oss 150 kroner!
Hva skjer når statlig bombing kalles «utmerket trening», mens en palestinsk akademikers forsøk på å analysere sin egen nasjons frigjøringskamp kreves å bli straffeforfulgt? I norsk offentlighet er det en avgrunn mellom den som holder i våpenet og den som holder i pennen.
Under et møte i regi av Sosialistisk Forum på Litteraturhuset i Trondheim 21. april i år, holdt NTNU-professor Bassam Hussein et foredrag der han omtalte 7. oktober som «den vakreste ting som har skjedd i dette århundret».
Ordvalget utløste umiddelbart et forutsigbart, unisont hysteri fra medier og maktapparat. Politikere raste, og han ble sporenstreks politianmeldt for hatefulle ytringer. Hussein måtte raskt rykke ut for å presisere det som i en ærlig debatt burde vært åpenbart: Tap av sivile liv er dypt tragisk og uten skinn av noe vakkert. Intensjonen var å bruke hendelsen som en analytisk referanse til et genuint historisk vendepunkt, sett i lys av over hundre år med okkupasjon og kolonisering.
Kontrasten til hvordan vi i Norge omtaler vår egen, ubestridte voldsbruk, er rystende. Da Jens Stoltenberg i 2011 ledet Norge inn i en katastrofal bombekrig mot Libya – en beslutning han i ettertid har sagt han ville ha tatt igjen – var retorikken en annen.
I lukkede rom skrøt han angivelig til sine svenske kolleger av at de norske flytoktene over Libya mens de pågikk var «utmerket våpentrening» for Luftforsvaret.
Et fungerende afrikansk land ble lagt i grus, slavemarkeder gjenoppsto i ruinene, og hundretusener fikk sine liv ødelagt. Men når Vestens ledere strør om seg med død og kaller det «trening», er det pragmatisk statsstyring. Ingen krevde Stoltenbergs avgang, ingen ropte om glorifisering av vold.
Når en palestinsk professor, som selv ble født i en flyktningleir i Gaza, velger feil adjektiv for å beskrive et antikolonialt jordskjelv, settes derimot det statlige moralske maskineriet i høygir.
Dette hykleriet stopper ikke med 2011. Den samme norske dobbeltmoralen er skrikende tydelig i dagens storpolitiske bilde. Regjeringen står på talerstolen og kaller 7. oktober for rendyrket terrorisme, helt uten vilje til å se at det historisk sett også var en desperat motstandshandling, omringet av brutalitet og Israels eget kyniske Hannibal-direktiv.
Norge opererer i dag med et moralsk kompass som utelukkende styres av økonomiske og geopolitiske interesser. Norske myndigheter unnlot bevisst å bruke ordet «fordømme» om angrepet på Iran, men brukte de aller sterkeste vendinger for stengingen av Hormuzstredet. Kapitalflyt og handelsruter forsvares altså hardere enn internasjonal lov.
Mens en akademiker henges ut i gapestokken for ett enkelt ord, fortsetter den norske staten i det stille å finansiere massedrap. Statens Pensjonsfond Utland (SPU) pumper milliarder inn i en israelsk økonomi som direkte fasiliterer folkemord på Gaza og Vestbredden. Gjennom å bevisst avvise krav om deinvestering, blir Norge en finansiell og logistisk partner i de krigsforbrytelsene som nå etterforskes i Haag. Hvorfor rettes ikke terror-anklagene dit?
Vi står i et farlig paradigmeskifte. Tidligere var Holocaust-fornektelse selve kjernen i antisemittismen – et gufs fra historiens dypeste mørke. I dag misbrukes begrepet for å kneble dem som tør å kritisere Israels dokumenterte apartheid og pågående utradering av Gaza.
Norge må velge. Skal vi fortsette å feire vår egen «våpentrening» i ruinerte land mens vi i stillhet finansierer kolonisering, eller skal vi våge å lytte til de stemmene som, lik Bassam Hussein, påpeker at maktovergrep og frigjøringskamp aldri kan bedømmes med samme moralske målestokk?
Steven Crozier
