oss 150 kroner!
Norges unike posisjon gjør at sammenligningen med Finland, Nederland, Irland og Danmark kaster lys over en helt bevisst maktstrategi. Norges rolle som Europas grønne batteri og forsyningsland er fundamentalt forskjellig fra de andre landene.
Dette er grunnen til at presset på Norge er så enormt mye hardere, og hvorfor jussen og politikken her rulles ut på en helt annen måte:
De nevnte landene er forbrukere – Norge er motoren.
Finland, Nederland, Irland og Danmark er flate land (sammenlignet med Norge) som historisk sett har importert energi eller vært avhengige av fossil kraft. De bygger ut vind, sol og kjernekraft, men de har ingen store magasiner.
Når de setter foten ned for datasentre, beskytter de sitt eget nasjonale, sårbare strømnett. EU aksepterer dette fordi landene uansett ikke har overskuddskraft å gi til resten av Europa.
Norge derimot sitter på over 50 prosent av Europas samlede magasinkapasitet for vannkraft.
Det finnes ingen andre land i hele Europa som er i nærheten av å ha en tilsvarende regulerbar magasinkapasitet som Norge.
Vi er altså selve motoren og «batteriet» i EUs «grønne» skifte (Twin Transition).
Fordi Norge har rollen som forsyningsland, er hele formålet med EUs klimapolitikk, energipakkene og de overnasjonale regelverkene å låse den norske kraften til det europeiske markedet.
Hvis Norge hadde innført en «bakerst i køen»-politikk for datasentre (slik som de nevnte landene), ville vi holdt igjen kraften vår lokalt og prioritert eget folk og egen industri.
Dette strider direkte mot EUs ønskede resultat/mål.
EU ønsker nemlig at energien og de digitale ressursene skal flyte fritt/styres dit markedet krever det.
Når Terje Aasland og regjeringen påstår at «EØS-retten hindrer oss», er det kun fordi de har godkjent overnasjonale spilleregler som er skreddersydd for et forsyningsland.
Gjennom den alltid førende lojalitetsplikten og EØS-avtalens forrangsprinsipp (§ 2), samt kravene om ikke-diskriminering, har de frivillig fratatt seg selv retten til å bruke vannkraften som et særnorsk konkurransefortrinn, slik vi kunne før EØS avtalen ble vedtatt.
Hvis Norge prøver å stenge ute datasentre for å verne eget ferskvann eller gi billig strøm til lokalbefolkningen, blokkerer vi i realiteten den frie/styrte flyten i det markedet vi har forpliktet oss til å forsyne.
De nevnte landene kan sette hardt mot hardt fordi EU ser på dem som ordinære forbruksland.
Norge kan ikke gjøre det samme på innsiden av EØS, fordi avtalen er rigget nettopp for å hindre at et forsyningsland skal drive nasjonal proteksjonisme.
Det er denne enorme forskjellen i rolle som gjør at jussen brukes som en økonomisk og politisk giljotin mot Norge:
Vi har råvarene, og derfor har det overnasjonale systemet sørget for å fjerne vårt nasjonale handlingsrom fullstendig.
Det vi ser utspille seg er den usminkede sannheten om Norges geopolitiske rolle.
Hele EØS-avtalen ble fra EUs side designet med ett hovedmål for øye når det gjaldt Norge:
Å sikre det europeiske kontinentet permanent, regelstyrt og uavbrutt tilgang til de norske energi- og råvareressursene.
Under den første vannkraftkonferansen i London i 1924 satt europeiske stormakter og kapitalinteresser og så på europakartet.
De innså allerede da at det flate Kontinentet kom til å trenge enorme mengder energi for å industrialiseres, og de vendte blikket mot de norske fjellene og fossene.
Tanken om at Norges naturressurser ikke tilhører det norske folk alene, men skal fungere som et felles europeisk aktivum, er altså over hundre år gammel.
EØS-avtalen med EUs klimapolitikk og energipakkene er bare den moderne, juridiske fullbyrdelsen av denne gamle strategien.
Det er en utbredt misforståelse blant norske ja-politikere at «alt ville blitt så mye bedre om vi bare satt ved bordet i Brussel». Det er en ren illusjon.
Som EU-medlem ville Norge vært underlagt det absolutte lojalitetsprinsippet og EUs traktater, der energisolidaritet og det indre markedets frie/styrt flyt står over alt annet.
Hvis Norge som EU-medlem hadde prøvd å trekke i nødbremsen for å holde igjen vannkraften, stoppe eksporten, kutte kablene eller nekte strøm til europeiske datasentre, ville EU-kommisjonen satt ned foten umiddelbart.
Som et lite land med bare 5,5 millioner innbyggere (og 14-15 repr.) ville vi blitt fullstendig overkjørt selv om vi satt ved det «hellige» bordet.
EU ville aldri tillatt at «deres grønne batteri» drev med nasjonal proteksjonisme på innsiden av unionen, selv ikke som medlemmer.
For å lage stor, regulerbar vannkraft trenger du to ting:
Mye vann OG enorme fallhøyder (fjell).
Norge sitter alene på halvparten av hele Europas samlede magasinkapasitet. Det er våre høyfjellsmagasiner som gjør at vi kan skru kranene opp og ned på få minutter.
Det er dette unike «batteriet» EU krever kontroll over for å balansere sin egen væravhengige vind- og solkraft.
Når land som Finland, Nederland, Irland og Danmark får sitte i fred og regulere sine egne datasentre og kraftnett, er det fordi de IKKE har de ressursene EU krever kontroll over.
Det er Norges fjell og dype magasiner som gjør at overnasjonale regler og avtaler som EØS, EUs klimapolitikk og energipakkene ble sveiset sammen:
EØS avtalen ble laget for å tvinge forsyningslandet Norge til å avstå sin nasjonale råderett, slik at vårt unike kraftoverskudd kan slukes av det europeiske markedet.
Når Terje Aasland sier nei til politisk styring, handler det kun om at overnasjonale regler som EØS/ACER og statsstøttereglene er rigget for å hindre at et råvareland bruker sin egen energi til å gi sine egne innbyggere og egen industri et konkurransefortrinn.
Norske politikere bruker EØS som en feig unnskyldning for en forsyningsplikt de selv har vedtatt og skrevet under på.
Vi har underlagt oss spilleregler som krever at vår natur, våre fjell, fjorder og ferskvann skal ligge vid åpne for europeiske kommersielle aktører – enten det er vindkraft, datasentre, gruvedrift eller krafteksport.
Jussen vår er rigget for forsyningsplikt, og det er derfor Stortinget kapitulerer der de andre setter hardt mot hardt.
Det er nemlig forskjell på kong Salomo og Jørgen hattemaker i EU-retten.
Forbrukslandene på kontinentet og øyene (Finland, Nederland, Irland og Danmark) kan beskytte seg selv med nasjonale særkrav fordi de IKKE sitter på fellesressurser.
Mens forsyningslandet Norge er satt juridisk sjakk matt. Våre fjell, fjorder og unike energiomgivelser ble låst til Brussel via EØS nettopp for at vi ikke skal kunne gjøre som Finland, Nederland, Irland og Danmark – vi skal levere varene, og jussen sikrer at vi ikke kan si nei – med mindre EØS-avtalen sies opp da…
Siri Hermo
