Tolfas renessanse – eller hvordan drive samfunnsbygging i en italiensk landsby

0
Convento dei Cappuccini i Tolfa fotografert rundt 1960 da det fortsatt ble drevet som kloster.

Av Pål Steigan.

Hvis du kommer med bil fra Romas flyplass Leonardo da Vinci ved Fiumicino er det en snau time til Tolfa. Du kjører først en halvtime på motorvei og så tar du av ved Santa Severa der du har det blå Middelhavet ut til venstre og derfra tar du veien rett inn i den italienske macchiaen, det tettvokste åslandskapet der det bokstavelig talt kryr av villsvin, som du sannsynligvis ikke kommer til å se. Kommer du på våren er skogen full av hvitblomstrende villpæretrær, slåpetorn og det rødlilla judastreet som sammen skaper en fargesymfoni det er vanskelig å glemme.

Veien går i svinger oppover som en vestlandsvei, men den er noe dårligere vedlikeholdt. Etter en stund åpner det seg enger der du kanskje vil se beitende tolfahester og det langhornede maremmakveget, som er typisk for området. Tre kvarter fra den internasjonale flyplassen er du midt i naturen, i en annen verden. Før du runder vannskillet ser du kanskje noen falker eller kanskje rødglenter som henger over engene med skarpe blikk for smågnagere og annet smågodt. Du passerer da et område som heter Femmina morta, den døde kvinnen, uten at noen riktig kan si hvorfor det har fått det navnet. På høyre side ser du noe som likner en idrettsplass, men det er en arena for hestekonkurranser. For dette er cowboyland, Italias Ville Vesten, eller landet til i butteri, som cowboyene heter her omkring. Og plutselig får du se den spisse Tolfaklippen med ruinene av en middelalderborg på toppen. Den står der som et kjegleformet horn på et fortidsuhyre. Oppover klippen og til venstre ligger byen, slik italienske byer gjerne ligger, som ørnereir høyt der oppe.

Tolfa sett fra veien fra Santa Severa

Når du et kvarter seinere svinger inn på plassen foran rådhuset vil du antakelig ha brukt under en time fra flyplassen, og du befinner deg i en annen verden. Når du blir mer kjent vil du se etruskiske graver, ruiner av romerske villaer og til og med en hel ruinby med akvedukt og kirke og en fontene som ble tegnet av den berømte arkitekten Bernini. Gjester har kalt området vårt Arkadia, og det er lett å forstå det.

Monterano romano. Foto: Eline Falch.

Hit kom jeg første gang i 1995 fordi vi hadde bestemt oss for å være med på å skape det som skulle bli det norsk-italienske studiesenteret i Tolfa. Nå har jeg permanent oppholdstillatelse og regner Tolfa som mitt annet hjem. Og der holder jeg sammen men noen venner på å skape et kultursenter, overnattings- og kurssted i et kloster fra 1621.

Det er fire år siden ordfører Luigi Landi inviterte kona og meg på middag og under desserten spurte meg om jeg ville være så snill å prøve å finne en løsning slik at det gamle cappuccinerklosteret kunne reddes fra forfallet og bli drevet slik at det kunne være til glede for byen og innbyggerne.

Arbeidslaget til Massimo: Fra venstre bakerst: Pierluigi Giganti, Massimo Gari, Carlo Giganti, Simone Gari, Tiziano Gari, Giulio Giganti og Daniele Mercuri.
Fra venstre foran: Mauro Orchi, Eros Paparcurio, Mauro Marianini

Jeg klarte ikke å si nei. Fristelsen var for stor. Klosteret er kanskje Tolfas viktigste anlegg og har en fabelaktig beliggenhet. Men det har ligget til forfall i mange år etter en nokså rufsete oppussing på 1990-tallet. Nå har vi holdt på med oppgradering fra slutten av januar i år og det er stort å merke hvor glade sambygdingene våre er for det vi gjør. Vi har fabelaktige fagfolk fra lokalsamfunnet med oss. Murerlaget til Massimo har jeg jobbet med

Snekkerbedriften til Tommaso Ceccarini har bygd møblene inn i de gamle klostercellene. Massiv og solid kastanje.

på fire prosjekter tidligere, så jeg vet at de alltid leverer kvalitet. Nytt er det at vi fant en snekker fra den lille byen Cellere en times vei nord for oss. Snekkeren Tommaso Ceccarini og hans familiebedrift har bygd vakre møbler i massiv kastanje som er spesialbygd for hver eneste klostercelle. Ikke to rom er like og ingen vegger er helt i lodd eller i vinkel. Dette er løst vakkert med utforinger som er tilpasset på stedet.

Jeg har til nå ikke hørt én kritisk stemme i landsbyen. Folk er ganske enkelt begeistret og jeg opplever en lettelse over at denne viktige bygningen for byen blir reddet og gitt et nytt liv. Folk har åpenbart vært veldig lei seg og kanskje litt skamfulle for at klosteret har fått forfalle sånn. Når vi er ferdige med de viktigste arbeidene og det skritt for skritt blir fylt med aktivitet, vil det nokså sannsynlig bli en viktig del av det vi kan kalle Tolfas renessanse.

Nettfilmen Il Lato Oscuro ble tatt opp på Cappuccini våren 2018. Den vant nasjonal pris i sin klasse.

The Broken Circle – Il lato oscuro, Tolfa

Vi er ikke bølgen, men en del av den

Tolfas egentlige gullalder varte fra ca. 1455 og et par hundre år utover. Da var byen sentrum for en gruvedrift som var enormt inntektsgivende for diverse paver og adelsfamiler, og der det ble eksportert alun, som mineralet heter, over hele Europa. Så skal det ha vært en «liten gullalder» på seksti- og syttitallet, noe à la det hele Italia opplevde den gangen. Men fra åttitallet mener mange at det har vært stagnasjon og nedgang.

Men nå virker det som om det kan komme en renessanse, en gjenfødelse. Spirene til en slik gjenfødelse i Tolfa ligger en del år tilbake, og det er mange som har bidratt til den. I 2005 var stemninga i byen ganske depressiv. Den vinteren hadde jeg en lang samtale, nærmest en krangel, med to tolfetanske venner, en litt eldre enn meg og en ung mann i tjueåra. Vi diskuterte muligheten til å få til en kulturfestival i Tolfa, og mine venner var svært skeptiske, særlig den eldste. «Det går an i Norge eller i Nord-Italia, Pål, men ikke her. Du skjønner, vi tolfetanere klarer ikke å organisere oss eller å ta noe initiativ. Her vil det bare falle dødt til jorda.»

Kjempesuksessen TolfArte

Uten at jeg visste det da, var det omtrent samtidig en gjeng med tjueåringer som tok initiativet til nettopp en kulturfestival i Tolfa. Seinere har de fortalt meg at de møtte nøyaktig de samme holdningene. «Det nytter ikke, vi får ikke til noe vi. Andre steder, ja, men ikke her.» Den som tror at bygdedyret eller Jante er noe norsk eller skandinavisk noe, må tro om igjen. Det finnes her også, blant annet i den varianten at egen fiasko er til å leve med hvis heller ikke naboen lykkes.

Det begynte svært smått. I dag får TolfArte store oppslag i hovedstadsavisene.

Ungdommene lot seg ikke knekke, men skapte en festival de kalte TolfArte. De første årene var den nesten usynlig, men særlig de siste fire årene har den gjort braksuksess. Den er på italiensk TV, Rai, og i de store avisene og i august 2018 var det over 10.000 folk i byen hver dag i fire dager, altså over 40.000 besøksdøgn. Byens innbyggertall er litt over 5.000. I kjølvannet av TolfArte er det også andre festivaler. TolfaJazz begynner å bli ganske anerkjent, og Tolfa Gialli e Noir, eventene for krimlitteratur, som ble etablert av vår gode venn, den eminente oversetteren av spansk litteratur til italiensk, Glauco Felici, er blitt en helt uventet suksess. Anført av kultursjefen i byen, Cristiano Dionisi, har Tolfa definert seg som en Città Slow, der det skal legges vekt på lokal mat, lokale tradisjoner og det gode liv. Det spirer og gror litt rundt dette, slik som unge Chiara, som dyrker områdets beste økologiske grønnsaker og som har etablert et lite utsalg i via Roma. Tolfa er som sagt en hesteby, og Tolfahesten er en anerkjent hesterase, så nå prøver hesteentusiastene å etablere ridetilbud i det vakre landskapet rundt byen. Tolfas unge sangerinne Alice Paba vant talentkonkurransen «Voice of Italy» for et par år siden, og i høst sang hun under Kulturtistenfestivalen på Nesodden.

Det norsk-italienske studiesenteret i Tolfa ble etablert i 1995 i det som til da hadde vært et nonnekloster, men som ble bygd rundt 1900 som villa for en romersk skofabrikant.

Rundt det norske studiesenteret har det også grodd fram mye kulturell aktivitet. Da vi telte opp nylig kom vi til at det hadde vært 100 større eller mindre kulturprosjekter der senteret og byen har spilt på lag. Og vi har lokale håndverkere, som den finske keramikeren Pirjo eller salmakerne som fortsetter å lage ridesaler og Tolfaveskene, La catana tolfetana, som ble kjent i hele Italia på syttitallet som «revolusjonens vesker» fordi det var så mange av studentdemonstrantene som brukte dem. Og vi har ostemakere og smeder og murere.

Hvem er så vi?

Da ordføreren ba meg om å lage en plan for Cappuccini, trengte jeg jo å bygge et lag rundt dette prosjektet. Jeg fikk med meg Sigurd Johansen, som er elektroingeniør og har vært leder for det norske studiesenteret i 10 år, min eldste sønn Geir Tandberg Steigan, som er grafisk designer, samt Lasse Diding, som driver to hoteller i Varberg og skaper Sveriges eneste Leninmuseum, og hans samboer Elisabeth Hallin, som har vært med på å skape interiøret i Hotell Havanna. Lasse ble jeg kjent med via Henning Mankell, fordi de to skapte Jan Myrdalbiblioteket i Varberg sammen. Vi har etablert et selskap som har leiekontrakten med kommunen, forhåpentlig i mange tiår framover. Og rundt dette igjen bygger vi et nettverk av kompetente folk som kan stå for arrangementer, matlaging, kulturprosjekter og organisering. I Italia er du nettverket ditt. Uten nettverk har du ingenting. Sjølve ombygginga har allerede betydd en del arbeidsplasser. Når vi kommer i gang for alvor vil det bli skapt flere arbeidsplasser i byen utenfor klosteret enn der. Cappuccini vil bli en generator som stadig vil bidra til ny aktivitet.

Håkon Gullvåg i arbeid på Convento dei Cappuccini i Tolfa

Håkon Gullvåg her i arbeid med sin serie med bibelske motiver som ble stilt ut på Convento dei Cappuccini i Tolfa i oktober 2017.

Hva kulturklosteret kan bety for byen og folk her

Convento dei Cappuccini ble tegnet av fransiskanermunken Fra Michele da Bergamo og fullført i 1621. Noen få år etterpå ble han oppnevnt til pavelig arkitekt for pave Urban 8., og sto som ansvarlig arkitekt for et femtitalls viktige bygninger i Roma. Han er nesten totalt ukjent i dag, men var en av de store arkitektene i romersk barokk. Den gode Michele var tydeligvis klassisk skolert, det ser man både i proporsjoner og materialvalg, men ikke minst ser man det i hvordan anlegget er plassert. Klosteret ligger på toppen av den høyden som står rett mot middelalderborgen. Det kommuniserer med gamlebyen under seg og vender ansiktet mot soloppgangen, slik allerede etruskerne konstruerte sine templer. Aksen fra soloppgang til solnedgang, eller fra

Cappelina del nord, nordkapellet, er nesten usynlig under all eføyen. Det ligger i Parco della Pace. Her med et av Håkon Gullvågs bilder.

fødsel til død, går tvers gjennom hele anlegget og forsetter ut i det som var klosterhagen og nå kalles Parco della Pace – fredsparken.

Under den tvilsomme oppussinga på nittitallet hadde noen murt igjen hovedinngangen fra parken og på den måten kappet over selve livsnerven i anlegget. Nå er den åpnet igjen, og en kan formelig kjenne energien strømme gjennom klosteret.

Klosteret er for lengst avvigslet, men vi har fortsatt et lite kapell til helgenen San Crispino av Viterbo, som bodde her på slutten av 1600-tallet. Det skal bevares, men det har behov for litt nennsom oppussing. Vi skal også gjenskape deler av det som var munkenes bibliotek, men som man på nittitalet fant ut at man ville gjøre til toaletter. Når vi har fullført arbeidene håper jeg at vi kan slå fast at dette har vært den viktigste oppgraderinga av Cappuccini siden Michele da Bergamos tid og at vi har gjort ære på hans arbeid.

Tolfa, renessansen, krisa og det kommende kulturklosteret

Cappuccini skal bli et kulturelt møtested. Man kan overnatte i klosterceller, riktignok i vesentlig bedre senger enn munkene hadde, og se opp i taket med de håndlagde terrakottaflisene fra 1620. På nittitallet var de blitt hvitmalt, men murerne var så smarte at de spurte om å få snu dem, for på oversida var de uten maling og man ser fingermerkene etter de arbeiderne som lagde dem for nesten fire hundre år siden.

Klostergården til Michele da Bergamo er en juvel i seg sjøl. Her er ikke mye forandret siden 1621. Vi måtte bare skaffe en ny madonna til nisjen fordi noen hadde rappet den gamle.

Klosteret er en juvel, men det er en juvel som det er stelt dårlig med en stund. Det vi trenger å gjøre er å polere denne juvelen slik at den skinner minst så bra som i sine glansdager. Og så skal vi fylle det med møter, konferanser, fester, brylluper, konserter, skrivekurs, yogakurs og seminarer. Og lokale produsenter av oster og honning og olje og skinker og grønnsaker skal være med på å gi dem som kommer ditt kulinariske opplevelser. Og musikere, sangere, fugleelskere, botanikere og hestefolk skal være med på laget.

Om Tolfa og vårt prosjekt på Rai2

Glem Roma, glem Brussel, start her

I fjor holdt jeg en tale ved en lansering av prosjektet for 80-90 sambygdinger, og der understreket jeg at i dagens Italia med stagnasjon og krise kan vi ikke sitte og vente på Roma eller Brussel. «Glem Roma, glem Brussel. Det er bare to kilder til verdi,» sa jeg, «naturen og det menneskelige arbeidet. Naturen har vi rundt oss og vi kjenner dens verdi. Det menneskelige arbeidet er oss, så det er bare å sette i gang. Nå!»

I byen sies det at «i norvegesi», nordmennene, er så og så flinke og får til så mye. Det er ikke poenget. Det er utrolig mye vi ikke kan, og der kunnskapen finnes blant folk rundt oss. Vår fordel er at vi kommer med impulser utenfra og at vi mer enn gjerne mikser dem med alt det beste vi får lokalt. Vi har også den fordelen at vi ikke har noen del i familiekrangler som har pågått i minst tre generasjoner.

Vi holder ikke på med dette bare for å rehabilitere en historisk bygning, noe som er viktig nok og spennende nok i seg sjøl. Det som er drivkrafta er å bidra til å løfte den begynnende renessansen i Tolfa til et nytt nivå og øke stoltheten over å være tolfetaner. Vi gjør dette av kjærlighet til Tolfa og vi gjør det for å bidra til at langt færre her sier «det nøttern’te» og begynner å si «det årnær sæ i Tolfa».

Dette er naturligvis også politikk, fordi politikk, som kommer av polis, byen, det vil si det som har med byen, samfunnet, å gjøre. Men det er ikke partipolitikk. Djupest sett handler det om at folk gjennom praksis lærer å stole på seg sjøl og stole på at de kan samarbeide med andre. Hvis folk virkelig kan lykkes med det vil de også se at de kan styre hele samfunnet sammen.

Gamlebyen i Tolfa klamrer seg opp mot La Rocca di Tolfa og ruinene av middelalderborgen. I disen i det fjerne ligger Roma.

Forrige artikkelLibya i dag: Libyske statsinstitusjoner under militskontroll, grove overgrep, betydelig rasisme.
Neste artikkelTil kamp for Stølsheimen
Pål Steigan. f. 1949 har jobbet med journalistikk og medier det meste av sitt liv. I 1967 var han redaktør av Ungsosialisten. I 1968 var han med på å grunnlegge avisa Klassekampen. I 1970 var han med på å grunnlegge forlaget Oktober, der han også en periode var styreleder. Steigan var initiativtaker til og første redaktør av tidsskriftet Røde Fane (nå Gnist). Fra 1985 til 1999 var han leksikonredaktør i Cappelens forlag og utga blant annet Europas første leksikon på CD-rom og internettutgaven av CAPLEX i 1997. Han opprettet bloggen steigan.no og ga den seinere til selskapet Mot Dag AS som gjorde den til nettavis. Steigan var formann i AKP(m-l) 1975–84. Steigan har skrevet flere bøker, blant annet sjølbiografien En folkefiende (2013).