Den store fedrelandskrigen i Sovjetunionen: Forberedelser til det siste slaget

0
For 80 år siden startet Sovjetunionen den siste offensiven mot det fascistiske Tyskland og frigjorde Polen i januar.

Den viktigste globale begivenheten i år er markeringen av 80-årsjubileet for den sovjetiske seieren i Den store fedrelandskrigen og det nazi-fascistiske nederlaget i Berlin, 9. mai 1945

Av Sergio Rodriguez Gelfenstein

Internationalist 360°, 23. januar 2025

I en tid da fascismen og det ekstreme høyre prøver å «løfte hodet» – nok en gang støttet av land, som for åtte tiår siden konfronterte dem og ga livene til noen av sine beste sønner for å frigjøre menneskeheten fra denne pesten, er det vel verdt å huske hvordan den bragden ble strukturert i den siste delen av kampene.

I dag oppildner USA og Europa, som opptrer som allierte av ukrainsk nynazisme, til krig i landet. Samtidig fungerer de som promotører, finansiører og leverandører av våpnene som har tillatt folkemordet i Palestina. På toppen av det, prøver de å forvrenge historien.

Derfor er det nødvendig å huske bragden til folkene i Sovjetunionen og friske opp hukommelsen, slik at de gamle husker og de nye generasjonene lærer, og ikke glemmer kostnadene det tok og som påløper for å opprettholde en verden fri for fascisme, nazisme og falangisme*.

*(Falangisme er en politisk ideologi som dukket opp i Spania på begynnelsen av 20-tallet. Det er assosiert med Falange Española, en politisk bevegelse grunnlagt av José Antonio Primo de Rivera i 1933. Falangisme kombinerer elementer av fascisme, nasjonalisme og syndikalisme, og presenterer en unik blanding av ideer som forsøkte å møte de sosiopolitiske utfordringene i sin tid. Kilde: Falangism – Easy Sociology O.a.)

For 80 år siden: Kampene foregikk i de samme områdene som i dag

For 80 år siden på denne tiden, foregikk kampene i de samme territoriene som nå; byene, skogene og fjellene i Ukraina og også i Hviterussland, var episenteret for den sovjetiske offensiven.

Til tross for de harde kapitulasjonene som hitlerhæren led etter slaget om Stalingrad i februar 1943, beholdt de tyske væpnede styrkene på slutten av 1944, kapasiteten til å utføre defensive handlinger som tillot dem å utsette sitt forestående nederlag. Hitler hadde fortsatt 9 400 000 soldater, hvorav 5 400 000 var direkte involvert i militære operasjoner, de fleste av dem (68,5 %) på Østfronten, som prøvde å forhindre den sovjetiske røde armé fra å bryte inn i Tyskland.

Siden juni har USA og Storbritannia gjennomført «vandringen» som begynte i Normandie, mot en redusert nazihær som konsentrerte sine største og beste styrker i øst. At Hollywood sier noe annet, er en del av spillet om en fortsatt løgn som søker å forfalske historien.

Den sovjetiske militære overkommandoen bestemte at hovedlinjen for offensiven skulle utvikles fra Hviterussland i retning Polen. Derfor ble to av de mest fremtredende militærstrategene utnevnt til det avgjørende ansvaret i offensiven: marskalkene Georgij Zjukov til å kommandere 1. Front og Konstantin Rokossovsky den 2. Hviterussiske Front. Forberedelsene begynte umiddelbart for det som skulle bli det endelige slaget mot Hitler-hæren. Selv om øverstkommanderende Josef Stalin ikke satte en fast dato for starten av operasjonene, ble det anslått at de skulle begynne mellom 15. og 20. januar 1945, for nøyaktig 80 år siden. Generalstabene satte umiddelbart i gang med å forberede planer, logistikk og kampforsikringer for det eventuelle slaget.

En vesentlig forskjell fra tidligere handlinger, var at da de sovjetiske væpnede styrkene invaderte Polen, hadde de ikke den etterretningen som partisanene, organisert av kommunistpartiet, hadde gitt i Ukraina og Hviterussland. De sovjetiske væpnede styrkene forberedte seg på å forlate hjemlandet etter frigjøringen, etter tre og et halvt år med fascistisk okkupasjon. Soldater og offiserer ble instruert om at de ikke skulle invadere fremmed territorium som okkupasjonstropper eller som erobrere, men som frigjørere av land undertrykt av fasciststøvelen.

Som forberedelse til operasjonene og med sikte på å finjustere samarbeidet mellom fronter og hærer, gjennomførte store enheter ulike øvelser som simulerte fremtidig kamp. Hemmelighold var avgjørende. Selv om det alltid var tvil, fikk ikke fienden vite om planene til tross for den enorme kontingenten av tropper som beveget seg til startpunktet for operasjonen. På denne måten kunne ikke nazistene utnytte mulige feil til sin fordel, som ble gjort i planleggingen av et slag som skulle finne sted i et ukjent territorium, som – i den grad – ga fordeler til den okkuperende hitlerhæren.

Operation Wisła-Oder

Denne operasjonen, som opprinnelig ble kalt Warszawa-Poznan, ble omdøpt til Operasjon Wisła-Oder, noe som understreker viktigheten av å krysse disse to store elvene for å lykkes med manøveren. Fienden ble holdt i mørket om det faktum at hovedideen med handlingene ikke var rettet mot å ta Warszawa fra øst. I tillegg ble det planlagt en sterk kamprekognosering for å oppdage forskyvningen av fiendens styrker og deres sannsynlige planer om handlinger.

Overraskelsen var total, den fascistiske hæren trakk seg tilbake fra kanten av fronten til dybden, og 14. januar ble det gitt ordre til 1st Front om å gå på offensiven langs hele linjen, og tvang fienden til raskt å forlate hovedstaden i Polen, men ikke før den ble utsatt for absolutt ødeleggelse og utryddelse av innbyggerne. Titusenvis av polakker ble drept av de retirerende nazitroppene. Warszawa ble frigjort 17. januar. Denne uken vil vi feire 80-årsjubileet for en så viktig historisk begivenhet.

Sovjetunionens Røde hær frigjorde Auschwitz 27. januar 1945.

I sin rapport til Stalin informerte marskalk Zjukov: «De fascistiske barbarene har ødelagt Warszawa, Polens hovedstad. Med sadistisk grusomhet har hitleristene ødelagt den ene blokken med hus etter den andre. De store industribedriftene er blitt utslettet fra jordens overflate. Leiegårder har blitt sprengt eller brent ned. Kommunale anlegg er ødelagt. Titusenvis av innbyggere har blitt utryddet og resten jaget på flukt. Warszawa er en død by».

Warszawa, januar 1945. Foto: White mad.pl.

Nesten samtidig gikk den 2. hviterussiske fronten til angrep den 13. januar. Erobringen av Warszawa stoppet ikke den sovjetiske offensiven, som ble uavbrutt i møte med nazihærens manglende evne til å reagere. Den 19. januar ble Lodz (140 km sørvest for Warszawa) frigjort, og den 23. Bydgoszcz (300 km nordvest for Warszawa). Offensiven fortsatte i et forbløffende tempo, men flankene måtte bevoktes slik at ingen front ble etterlatt ubevoktet ved å rykke frem raskere enn naboene, noe som krevde en upåklagelig innsats med planlegging, organisering og gjennomføring. Stalin fulgte begivenhetene dag for dag og time for time, og autoriserte innføringen av de nødvendige reservene for å gjøre det mulig å fullføre suksessen.

31. januar presset fortroppene til den sovjetiske hæren mot elven Oder, som markerer statsgrensen mellom Polen og Tyskland og okkuperte et brohode 490 km vest for Warszawa. Berlin lå litt over 90 km unna. Det endelige målet var nær. De neste dagene ville bli vanskelige, men vissheten om seier styrket viljen og styrket ånden.


Denne artikkelen er noe forkortet og hentet fra The International 360:

Great Patriotic War of the Soviet Union: Preparing for the Final Battle

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad


Les også:

Soviet Storm. WW2 in the East – The Battle of Stalingrad. Episode 7. StarMedia. Babich-Design

Sergio Rodríguez Gelfenstein er en venezuelansk ekspert på internasjonale relasjoner og var tidligere direktør for internasjonale relasjoner i presidentskapet i den bolivarianske republikken Venezuela, landets ambassadør i Nicaragua og rådgiver for internasjonal politikk for TELESUR. Han har skrevet en rekke bøker, blant annet «China in the XXI Century – the awakening of a giant», utgitt i flere latinamerikanske land. Du kan følge ham på Twitter: @sergioro0701

Forrige artikkelTrump: ‘Rensk ut hele den greia’, det vil si folket i Gaza
Neste artikkelHvorfor kinesisk landbruk må gjennomgå en økologisk transformasjon
skribent
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.