oss 150 kroner!
For å forstå den økende irrasjonaliteten i Europas politiske debatter – spesielt de som gjelder Ukraina – bør vi ikke bare vende oss til geopolitikk eller økonomi, men til psykologi.
Jeg har skrevet for Compact om den stadig mer irrasjonelle karakteren av Europas politiske debatter – spesielt de som gjelder Russland-Ukraina – og hvorfor jeg i det siste ofte tar meg selv i å vende meg til psykologi for å forstå dem.
Den siste panikken over Trumps trussel om å trekke tilbake militærhjelp til Ukraina – og debatten om hvorvidt EU kan samle inn nok penger til å «fylle gapet» – er et perfekt eksempel. Dette er et klassisk eksempel på fenomenet kjent i psykologien som forskyvning eller unngåelsesatferd, som beskriver tendensen til å fokusere på mindre viktige eller urelaterte problemer som en måte å unngå å konfrontere det primære, ofte mer plagsomme, problemet.
Mens EU-ledere strever med å finne løsninger for å øke militærhjelpen sin midt i begrensede budsjetter, logistiske utfordringer og interne politiske splittelser, unngår alle å diskutere det virkelige problemet: burde EU tilby mer økonomisk og militær støtte til Ukraina i utgangspunktet?
Realiteten er at fortsatt militærhjelp, selv på dagens nivå, ikke bare ville mislykkes i å forbedre Ukrainas posisjon på slagmarken betydelig, men ved å utsette fredsforhandlinger ville det faktisk forverre den. Dessuten vil det å avslutte krigen og renormalisere forholdet til Russland – en holdning som nyter økende støtte blant europeiske borgere – vil også helt klart være i Europas beste interesse, både fra et økonomisk og sikkerhetsmessig synspunkt.
Så hvorfor fortsetter europeiske ledere å benekte disse grunnleggende sannhetene? Nok en gang kommer psykologien oss til hjelp. Å reversere politikken deres mot Ukraina ville bety å innrømme dets katastrofale fiasko, ikke bare i militære termer, men også i økonomiske, og å møte de politiske konsekvensene. Dessuten ville en slik helomvending tvinge europeerne til å endelig ta russiske sikkerhetshensyn på alvor og det faktum at NATOs ignorering av dem spilte en nøkkelrolle i å utløse konflikten – et skifte som umiddelbart ville undergrave anti-Moskva-narrativet de har finpusset i årevis.
Derfor tyr de til selvbedrag – lyver for seg selv som en måte å unngå den kognitive dissonansen som er et resultat av de økende motsetningene mellom virkeligheten og deres egne fortellinger.
Psykologi hjelper oss også å forstå Europas irrasjonelle svar på Trump. I den grad USA alltid har sett på NATO som en måte å sikre Europas strategiske underordning, kan Trumps trussel om å redusere amerikanske forpliktelser overfor alliansen presentere en anledning for Europa til å redefinere seg selv som en autonom og fredelig aktør. Problemet er at Europa har vært låst i et klassisk dominant-underordnet forhold til Amerika så lenge at nå som Trump truer med å destabilisere sin historiske sikkerhetsavhengighet av USA, er ikke Europa i stand til å gripe denne muligheten til å redefinere seg selv som en autonom og fredelig aktør, tvert imot, de prøver å gjenskape USAs aggressive utenrikspolitikk – å ubevisst «bli» USA, på en måte.
Les:
Europe’s Ukraine Delusion
Kommentar:
I Norge er det vel operetteoberst Palle Ydstebø og Nettavisens Jørn Sund-Henriksen som konkurrerer om posisjonen som Ukrainakrigens komiske Ali. Ifølge dem er Ukrainas seier og Russlands endelige nederlag hele tida rett rundt hjørnet.
Red.
