oss 150 kroner!
Bakgrunnen for disse refleksjonene er at jeg tilhører den etter hvert utdøende rasen som har opplevd den utrolige reisen fra etterkrigstidens radbrukne Tyskland, gjennom nasjonens gjenreisning og en ny, forlokkende velstand, til nye generasjoners energiske kamp for fred – og videre til vår egen tid, der en stadig mer hysterisk retorikk på nytt velter seg i fiendebilder og krigsentusiasme.
Som en fyr som ble født i 1954 i utkanten av Bremen, husker jeg fortsatt tydelig den dystre etterkrigsstemningen som lå tungt over Tyskland. Bussturen inn til varehusene i sentrum for å kjøpe et par sårt tiltrengte sko var en humpete ferd på nærmere en time, gjennom de sønderbombede forstedene Walle, Gröpelingen[1] og videre innover mot byen.
Når vi stadig spurte hvorfor husene lå sammenrast i grå hauger så langt øyet rakk, eller hvorfor noen sto igjen med gapende hull der det en gang hadde vært vinduer og gardiner, fikk vi alltid det samme svaret:
Din støtte holder oss gående!
Steigan.no er en av de svært få norske nettavisene med daglig publisering som drives 100 % av frivillige leserbidrag, uten pressestøtte, uten annonser og uten betalingsmur. Takk for at du gjør det mulig.
Støtt oss her«Her har det vært krig.»
Vi lekte i de forfalne ruinene etter de sønderbombede fabrikkene i nabolaget. Der fant vi forlatte kontorer, fremdeles med papirer i skuffene, underjordiske ganger og store haller med tippevogner på skinner – uimotståelige å leke med, selv om de var ypperlig egnet til å knuse barnelemmer. Det var ovner og maskiner, usikrede trapper mellom etasjene og hauger av sammenraste murvegger.
En eventyrlig skummel lekeplass.
Gatebildet var preget av menn i rullestol, på krykker eller med proteser av tre, lær og metall. Blinde med førerhund og armbind var et vanlig syn. De hadde alltid krav på egne seter i de skranglete bussene og trikkene. Vi så vansirede og forbrente ansikter, menn uten armer og ben, surret fast på små kjørevogner.
På et asyl i nærheten var det en mann uten underkjeve!
«Her har det vært krig.»
Nemlig.
Hadde naboen vært nazist? Hvor hadde foreldrenes arbeidskollegaer tjenestegjort under krigen? Hadde de vært medlemmer av partiet? Hva hadde de egentlig gjort – og hvilken side hadde de stått på?
De voksne gjorde sitt beste for å unngå slike spørsmål.
Det gikk rykter om at familiens huslege og venn hadde vært lege ved stedets konsentrasjonsleir. Var han altså nazist – eller var han virkelig den menneskevennen han fremstod som? Kanskje han ikke hadde hatt noe reelt valg? Hva ville skjedd om han hadde nektet? Vi visste ikke. Og de voksne fortalte ikke.
Mange gikk stille i dørene, hver med sine egne lik i lasten. Og man lærte tidlig at det fantes spørsmål man helst ikke skulle stille.
Så lysnet det. Ukebladene struttet etter hvert av optimisme og Wirtschaftswunder. Jeg satt fjetret av reklamen for en oppvaskmaskin som kunne vaske bort en hel, gedigen bløtkake, slik at bare nøttene og det skinnende rene fatet lå igjen. En drøm! En ny tidsepoke!
Vaskemidler, puddinger og biler gikk det an å kjøpe. Opel Rekord, Borgward Isabella, BMW Isetta og DKW fylte magasinene. Ingenting av dette hadde mine foreldre råd til. Men det totale sammenbruddets beklemmende kulisser falmet sakte men sikkert, fortrengt av den nye velstandens glitrende reklamebilder.
En dag fikk vi hvite skjorter! Og Lederhosen! Kjøpt på krita! En fest!
«Nie wieder Krieg!» ble et av etterkrigstidens slagord. Et samfunn av krigsenker, foreldreløse barn og krigsskadde begynte å vende blikket mot det som hadde skjedd – og mot faren for at det kunne skje igjen. Kvinner spilte en viktig rolle i den tidlige fredsbevegelsen.
Da Vest-Tyskland på 1950-tallet igjen skulle rustes opp, vokste protestene mot verneplikt, atomvåpen og remilitarisering. Kristne og pasifister, krigsmotstandere og fagforeningsfolk, studenter, sosialdemokrater og sosialister fant sammen i en bred fredsbevegelse.
Snart gikk Ostermarschene gjennom den ene tyske byen etter den andre. Også fremtredende vitenskapsfolk blandet seg inn i debatten. Atomfysikerne Otto Hahn og Werner Heisenberg var blant underskriverne av Göttinger Manifest, der 18 ledende atomforskere protesterte mot at Bundeswehr skulle utstyres med atomvåpen.
På 1960-tallet kom studentopprøret. Rudi Dutschke ble en av dets mest markante skikkelser. Vietnamkrigen, de nye unntakslovene – Notstandsgesetze – og oppgjøret med det vesttyske establishmentet sto sentralt.
Vi gikk i demonstrasjonstog og ble sprøytet ned av vannkanoner. Og selvsagt stilte man til timelange forhør for å bli godkjent som militærnekter.
Aldri mer krig. Aldri mer militarisering. Aldri mer atomopprustning.
Så kom Willy Brandts Ostpolitik: avspenning, samtaler med Moskva og tanken om at sikkerhet ikke kunne skapes gjennom militær avskrekking, men at man i alle fall trengte dialog, økonomisk samarbeid og gjensidig avhengighet.
Så falt muren! I 1990 kom gjenforeningen.
Allerede 31. januar 1990 sa Vest-Tysklands utenriksminister Hans-Dietrich Genscher i sin berømte Tutzing-tale: «Was immer im Warschauer Pakt geschieht, eine Ausdehnung des NATO-Territoriums nach Osten, das heißt, näher an die Grenzen der Sowjetunion heran, wird es nicht geben.»[2]
Ni dager senere satt USAs utenriksminister James Baker overfor Mikhail Gorbatsjov i Moskva. Det amerikanske referatet fra møtet 9. februar gjengir Baker slik: «We understand the need for assurances to the countries in the East.» Dersom et gjenforent Tyskland skulle forbli i NATO, forsikret han videre, skulle NATOs militære jurisdiksjon ikke flyttes « not one inch to the east».[3]
Men Baker gikk lenger. Han stilte Gorbatsjov spørsmålet nærmest som et valg mellom to fremtider: Foretrakk Sovjetunionen et samlet, uavhengig Tyskland utenfor NATO og uten amerikanske styrker – eller et samlet Tyskland forankret i NATO, dersom det samtidig ble gitt garantier om at NATOs daværende jurisdiksjon ikke skulle flyttes østover? Gorbatsjov svarte at den sovjetiske ledelsen vurderte slike alternativer, men tilføyde at en utvidelse av NATO-sonen ville være uakseptabel. Baker rapporterte samtalen til Helmut Kohl allerede dagen etter.[4]
Det slående når man leser referatene i dag, er tonen. Dette var ikke venner som var enige om alt. Sovjetunionen fryktet konsekvensene av et mektig, samlet Tyskland; USA og Vest-Tyskland ville beholde Tyskland i NATO. Men de snakket om hverandres sikkerhetsinteresser. Baker understreket at USA ikke ønsket å skaffe seg noen ensidig fordel av omveltningene. Man lette etter en ordning som også Moskva kunne leve med.[5]
Og Genscher var ikke ferdig. Dagen etter, 10. februar, sa han ifølge referatet fra det tyske utenriksdepartementet til sin sovjetiske kollega Eduard Sjevardnadse: «Für uns stehe aber fest: Die NATO werde sich nicht nach Osten ausdehnen.» Og for å gjøre det enda tydeligere: «Was im übrigen die Nichtausdehnung der NATO anbetreffe, so gelte dieses ganz generell.»
Samme dag skjedde noe som bare måneder tidligere hadde virket nesten utenkelig: Gorbatsjov godtok i prinsippet at tyskerne selv måtte få avgjøre om de ville leve i én stat. Spørsmålet om det samlede Tysklands alliansetilhørighet var ennå ikke avgjort, men veien mot gjenforening lå plutselig åpen.[6]
Deretter gikk det fort. De to tyske statene og de fire seierherrene fra 1945 – USA, Sovjetunionen, Storbritannia og Frankrike – forhandlet gjennom våren og sommeren om det som fikk navnet 2+4-prosessen. Forholdet mellom Kohl og Gorbatsjov utviklet seg samtidig til det den tyske regjeringens egen historikk beskriver som et personlig tillitsforhold, noe som lettet de vanskelige forhandlingene. I juli kom det avgjørende gjennombruddet: Sovjetunionen godtok at et samlet Tyskland kunne tilhøre NATO, mens det tidligere DDR-området fikk særlige militære begrensninger i overgangsperioden.[7]
Den 12. september 1990 undertegnet partene 2+4-avtalen i Moskva. De fire seierherrene ga avkall på sine gjenværende rettigheter over Tyskland, og det gjenforente landet fikk full suverenitet. Tyskland bekreftet sine endelige grenser, avsto fra atom-, biologiske og kjemiske våpen og begrenset sine væpnede styrker til 370 000 mann. Sovjetiske styrker skulle trekkes ut av det tidligere DDR, og området fikk særregler for utenlandske NATO-styrker og atomvåpen.[8]
Dette var en ny vår i Europa: muren var borte, Warszawapakten var i ferd med å forsvinne, sovjetiske tropper skulle hjem, Tyskland ble gjenforent, og tidligere fiender satt ved samme bord og forsøkte å bygge en europeisk sikkerhetsorden som alle kunne leve med.
Under Gerhard Schröder ble forbindelsene til Russland tettere. Handel. Energi. «Strategisk partnerskap». Russland skulle knyttes til Europa. Gjensidig avhengighet skulle gjøre krig stadig mindre tenkelig.
Men onde tunger hevder at det eneste vi lærer av historien, er at vi ikke lærer av den. Det kan være noe i dette. For nå ser det sannelig ut til at vi er i gang igjen.
Bare 79 år og noen måneder skiller to datoer: 18. februar 1943. I Berlins Sportpalast, under banneret «Totaler Krieg – Kürzester Krieg» (smak på denne!!!) spør Reichsminister für Volksaufklärung und Propaganda Joseph Goebbels den jublende forsamlingen: «Wollt ihr den totalen Krieg?»[9] og i januar 2023 hører vi fra NATOs generalsekretær Jens Stoltenberg ulike steder si at «weapons are – in fact – the way to peace».[10],[11]
Det er bare en mannsalder og en liten verdenskrig som skiller disse to erklæringene som definerer militær makt som eneste vei til å bli ferdig med Russland. Og følger vi logikken til de to ekspertene Jens og Joseph, vil naturligvis en rask verdenskrig være den smootheste veien til global fred. Rent logisk sett.
Og så en liten gjettelek: Hvilken kjent person har uttalt «Den tyske hæren må være operativ innen fire år» og «Den tyske økonomien må være krigsdyktig innen fire år»? [12] Var det en mann med bart i 1936, eller en nålevende tysk minister?
Du gjettet rett, det var Hitler. Men begge har de samme ryggmargsrefleksene. Dagens tyske Bundesminister der Verteidigung, Boris Pistorius, formulerer nemlig forbløffende likt: «Wir müssen bis 2029 kriegstüchtig sein.»[13]
Og ikke overraskende mente begge at opprustning og mobilisering måtte prioriteres: «Die deutsche Wirtschaft muss in 4 Jahren kriegsfähig sein», sa den ene. «Wir müssen Wirtschaft und Industrie so aufstellen, dass sie ihre Produktions- und Lieferkapazitäten im Ernstfall schnell erhöhen und anpassen können an die Bedarfe»[14], mente nylig den andre.
Og begge så naturligvis truslene i Øst: «Man vergleiche mit der heute tatsächlich geschaffenen Roten Armee die Annahmen des Militärs vor 10 oder 15 Jahren, um die gefährlichen Ausmaße dieser Entwicklung ermessen zu können.» mente den første, og den andre peker samme vei: «Russland hat auf Kriegswirtschaft umgestellt und kann seine Streitkräfte vermutlich innerhalb weniger Jahre so aufstellen, dass es Nato-Territorium angreifen könnte».
Historien gjentar seg kanskje ikke prikklikt hver gang. Men av og til rimer den alt for skummelt likt.
I dag gjør det tyske forsvaret seg i alle fall igjen klar for krig: Man planlegger for en situasjon med opp til ettusen daglige krigsskadde, en tredjedel av disse vil kreve intensivbehandling, stipulerer man[15]. Og USA bygger Rhine Ordnance Barracks Medical Center i Weilerbach ved Ramstein, med 4.860 rom, 120 undersøkelses-/behandlingsrom, 9 operasjonsstuer og ca. 2.500 ansatte, med en kostnadsramme på omkring 1,83 milliarder dollar.
Der blir det nok plass til mange menn uten underkjeve – slike som fortsatt står brent inn i hukommelsen min.
[1] https://wkgeschichte.weser-kurier.de/ein-kirchturm-in-der-wueste/
[2] https://www.baks.bund.de/de/arbeitspapiere/2018/nato-osterweiterung-gab-es-westliche-garantien
[3] https://nsarchive.gwu.edu/document/16116-document-05-memorandum-conversation-between
[4] https://nsarchive.gwu.edu/media/16119/ocr
[5] https://nsarchive.gwu.edu/document/16116-document-05-memorandum-conversation-between
[6] https://www.bundesregierung.de/breg-de/schwerpunkte/deutsche-einheit/gorbatschow-stimmt-deutscher-einheit-zu-454754
[7] https://www.bundesregierung.de/breg-de/schwerpunkte/deutsche-einheit/15-juli-1990-430096
[8] https://www.bundesregierung.de/breg-de/schwerpunkte/deutsche-einheit/unterzeichnung-des-2-4-vertrags-432842
[9] https://www.youtube.com/watch?v=md6lbxsF6J0
[10] https://www.nato.int/en/news-and-events/events/transcripts/2023/01/05/speech
[11] https://www.ukrainianworldcongress.org/weapons-for-ukraine-are-the-way-to-peace-says-stoltenberg-as-russia-beefs-up-its-manpower/
[12] https://www.1000dokumente.de/Dokumente/Denkschrift_%C3%BCber_die_Aufgaben_eines_Vierjahresplans
[13] https://www.bundesregierung.de/breg-de/service/newsletter-und-abos/bulletin/pistorius-befragung-regierung-2290860
[14] https://www.bundesregierung.de/breg-de/service/newsletter-und-abos/bulletin/rede-des-bundesministers-der-verteidigung-boris-pistorius–2307856
[15] https://www.bundeswehr.de/de/organisation/unterstuetzungsbereich/sanitaetsdienst/gesundheitswesen-versorgung-verteidigungsfall
