Framveksten og … framveksten av «fargerevolusjoner»

Det er i dag ganske glemt hvordan Washingtons imperiale eventyrlyst etter 11. september ikke var begrenset til militær intervensjon. En kjernekomponent i Bush-administrasjonens «frihetsagenda» – under hvis beskyttelse katastrofale kriger i Afghanistan, Irak og andre steder ble ført – var åpenlyst sponsing av sivilsamfunnsledede kupp i hele det tidligere Sovjetunionen, Warszawapakten og Jugoslavia. Innbyggere i disse regionene, og verden, lever med denne innblandingens destruktive konsekvenser den dag i dag. Den tilsynelatende uendelige – og stadig eskalerende – ukrainske stedfortrederkrigen er en spesielt ubehagelig arv.

Opprettelsen av National Endowment for Democracy i 1983, en amerikansk statlig enhet som erklærte seg opptatt av å utføre åpenlyst det CIA en gang gjorde i det skjulte, innledet en ny æra med «spionløse kupp». I nært samarbeid med USAID og George Soros’ Open Society Institute ga NED deretter finansiering, opplæring og materiell bistand til frivillige organisasjoner, «uavhengige» medier, opposisjonsgrupper og andre initiativer i tjeneste for regimeskifte, over hele verden.

Etter 11. september hadde NED og dets konfødererte utviklet en usedvanlig utspekulert og kostnadseffektiv mal for å styrte vanskeligstilte regjeringer – enten det var venstreorienterte, nasjonalistiske eller til og med tidligere amerikanske marionetter som hadde gått ut av kurs. I oktober i fjor ble den mangeårige jugoslaviske lederen Slobodan Milosevic felt i det Washington Post bombastisk kalte «en ekstraordinær amerikansk innsats for å avsette et utenlandsk statsoverhode, ikke gjennom skjulte handlinger av den typen CIA en gang brukte på steder som Iran og Guatemala, men ved hjelp av moderne valgkampteknikker».

I spissen for anti-Milosevic-innsatsen sto Otpor! (serbisk: Motstand!), en opprørsk NED-finansiert ungdomsaktivistgruppe. Gjennom en blanding av sivil ulydighet, ikke-voldelig motstand, rockekonserter, gateteater og graffiti, hisset de opp masseopposisjon mot den jugoslaviske presidenten. Da valgdagen kom og de offisielle resultatene pekte mot Milosevics seier, ble det påstått at en NED-finansiert «parallell stemmetabell» skulle avsløre større svindel, og millioner ble sendt ut i gatene i Beograd for fredelig å kreve presidentens avgang. Milosevic kapitulerte behørig, i møte med tilsynelatende overveldende folkemakt.

Den angivelig heroiske kampen til Otpor! og andre USA-støttede anti-Milosevic-grupper ble udødeliggjort i en elegant «dokumentar», Bringing Down A Dictator. Milosevics fall ga en presis plan for fremtidige «fargerevolusjoner» – såkalt fordi de imperiumstøttede aktivistene som ledet disse mobbkuppene ofte fremtredende tok i bruk spesifikke farger for sine bannere, merkevarebygging og logoer. I utgangspunktet assosierte amerikanske tjenestemenn seg ivrig offentlig med denne omveltningen. I mellomtiden publiserte mainstream-mediene rutinemessig bemerkelsesverdig opplysende obduksjoner av opprørene, som i stor grad avslørte Washingtons veiledende hånd og ofte enorme økonomiske utlegg.

Likevel framstilte politikere, forståsegpåere og journalister universelt fargede revolusjoner som i siste instans spontane opprør av liberale, progressive elementer med legitime klager, som lengtet etter demokrati og frihet. I virkeligheten produserte de nesten alltid korrupte, undertrykkende regjeringer som styrte via trusler og brutalitet, inkludert politiske attentater. Regimer etter fargede revolusjoner gjennomførte også typisk omfattende privatisering og andre herjende «reformer», som ødela levestandarden for vanlige borgere ved å underkaste landene sine til EU, IMF, NATO, Verdens handelsorganisasjon og andre mekanismer for vestlig økonomisk, militær og politisk undertrykkelse.

Slobodan Milosevics NED-orkestrerte avsettelse har fått kallenavnet «Bulldozerrevolusjonen» på grunn av ikoniske scener under omveltningen av en hjullaster som hjalp anti-regjeringsagitatorer med å okkupere statlige bygninger. Sjåføren vendte seg imidlertid raskt mot «revolusjonen». Påfølgende «sjokkterapi» desimerte Jugoslavias blandede markedsøkonomi, noe som førte til at hans suksessrike uavhengige virksomhet mislyktes og at han gikk konkurs. Han levde til sin dødsdag på magre statlige velferdsutbetalinger . For de fleste deltakerne var påfølgende fargerevolusjoner på samme måte en lærepenge i å være forsiktig med hva man ønsker seg.

‘Ekstern dytt’

I februar 2005 holdt president George W. Bush en overdådig tale i Bratislava i Slovakia. Han hyllet hvordan «vi i den senere tid har vært vitne til milepælsbegivenheter i frihetens historie». Dette inkluderte Georgias roserevolusjon i november 2003, Ukrainas oransje revolusjon året etter og Iraks lilla revolusjon en måned tidligere. «Frihetens fremgang er generasjoners konsentrerte arbeid», erklærte Bush. Han så fremover mot Moldova, og «uunngåelig» Hviterussland, «som en dag stolt [tilhører] demokratienes land»:

«Til slutt kommer frihetens kall til hvert sinn og hver sjel. Og en dag vil frihetens løfte nå hvert folk og hver nasjon».

Moldovas tvungne transformasjon til en svimlende korrupt og effektiv EU-USA-koloni tok mange år. Hviterussland er derimot fortsatt hardnakket motstander av «frihetsløftet», slik det er definert av Brussel, London, Washington og andre imperialistiske maktsentre. Likevel var president Bushs tillit velbegrunnet. Bølger av opprørsk uro utløst av regjeringens «frihetsagenda» hadde systematisk feid bort utpekte fiendtlige regjeringer én etter én årlig siden han tiltrådte. Faktisk, i løpet av uker etter Bushs tale, ble Kirgisistan utilstrekkelig pro-vestlige leder offer for nok en farget revolusjon .

Han skulle ikke bli den siste. Tidligere fargede revolusjoner hadde entusiastisk understreket viktigheten av teknikker for ikkevoldelig motstand. Mange av dem ble utformet av Gene Sharp, som var tett involvert i det amerikanske militæret og etterretningssystemet store deler av livet. Kirgisistans NED-skapte regimeskiftehær, KelKel – direkte modellert etter Otpor! – angrep imidlertid politiet, satte fyr på regjeringsbygninger og utførte til og med bombeangrep. Deres voldsomhet ble aktivt oppmuntret og promotert av USA-finansierte TV-stasjoner lokalt. Slik krigerskhet ble senere et visittkort for fargede revolusjoner.

At fargerevolusjoner representerte et formelt krigsvåpen i imperiets arsenal etter 11. september, ble entusiastisk forklart av den erke-neokonservative Max Boot sent i desember 2004. Han skrøt av hvordan Ukrainas oransje revolusjon dager tidligere, som brakte en pro-vestlig regjering til makten, var «en av de mest inspirerende hendelsene» det året. Boot erklærte at revolusjonens «triumf» og «mirakel» «burde avlive den sjarmerende forestillingen som fortsatt er utbredt ved mange vestlige universiteter og utenriksdepartementer om at demokrati er et luksusgode som passer for rike land»:

«Disse revolusjonene avslører tomheten i klisjeen om at ‘demokrati ikke kan påtvinges av utenforstående’ … noen ganger, når man har å gjøre med et forankret diktatur, krever dette militær intervensjon av den typen som fant sted i Irak og Afghanistan. Mer sprø regimer kan bli styrtet av sitt eget folk, men selv de trenger ofte en lite dytt utenfra … Det var ingenting ondsinnet ved USAs intervensjon i Ukraina».

Boot skrøt av hvordan Washington hadde «brukt 58 millioner dollar på demokratifremme de siste to årene» i Ukraina. Han foreslo at Kiev skulle få «fremskyndet medlemskap i NATO og EU» for å avslutte den oransje revolusjonen. «I mellomtiden må vi anvende lærdommene fra Ukraina andre steder», krevde Boot, og foreslo at «en åpenbar kandidat for en lignende transformasjon er Iran». Han forklarte at «det er vanskelig å tenke seg en høyere prioritet enn å styrte mullaene», og oppfordret Bush-administrasjonen til formelt å bistå med «frigjøringen av Iran» via en farget revolusjon.

«USAID-hjelp»

Tidens opprørske glød var så stor at USAID i januar 2006 gikk til det ekstraordinære omfanget av å publisere et glanset magasin, Democracy Rising, som i detalj avslørte Washingtons sentrale rolle i å hisse opp «grasrot»-opprør så langt unna som Afghanistan, Gaza og Libanon. Dedikerte seksjoner om fargede revolusjoner hittil var fulle av forbløffende direkte passasjer. En seksjon om Georgias roserevolusjon i november 2003 beskrev hvordan NED hadde finansiert opplæring i regimeskifte for lokale «advokater, dommere, journalister, parlamentsmedlemmer, frivillige organisasjoner, ledere av politiske partier og andre».

Hensikten var å gi georgierne «en følelse av at de burde regulere regjeringen». Roserevolusjonen var erklært» «kulminasjonen av disse anstrengelsene». En mottaker av økonomisk støtte fra USA bemerket: «Uten utenlandsk bistand er jeg ikke sikker på om vi ville ha vært i stand til å oppnå det vi gjorde uten blodsutgytelse». I mellomtiden ble flere sider viet til den oransje revolusjonen. Den bemerket hvordan tusenvis av ukrainske journalister fikk opplæring i «undersøkende journalistikk», finansiert av NED og USAID.

En tidligere elev fortalte Democracy Rising at dette sponsorskapet «skapte en følelse av at andre sto sammen med dem ‘i skyttergravene’». Samtidig oversvømmet NED-tilknyttede Freedom House kassene til frivillige organisasjoner «som sponset velgeropplæring, mobiliserte velgere til å komme seg til valgurnene og observerte valg». Disse organisasjonene «holdt også møter, ungdomsdanser, rockekonserter og karaoke for å tiltrekke seg unge velgere», og «kjørte offentlige tjenesteannonser på TV-stasjoner, der de informerte folk om deres rett til å stemme» .I mellomtiden ble «demokratitrenere fra Serbia, Slovakia, Russland og Kroatia» fløyet inn i landet.

I andre runde av Ukrainas presidentvalg hevdet NED-finansierte frivillige organisasjoner at de hadde blitt oversvømt med titusenvis av rapporter om svindel fra valglokaler over hele landet, mens valgdistriktsmålinger de produserte pekte på utbredt valgfusk som hadde hindret den pro-vestlige kandidaten Viktor Jusjtsjenko i en jordskredsseier. Store protester, kombinert med opposisjonsorganiserte generalstreiker, utbredt sivil ulydighet og okkupasjoner av offentlige bygninger, tvang frem en ny runde. En USA-finansiert tenketank-apparatsjik hevdet:

«USAIDs hjelp til valget var helt avgjørende – valgresultatene etter andre runde fikk folk til å gå ut på gaten»

Til tross for all hypen og selvsikkerheten rundt Democracy Rising, kom publiseringen på et tidspunkt da fargede revolusjoner i økende grad ble sett på med fiendtlighet og mistenksomhet på statlig og offentlig nivå i hele det globale sør. I alle tilfeller uteble de radikale resultatene som ble lovet av ledere og forkjempere for fargede revolusjoner, mens amerikansk retorikk om de resulterende pro-vestlige regimenes forpliktelse til demokrati og frihet var et perverst bedrag.

I Ukraina implementerte den USA-installerte Jusjtsjenko økonomiske innstramminger, kuttet i reguleringer og sosiale utgifter, reddet kriminelle banker, åpnet statlig industri og naturressurser for utenlandsk plyndring, angrep rettighetene til russisktalende og begynte å forberede landet på det lokalt fryktede NATO-medlemskapet . Bare ni måneder etter at han tiltrådte, kollapset koalisjonsregjeringen hans – bestående av aktivister fra den oransje revolusjonen – på grunn av dypt korrupte kamper med ukrainske oligarker som strider om kontroll over viktige medier og industrielle eiendeler.

Jusjtsjenko ble stemt ut i presidentvalget i januar 2010, og endte på femteplass i første runde med bare 5,5 % av stemmene. Som det keiserlige hustidsskriftet Foreign Policy beklaget år senere , viste Bush-administrasjonens mye omtalte fargede revolusjoner seg å være «fryktelig skuffende». Hver eneste gang «fortsatte elitekorrupsjonen i høyt tempo», og «løfter om vidtrekkende endringer ble aldri virkelig materialisert». Fordømmende nok kom «sykdommer som karakteriserte de foregående regimene raskt til å beskrive» regjeringene som ble skapt av fargede revolusjoner i seg selv.

«Revolusjonsvirksomhet»

Det er litt av en eufemisme. I Georgia ga Soros-tilhengeren Mikheil Saakasjvili seg selv ensidig makt på viktige politikkområder, før han skamløst utnyttet sin posisjon til å trakassere og fengsle forretnings- og politiske rivaler. Saakasjvilis mål ville bli voldtatt og/eller torturert i fengsel, og prøvelsene deres ble filmet for sendinger i beste sendetid på lokale TV-nettverk. Det florerer alvorlige spørsmål rundt hans personlige involvering i flere mistenkelige dødsfall, inkludert i regjeringens ministres død. Han ble stemt ut i oktober 2012, til tross for NEDs beste innsats.

Kirgisistans tulipanrevolusjon i 2005 installerte Kurmanbek Bakijev, som fortsatte å styre landet som sitt personlige len i fem år. Bakijevs slektninger tjente ublu penger på juridisk tvilsom privatisering av statlige industrier. For eksempel signerte familien hans en svært kontroversiell avtale på 1,8 milliarder dollar for å levere drivstoff til en lokal amerikansk militærbase, nær Kirgisistans totale BNP i 2003. Andre steder hadde Bakijevs bror tilsyn med Bisjkeks sikkerhetsapparat – vilkårlige fengslinger, falske domfellelser, tortur og drap på opposisjonsaktivister, journalister og politikere ble vanlig.

Bakijev ble selv jaget ut ikke bare fra presidentpalasset, men også fra Bisjkek i april 2010, etter en massakre av antikorrupsjonsdemonstranter der opptil 100 ble drept og minst 450 såret. Deretter ble Kirgisistan kastet ut i økonomisk og politisk kaos i et tiår, med en rekke regjeringer som kollapset underveis. Den frieste og mest stabile sentralasiatiske staten før Tulipanrevolusjonen, er først siden 2020 – etter nok et angloamerikansk kupp – at landet har gjenvunnet et visst snev av stabilitet.

En sentral aktør i denne omveltningen var den britiske ambassadøren Charles Garrett. Han ankom Bisjkek fra Makedonia, hvor han, som denne journalisten har avslørt fra april 2016, ledet det som var kjent som den «fargerike revolusjonen». Ulovlig innhentede, bedragersk redigerte avlyttinger som tilsynelatende impliserte myndighetspersoner i sjokkerende forbrytelser, førte til enorme protester, med omfattende brannstiftelser og brutale sammenstøt mellom demonstranter og politi. Garrett delte ut penger til frivillige organisasjoner og aktivister involvert i uroen fra sin diplomatiske pung, og oppmuntret dem til å forårsake massekaos.

George Soros’ Open Society Foundations, NED og USAID var også fargerike revolusjonsdeltakere. Noen demonstranter bar til og med stolt «Soros-hæren»-skjorter. Til tross for en enorm offentlig kontrarevolusjonær motrevolusjon, lammet tumulten den makedonske økonomien og staten, noe som førte til installasjonen av en standhaftig pro-vestlig, farlig dysfunksjonell administrasjon som drev med industriell skala-manipulering, fengslet politiske motstandere på falske anklager og endret landets navn til tross for utbredt motstand. I mellomtiden ble eksisterende økonomiske problemer, inkludert lammende hjerneflukt, alvorlig forverret.

De alltid katastrofale resultatene av fargede revolusjoner bidro utvilsomt til at tjenestemenn i Det hvite hus brått og bestemt distanserte seg fra hele foretaket, før Bush-administrasjonens andre periode i det hele tatt var over. «Frihetsagendaen» ble stille glemt. Presidenten – som i oktober 2004 åpent påla økonomisk bistand til hviterussiske opposisjonsaktivister, og en gang offentlig roste roserevolusjonen som et eksempel til etterfølgelse i hele Kaukasus og Sentral-Asia – gikk så langt som å benekte at USA i det hele tatt var involvert i «revolusjonsbransjen».

«Alternativ virkelighet»

Fargerevolusjoner har fortsatt i høyt tempo siden den gang, med de samme strategiene som har blitt brukt gjentatte ganger over hele verden, med varierende grad av suksess. Hele tiden har ikke-vestlige regjeringer – spesielt Kina, Iran og Russland – blitt stadig mer høylytte i sin fordømmelse av og motstand mot fargerevolusjoner, i noen tilfeller vedtatt lovgivning som søker å begrense virksomheten til utenlandsk finansierte NGOer på deres jord. Likevel har mainstream-mediene for lenge siden vedtatt en rigid Omertà om Washingtons skyld for sivilsamfunnsdrevet destabilisering i utlandet.

I et slående eksempel på dette paradigmeskiftet publiserte The Guardian i november 2004, før den oransje revolusjonen var over, en avslørende rapport som avslørte den «amerikanske kampanjen bak uroen i Kiev». Avisen slo utvetydig fast at opprøret var «en amerikansk kreasjon, en sofistikert og briljant uttenkt øvelse i vestlig merkevarebygging og massemarkedsføring som i fire land på fire år har blitt brukt til å forsøke å redde riggede valg og velte ubehagelige regimer». NED, utenriksdepartementet og USAID ble alle pekt ut som syndere.

Spoler vi frem til juli 2015, støttet en artikkel i The Guardian om Russlands forbud mot NED under utenlandske agentlover seg ganske utrolig nok på et kort sitat hentet fra Endowments offisielle nettsted for å beskrive virksomheten. I mellomtiden styrtet Maidan-revolusjonen den ukrainske presidenten Viktor Janukovitsj i februar 2014, og satte Kiev på krigsstien med Moskva. Washingtons uomtvistelige involvering ble på det sterkeste benektet den gang av mainstream-mediene, og har blitt det siden.

Etter utbruddet av stedfortrederkrigen i Ukraina i februar 2022, gikk The New York Times kraftig til angrep på uavhengige journalister for å ha spredt «konspirasjonsteorien» om at Maidan var amerikansk-orkestrert, og kalte proposisjonen en «alternativ virkelighet» og «russisk desinformasjon». Dette til tross for at alle fremtredende Maidan-aktører – inkludert personene som startet demonstrasjonene – mottok finansiering fra NED eller USAID, ledere av USAID-finansierte organisasjoner i landet annonserte sin intensjon om å styrte Janukovitsj år tidligere, og at Endowment brukte 20 millioner dollar i landet bare i 2013.

Etter krigsutbruddet i Ukraina fjernet NED sine tilskuddsregistre for Ukraina, og listet opp investeringene sine i en rekke initiativer i landet over mange år – hvorav mange til slutt var rettet mot Russland, på en eller annen måte. Midt i 2024 tok legatet det enestående skrittet å fjerne tilskuddsregistre for hele verden. I dag beskriver korte oppføringer om forskjellige geografiske regioner vagt legatets spesifikke mål lokalt og de totale beløpene som brukes. De avgjørende spørsmålene om hvor og på hva er ikke avklart.

At NED går under jorden gjør det vanskelig, men ikke umulig, å spore og avsløre samtidige fargerevolusjoner. I september 2025 brøt det ut masseopptøyer i Nepal. Store nyhetskanaler rapporterte uten unntak den heftige agitasjonen som et organisk utbrudd av dissens fra landets misfornøyde «Generasjon Z», motivert av korrupsjon, arbeidsledighet og statlig sensur av sosiale medier. Publikasjoner anerkjente knapt at demonstrantene begikk alvorlige forbrytelser, inkludert å sette fyr på Nepals parlament og statsministerens offisielle residens, noe som sendte beboerne på flukt i helikoptre.

Basert på offentlig tilgjengelig informasjon kunne man skimte klare antydninger til en fargerevolusjon. En frivillig organisasjon som organiserte protestene, Hami Nepal, hadde klare koblinger til organisasjoner som var kjent for å motta finansiering fra NED. Etterfølgende lekkasjer viste tydelig at Endowment og USAID brukte betydelige summer i årene før kuppet på å lære opp unge nepalske borgere i hvordan de skulle protestere, grunnlegge frivillige organisasjoner og politiske partier, og «tale for» offentlig om saker som korrupsjon. Det er tydelig at «frihetsagendaen» etter 11. september aldri tok slutt.

---

Denne artikkelen ble publisert på bloggen til Kit Klarenberg.