grünerløkka nærmest i fritt fall sosialt og økonomisk. Grüners gate, der Parkteatret ligger, var død og stupmørk om kvelden. Vi mente det var mulig å snu denne trenden. Dette er beskrevet godt av Geir Johnson her:

”Skjer’e no’ her i kveld’a?”

Vår oppskrift var å bringe den gamle kinoen tilbake til sine røtter og skape et kulturhus som igjen kuynne skape liv og virksomhet. Det gikk over all forventning. I løpet av få år gikk området fra å være begynnende slum til å bli «gullrekka på Grünerløkka».

Denne erfaringa tok jeg med meg til Tolfa der jeg så for meg at Convento Cappuccini kunne fungere som en generator for kultur og sosial og økonomisk utvikling.

Tolfas renessanse – eller hvordan drive samfunnsbygging i en italiensk landsby

Og det har vist seg å være helt riktig. Jeg tror disse to erfaringene kan brukes også i Høyanger.

Arbeiderkultur og renessanse

En renessanse i Høyanger må bygge på fortellinga om industrien og den arbeiderklassen som bygde den. Høyanger er ikke Sogndal med godseierne eller Balestrand med Kaiser Friedrich. Høyanger er fortellinga om dem som bygde landet.

Det er et ekte industrisamfunn – bygd av kraft, svette, ingeniørkunst og arbeidere som kom hit for å skape noe stort. Det er historien om folk som bokstavelig talt bygde landet med aluminium, kraftutbygging og industri.Den identiteten er sterk og ekte, men den har blitt litt glemt eller redusert til «gammel historie» i stedet for å være en levende stolthet. Hvis man skal gjenreise troen på stedet, må man løfte akkurat denne arbeider- og industrikulturen frem som noe verdifullt og verdig:

• Fortellingen: «Høyanger – der Norge ble industrialisert. Der vanlige folk bygde storhet.» Ikke nostalgisk musealt, men som en levende kraft (bokstavelig og billedlig).
• Kulturuttrykk: Teater, musikk, kunst, festivaler og arrangementer som henter inspirasjon fra skiftarbeid, smelteovner, ingeniørene, innflytterne fra hele Norge og den harde, men solidariske kulturen.
• Møteplass: Et sted der både gamle arbeidere, unge kreative og tilflyttere kan føle seg hjemme – uten å late som man er noe annet enn det man er.

Dette skiller Høyanger positivt fra mange andre vestlandssteder. Det er råere, mer ekte og mer «Norge» i mange folks øyne enn de polerte fjordbygdene.

Høyanger må gjenvinne stoltheten. Uten stolthet er det ikke mulig å gjenskape noe. Men klarer man å skape den er det mer verdt enn penger.

Til dette trengs det ei gruppe med i hovedsak unge eller yngre folk som tar seg faen på at de skal få liv i Høyanger igjen. De kartlegger historie, de samler historiene fra tidsvitnene og de bygger opp sin nye fortelling rundt dette. De gjenoppdager og fornyer bygdas DNA og bygger prosjektidéer rundt dette. Det kan være verksteder, kafeer, kulturscener, festivaler eller hva de nå måtte finne på. Den vakre og ville naturen har de på sin side.

For å vise hva som kunne ha vært gjort har jeg lekt meg med å foreslå at det flotte, gamle Posthuset, som Hydro vil rive, kan bli kulturhus og severingssted.

Jeg likte godt den versjonen ChatGPT kom opp med:

Lar dette seg finansiere?

Visst lar det seg finansiere. Begynn ikke i den enden. Skap fortellingene, gruppa og nettverket og skap opinion. Så går dere til Kulturdepartementet og Hydro og forteller dem at dette er det minste de kan gjøre etter Høyangers store bidrag til norsk økonomi og samfunnsliv.

Når politikerkasten har abdisert må folk ta framtida i sine egne hender.