De glemte heltene

0
Monumentet "Knus nasismen" av Bjørn Gulliksen er til minne om Osvaldgruppas innsats i den norske motstandsbevegelsen mot nazi-Tyskland. Shutterstock
Geir Sundet

Av Geir Sundet.

I dag er et 130 år siden Adolf Hitler blei født. Denne historia markerer hvordan dagen blei markert i 1943 i det okkuperte Norge.

Historia er hentet fra en lengre tekst som har ligget i skrivebordskuffa siden 1999.  I dette utdraget har de to kameratene Odin Kristoffersen og Svein Skaret lastet hvert sitt vogntog med fisk i Boulogne sur Mer i Frankrike og har kurs for Verona i Italia. Handlingen foregår i siste halvdel av nittitallet.

De glemte heltene

Etter at Odin og Svein hadde kjørt hver sin semi så langt fram fra rampa at de fikk lukka bakdørene på skapene, klatra de opp på ramma bak førerhyttene og fyrte i gang Thermo King aggregatene.

  – Vi kjører på fem minus til første pausa for å få ned temperaturen og stabilisere lasset. Jeg synes det rant ganske bra av flere av kassene, ropte Odin gjennom støyen.

Svein nikka.

 – Jeg sjekka forresten det nye elektroniske kartprogrammet på dataen mens du sov i dag morges, og veit du hva? Det viser at den veien vi alltid har kjørt ikke er den raskeste. Programmet anbefaler motorveien over Namur og Ludwikshaven, og …

  – Ikke faen, sa Odin som hadde hoppa ned fra bilen for å høre bedre. Detta kan umulig et dataprogram forstå seg på. Vi kjører A 26 over Reims og deretter fireren forbi Metz slik vi alltid har gjort. Vil du kjøre veien om Ludvikshaven får du kjøre sammen med datamaskina di og ikke med meg. Det får da være måte på.

  – Vel, først ville det selvfølgelig sende oss gjennom Sveits da, dataen forstår jo ikke at det er maks totalvekt 28 tonn der.

  – Jeg er sikker på at det er mye den dataen ikke forstår.

  – Deretter tvangskjørte jeg den via Munchen, og fikk jeg altså beskjed om å kjøre over Ludvikshaven. 1420 km, 17 timer og 51 minutt til Verona.

 – Prøv å tvangskjøre den riktig vei da!

Svein hoppa inn i lastebilhytta og skreiv inn navna og lot maskina jobbe noen sekunder, mens Odin sto i stigtrinnet.

 – Jøss. 1374 kilometer. 17 timer og 53 minutt. Deggern. To minutter i forskjell.

 – Ja, men nesten fire og ei halv mil kortere. Det er kilometera og ikke åra vi blir gamle av, ikke sant. Sa du ikke sjøl i går, it’s not the age, it’s the mileage? Ikke rart du blir en gammel mann før tida hvis du lar en slik dings ta styringa over livet ditt! Gjør som meg, hold deg til den dingsen du har i buksa.

Dermed hoppa Odin inn i bilen sin og la ut fra La Mouette, i godt humør og med Svein på hjul, med retning for Verona, Italia – via Reims og Metz – som alltid.

Det var deilig å være på hjul igjen. Et døgns stillstand var bra, men nå var det godt å komme videre, tilbake til den trygge og vante tilværelsen bak rattet. Se natur, se Europa, se asfalt fare forbi uten at man trenger å løfte en finger, kjenne duvinga i skyssen, høre brumminga fra aggregatet som forteller at alt fungerer og fisken har det godt.

Svein smilte for seg sjøl. Odin var en pussig skrue. Det buskete utseendet skjulte en mann med kvaliteter det ikke var lett å bli klok på. Han hadde egenskaper og kunnskaper man ikke lærte fra noen lærebok, og hvor han hadde dem fra måtte gudene vite. Skoler hadde han ikke tatt. Ikke så vidt Svein visste. Men livets skole er en allsidig læremester.

Odin kunne være nådeløs og ubøyelig, men hadde som regel rett. Han bløffa og løy en god del, men mest om ting som ikke betydde noe. Sjøl ville han kanskje sagt han bare gjorde ei god historie bedre – og gode historier var han full av.

Det man skulle være forsiktig med var å ta fra han kontroll og ledelse.

De kjørte opp bakken fra fiskemarkedet, gjennom rundkjøringa, inn på broa og ned langs elva.

Det skrapte i walkien. 

– Du Svein? Vi svinger innom Super’n og får med oss et par rødvinsflasker, noen langbrød og litt ost. Du veit det er lørdag, vi har god tid for ei gangs skyld, og i kveld kan vi være myke, sjelfulle menn som prater om havet, døden og rå, hard sex og har på slike fotformskjerf som var så populære før. Myke menn dom kaller…

 – Håper du har et ekstra fotformskjerf jeg kan låne, for jeg har ikke med mitt.

*

Sola sto fremdeles høyt på himmelen da de blinka seg inn på motorveien igjen, etter fire og en halv times kjøring, og lunsj på et tankstasjonsområde like utenfor Chalons-sur-Marne. Fiskevannet hadde slutta å renne fra trallene, og de hadde skrudd temperaturen opp på to plussgrader.

Fra Chalons-sur-Marne til Strasbourg er det mer variasjon i naturen langs motorveien. Åser, daler, fjell. Og skog. Svein tok i mot de kraftige inntrykka med åpne sanser. I et område hvor veien gikk på et høydedrag, kunne han se ned på en liten landsby og et vann vidt under seg. Han så beitende kyr på begge sider av motorveien. En tynn nasjonalvei bukta seg på venstre side av veien, langt der nede mot kanten av vannet, som blinka og funkla i blått og sølv.

Bilene hadde en totalvekt på rundt fem og tredve tonn, og løp ganske lett. Svein og Odin måtte ned et halvt eller et helt gir i utforbakkene for å holde bilen på motorbremsen slik at ikke bremsebånda gikk varme, og i de hardeste motbakkene var de nede i førti kilometer i timen, men i forhold til å kjøre Vestlandet eller Haukeli hjemme var dette et ganske annet yrke. Å manøvrere bilen langs en firefelts motorvei var det minste problemet for en kontinentsjåfør. Langs hele veien var det standspor, et ekstra felt for nødparkering, og i flere av de bratteste bakkene var veien i tillegg utvida med et krabbefelt for transport som ikke klarte å holde minst 40 kilometer i timen.

Tre – fire mil før Strasbourg sa de farvel til motorveien for ei stund, og svingte inn på nasjonalvei 144 mot Karlsruhe. Dagslyset var på vikende front mot et stadig tettere mørke. Klokka nærma seg ni.

På nasjonalen fikk de motgående trafikk på smal vei. Noen av frontlyktene på de møtende bilene funkla og omskapte seg til små strålekranser i alle regnbuens farger, og i små glimt følte Svein det som å komme hjem.

Etter ei knapp mil svingte Odin inn på en enda mindre vei, kryssa så vekselvis til høyre og venstre på forskjellige små bygdeveier fram til de passerte Rhinen på ei gammel, smal steinbro. Svein hang på.

 – Her var det alltid fint å passere før i tida når det var grensekontroll overalt som forlangte tysk genehmigung, laufseddel, statistikkkort, døgnstauer, t-papir, übergangsschein og fanden og hans oldermor holdt dieselkontroll hvis man ikke hadde alt i orden. På denne grensa var det aldri en kjeft som gadd å gå ut av bua. De bare vinka en forbi. Odins stemme kom klart og tydelig gjennom walkien.

 – Jeg kjørte her med Professoren ei gang. Han hevda at det levde tre søstre i vannet under broa her! De passa på en gullskatt. Det er visstnok noe fra en opera. Den mannen kjører til lyden av opera.

 -Uff ja, aldri vært helt frisk han.

Fem minutter seinere svingte de inn på Bundesautobahn 5, mot nord. Trafikken var tett og seig.

 – Må si jeg liker meg bedre i Frankrike, ropte Svein. Synes det er et stress bare å komme inn på femmeren jeg. 

 – Er ikke mange mila vi trenger å ligge her før vi svinger over mot Stuttgart, og der er det i alle fall masse veiarbeid, så ei gang blir det vel bedre der og tipper jeg.

 – Synes det har vært veiarbeid mellom Stuttgart og Karlsruhe de siste femten åra. Nest yngste guttungen min mente det burde stå et skilt på alle grensene inn til Tyskland med ARTUNG: STASSENARBEIT. Underskilt: GJELDER HELE LANDET!

 – Ja, ja, jeg hadde nå tenkt vi skulle gi oss før vi kom så langt som til Stuttgart i kveld.

I bakkene opp mot Pforzheim ligger det noen små rasteplasser uten kafé, uten dass, og garantert uten Møringer, hva sier du til det?

 – Jeg klarer meg greit uten møringer, og har gode supersingeldekk på tralla med skikkelig bane og godkjent mønsterdybde.

*

En stund seinere satt de på hver sin side av et steinbord på rasteplassen. Klokka var blitt halv ti, det var mørkt, men varmt som en sommerkveld. Bilene sto tett etter hverandre og ga dem ly mot motorveien.

 – Klimaendring, mumlet Odin. Ypperlig i kveld.

Han bretta ut to remser fra en hvit tørkerull med påtrykte blå blomster på bordet. På hver endekant satt han to små batteridrevne lys med trinnløs, justerbar arm. Deretter fant han fram flaskeåpner og trakk ut korken av den første vinflaska og skjenka opp i to plastkopper.

– Akkurat de koppene kunne nok vært mer standsmessige, men vinglass har jeg ikke. De jeg hadde tok jeg hjem for å vaske – for et halvt år siden.

 – Kunne vært verre, sa Svein, vi har jo drukket noen glass av avkutta plastflasker med korken ned, men her kommer i alle fall smør og loff, og tre slags ost.

De spiste i duren fra den jevne strømmen av biler som kjørte forbi. Bak steinbordet sto furuskogen høy, mørk og massiv.

Odin brøyt tausheten. – Oftere og oftere stopper jeg på slike steder som dette, for da veit jeg at jeg kan være aleine. Begynner jeg å bli pervers? 

 – Meget mulig, men jeg har det på samme måten. De smilte til hverandre, og Svein rista lett på hodet.

 – Det du sa om Jürg Haider på kafeen i Chalons-sur–Marne, Odin, det forbausa meg egentlig. Jeg har alltid trodd du hata politikk.

 – Det gjør jeg vel også, men jeg regner ikke nazisme som politikk, det er en kriminell forbrytelse.

 – Hvorfor hater du nazister egentlig?

 – Det er noe jeg vokste opp med – jeg kunne nesten sagt fått inn med farsmelka, men, som du kanskje veit, så har jeg egentlig aldri.. vel, hatt … noen far, jeg veit ikke om du er klar over det?

 – Joa, du har vel nevnt det.

 -OK. Men på en måte vokste jeg opp hos en mann som het Waldemar Andersen, vi kalte’n bare for Walle. Uten han veit jeg ikke hva det hadde blitt av meg. Han var mer enn en far tror jeg, både beste kamerat og eneste voksne mann som jeg brydde meg om. Jeg hadde i alle fall blitt en annen person enn jeg er blitt uten Walle. Høres det passe snørrete ut?

– Njaaa. Vi drikker jo rødvin. Og spiser ost. Svein smilte. – Var det ikke han som mekka sykler til deg når du var guttunge?

– Sykler, mopeder, motorsykler, alt som kunne rusle og gå kunne han mekke. Han lærte meg en masse på det feltet, men det var ikke det viktigste han lærte meg. Kan du tenke deg åssen det var å vokse opp som lausunge på et lite og gjennomsiktig sted på femtitallet, Svein? Jeg håper nesten for din skyld at du ikke kan tenke deg det. Men lett var det ikke. Enslig mor i Gerhardsens, kjernefamiliens og gjenoppbyggingas femtitall. Og historia om jomfru Maria var det få som trodde på – så lenge det var serveringsdame Maria Kristoffersen på Gjestgiveriet det dreide seg om. Det gikk så langt at barnevernet kom og tok meg fra mamma da jeg var fem. De plasserte meg på barnehjem. Aleine. Fem år gammel. Sjøl om jeg hadde ei høyst oppegående mor. Ei jævla flott mor faktisk. Men et barn kunne ikke leve aleine med bare ei mor mente dem. Jeg rømte etter et døgn. Et døgn jeg aldri kommer til å glemme. Jeg stakk hjem igjen til det eneste faste punktet jeg hadde i livet, mamma. Og fikk bli.

Svein nikket forsiktig. Dette var ei side av Odin Kristoffersen som ikke blei vist fram hver dag.

OK. Jeg lærte et par ting da som jeg aldri har glemt. Men du veit, en guttunge på fem kunne ikke fighte en hel verden aleine.

På skolen blei jeg mobba – av skinnhellige lærere, men i skolegården regjerte jeg – på rein styrke. Jeg har alltid vært stor. Det var på den tida jeg traff Wallen. På et underlig vis dro han meg inn i varmen. I hjembygda blei han regna som en einstøing, hadde ikke kontakt med noen, men forsto nok mer av hva som foregikk enn de fleste andre, og tok seg av meg som en sønn. Det blei et enestående vennskap. Tenkt deg, Svein, da Elvis kom med Devil in Disguise i treogseksti var jeg åtte år, og Wallen var treogførr, og vi digga skiva som om vi skulle vært verdens to siste dagers hellige. Alle tre digga skiva forresten, for mamma elska også Elvis. Wallen hadde en blå og hvit Kurer reiseradio på verkstedet som vi kunne legge flat og spille singelplater på. Det var min jobb. Jeg spelte så vegga holdt på å ramle ned. Vi var virkelig verdens beste kamerater. Jeg så opp til ham som en Gud, og det gjør jeg vel fremdeles, egentlig. Han var en helt, er fremdeles en helt, av den glemte, bortgjemte typen. Uten slike helter hadde kanskje heller ikke du levd det livet du har levd, Svein. Og som han kunne fortelle! Han var med i Osvaldgruppa under krigen. Leda av Asbjørn Sunde, hvis du har hørt om han? Også kjent som Osvald?

Les: Osvaldgruppa – et utvalg aksjoner i Norge

 – Blei ikke han dømt som spion etter krigen?

 – I 1954. Det var da Wallen flytta fra Oslo. Et overgrep mot en krigshelt som er på linje med den måten krigsseilera blei behandla på da de kom hjem. Hele krigen hadde de seilt ute, blitt torpedert, skutt på, gått i konvoi for å få fram forsyninger, varer, ammunisjon. Lønna blei satt på et fond som het Nortraship, og når krigen var slutt og de kom hjem fikk de faen ikke utbetalt lønna si da heller. Var det rart mange av dem blei alkiser? Det som virkelig var rart var at dem ikke blei terrorister. At dem ikke tok med seg Krag Jørgensen riflene sine og besøkte Gerhardsen på kontoret hans. Jeg fatter ikke at det går an å være så tålmodige. At dem kunne holde ut et sånt trykk uten å eksplodere.

Sporområdet på Østbanestasjonen i 1942, samme år som Osvaldgruppen sprengte anlegget. Hakekorsbannerne var hengt opp i anledning Heinrich Himmlers Oslo-besøk. Foto: Oslo byarkiv

Walle hadde også seilt, han reiste ut som 16 åring, men kom hjem tre år seinere, på våren i nittenførr, og rakk ikke ut igjen før krigen starta. Asbjørn Sunde rekrutterte sabotøra sine blant sjøfolk for det meste, og ellers blant mekanikere og sjauere. Wallen var med på mange av raida dems, blant annet var han med da dem tok Arbeidskontoret i treogførr. Han fortalte om den aksjonen så mange ganger, at jeg tilslutt kunne se for meg hele aksjonen når jeg lukka øya.

Etter at nazistene blei knust av Stalin ved Stalingrad vinteren toogførr – treogførr, kunngjorde Terboven i Norge at norsk ungdom skulle innkalles til arbeidstjeneste. Milorg måtte gjøre noe, men de var ganske tannlause på den tida, og visste ikke hva dem skulle foreta seg. Du veit det var sånn passiv linje fra ledelsen i London, de skulle ikke slåss, skulle bare vente til alle andre hadde bekjempa nazistene for dem, i Russland og Afrika og Jugoslavia og sånne steder der det ikke gjorde så mye om folk daua, bare det ikke daua noen i Norge, ikke sant? Men en del av folka i Milorg ville slåss, og så kom dem til Asbjørn Sunde – til Osvald.

 – Lett match, sa han. «Vi blåser arkivane te himmels. Dem hakke kopier». Asbjørn Sunde var født i Rørvik, vokste opp i Kopervik på Karmøy, hadde vært til sjøs, kjempa i Spania, bodde i Horten og Oslo, og Walle herma alltid etter den ubestemmelige dialekta hans.

Asbjørn ville det skulle smelle 9. april, for å sette litt mot i befolkninga, men det blei for provoserende for Milorggutta. Da gjør vi det 20. april, sa Asbjørn – enten eller. Og tjuende var Hitler fødselsdag, så det var vel minst like provoserende skulle jeg tro.

Tilslutt blei dem enig om tjuende. Asbjørn skulle ta Oslo kommunes arbeidskontor i Pilestredet 31, mens Milorg skulle ta kontoret til Aker kommune som lå borti Trondheimsveien.

Det var Wallen som hadde funnet på navnet «Den Sorte Hånds liga», og det var egentlig noe kødd fra ei guttebok. Hele navnet var en fleip fordi dem skulle ha med et par Milorgkarer på aksjonen, slik at det liksom ikke blei Osvaldgruppas aksjon.

Asbjørn Sunde var sjefen, og han stilte i første rekke. Sendte ikke folk foran seg i krigen den gutten der. I tillegg var bror hans, Håkon med. Så var det Peter Bruun og de to fra Milorg. Den ene het Arvid Falkenberg og den andre, det var Reidar Holtmoen. Walle var sjåfør.

Den største tabba skjedde før de kom i gang. Lastebilen de skulle bruke fikk de ikke start på, så de måtte improvisere og stjal en gammel Magirus M 1 fra et bilverksted hvor noen av gutta de kjente jobba. Den var uten lemmer på kassa, og i tillegg viste det seg at clutchen delvis var gåen, det var derfor den stod på verksted. Det fant Walle ut på maksimalt smertelig vis.

Magirus M1

Rett før halv elleve på kvelden spaserte de fem inn på St. Olavs plass, bevæpna til tenna. Alle hadde lange frakker, slik du så på cowboyfilmene før. I lommene hadde de Molotovcocktails, oppkalt etter den Sovjetiske forsvarsministeren, flasker med bensin med tøyfiller i tuten.

Så kom Walle, og alle gutta hoppa opp på lasteplanet. Planen var taima til siste sekund. I Turnhallen i St. Olavsgate var det nemlig en tysk forlegning, det krydde av vaktposter og tyske militære overalt, og i Pilestredet gikk trikkene med tre – fire minutters mellomrom. På signal fra Asbjørn, to kraftige dunk i taket, kjørte Wallen nedover Universitetsgata, svingte til høyre inn i Pilestredet og opp på fortauet foran Arbeidskontoret. Gata var full av folk, men da Asbjørn brølte: «Unna her – nå smeller det», da føyk folk til alle kanter. Jeg husker jeg i en periode løp rundt og ropte «Unna her – nå smeller det» så mange ganger at jeg til slutt fikk husarrest av mamma. Og da firte jeg meg ut av vinduet med et tau for å gå på møte i «Den Sorte hånds liga» hos Walle.

Etter at Asbjørn hadde brølt advarselen slang han den første Molotoven. Den traff imidlertid ei vindussprosse, slik at bensinen og flammene løp ned på yttersida av kontoret og ned mot bilen. For at den ikke skulle ta fyr ville Wallen kjøre litt framover, og da skjedde katastrofen. Overføringa til clutchen røyk, og bilen gjorde et jævla byks framover så de fem karene på kassa gjorde rundkast og datt av. Asbjørn landa midt i gata oppå den siste cocktailen sin, og den tok fyr i lomma hans. De andre fyrte av det de hadde av dynamitt og Molotover inn gjennom vinduene først, og så stakk de. Walle fikk jo ikke stoppa den helvetes bilen, så retretten foregikk ganske improvisert. Rundt første hjørne satte han bilen i første og beste husvegg, og gikk deretter så rolig han klare tilbake mot Arbeidskontoret. I mellomtida hadde begge trikkene kommet og stansa, både den ovafra og den nedafra. I tillegg krydde det av tyskere og norsk politi. Wallen blanda seg med folk som sto i trikkekøen for å se hva han kunne gjøre. Han overhørte en norsk politimann som sa til en annen: «Her ser det ut til å ha skjedd noe, det er best vi snur ryggen til». Dette var også et utrykk jeg blei trua med husarrest for mer enn ei gang.

Omslag til boka Osvald – storsabotøren Asbjørn Sunde av Morten Conradi og Alf Skjeseth

Walle så en tysk soldat storme fram og rive av seg sin egen jakke som han slang over Asbjørn og fikk slokka brannen på den måten. Deretter hørte han et smell, og så tyskeren segne sammen mens Asbjørn Sunde reiste seg med en rykende revolver i neven. Sunde løp så oppover St. Olavsgate, men blei sperra av tyskere som han igjen åpna ild mot, før han snudde og kom nedover gata igjen. Så fikk han øye på Wallen som fikk hjulpet Asbjørn med å stoppe blødninga mens folk stimla tett sammen rundt dem slik at tyskerne ikke skulle se hvor han blei av. En mann gikk fram og pekte da tyskerne kom: «Han løp den veien», nedover gata.

På den måten klarte de å komme seg unna.

Arbeidskontoret blei knust, mens Milorggutta ikke engang hadde klart å smelle en eneste kinaputt i Trondheimsveien. De blei derfor døpt «Den bleike hånds liga» etterpå.

 – Jøss, litt av ei historie.

 – Ikke sant? Jeg trodde på dette som spikeren da jeg var liten, på hvert jævla ord. Men så hadde jeg en periode da jeg blei større hvor jeg begynte å lure på om Wallen hadde smurt på litt ekstra, jeg mener, det fantes noen tusen, for ikke å si hundre tusen nordmenn som gjorde det etterpå. Jeg tenkte, hvorfor står det ikke noe om detta i historiebøkene? Så og si samtlige sabotasjeaksjoner fram til høsten 1944 blei utført av denne gruppa etter hva Wallen fortalte, først da begynte Milorgkarene å våkne til liv. Asbjørn Sunde leda den norske avdelinga til noe som kaltes Wollwebergruppa, en internasjonal bevegelse igangsatt fra Sovjet, men leda av tyskeren Ernst Wollweber, gift med ei norsk dame. Han kom forresten fra Hann Munden på sjueren, like syd for den nye Essoen på avkjøring 66 ved Rüden. Den mest berømte aksjonen dem gjorde i Norge var å sprenge hovedkvarteret til Statspolitiet i Henrik Ibsensgate 2 i Oslo, i 1942. Asbjørn og gutta marsjerte inn på kvelden, med pistoler og dynamitt, og ba dem som var tilstede om å komme seg til helvete ut derfra. Så plasserte de dynamitten, sprengte hele skiten i lufta og stakk. Foruten aksjonen mot arbeidskontoret som Wallen var med på, tok dem en haug med jernbaneanlegg, industribygg og anna industri, og hadde avdelinger en rekke steder i landet. Til sammen sto dem bak over 100 aksjoner og var omlag 200 sabotører. Dem mista 35 av folka, skutt, torturert eller halshogd av norsk nazister eller av tyskere. Hvorfor fant jeg ikke noe om dette i historiebøkene? Hvorfor var det en rekke andre folk som fikk medaljer og blei hedra som krigshelter?

 – Politikk, sa Walle. Politikk er no’ dritt. Hold deg langt unna den.

Men det blei jævlig viktig for meg å finne utav dette, for Walle var på en måte det faste punktet jeg hadde bygd tilværelsen min på. Jeg trudde på’n, men det var alltid en liten tvil, og jeg fant lite stoff om det hele. Men så, i 1995, ja du vil kanskje ikke tro det, men da blei dem for første gang hedra offentlig. På dagen 51 år etter at Barley Pettersen og Martin Hjelmen, to av veterana i den norske Wollwebergruppa blei halshogd i Brandenburg, blei det avduka ei minneplate på Oslo Østbanestasjon, reist av fagbevegelsen i Oslo. Og veit du hva Svein, det sterkeste av alt, jeg var der. Og jeg skammer meg faen ikke over å fortelle deg at jeg grein så snørra rant. Men Wallen ville ikke være med. Ikke faen. Selv om jeg tilbød han skyss ned og opp igjen. Jeg fatter det ikke. Men jeg fagorganiserte meg dagen etterpå. Kan du fatte hva dem folka har gått gjennom? Mange havna på nervesanatorium og sjukehus, og dem som kom ut derfra blei politiovervåka på ny og utskjelt for å være sovjetiske agenter og femtekollonister og noen av dem blei til og med dømt, som Sunde sjøl. Deretter blei dem overvåka og sparka fra jobbene og svartelista. Detta var Norge i femtiåra. Det var det Norge jeg vokste opp i. Som lausunge. Jeg hadde nok mer felles med Walle Andersen enn jeg forsto den gang. Men kan du fatte, selv i 1995, gubben var 75 år, men han nekta å bli med meg til Oslo på avdukinga.

 – Politikk – det er no dritt, Odin, sa’n bare.

Jeg har funnet historia om Arbeidskontoret i historiske bøker etterpå, og jeg skulle nesten tro det var Walle som hadde skrevet dem. Det eneste de ikke har fått med seg var at clutchen var gåen, men vi lastebilsjåfører er jo ikke akkurat vant til at vår innsats blir overvurdert – verken da eller nå. Og sånn var jo dem fleste av Wollweber-karene. Det var arbeidergutter, ja, det var ganske mange damer og forresten, men altså stort sett arbeidsfolk. Og dem får ikke medaljer dem.

  – Dem som jobber har ikke tid til å gjøre karriere veit du. Det stod på en tysk nøkkelring jeg fant på Vechta en gang. Wer arbeitet, hat keine zeit karriere zu machen!

 – Sant nok. Jeg vokste opp med en krigshelt som forbilde, en bitter krigshelt som ødela hælen sin i en annen sabotasjeaksjon – og dermed blåste krigen også ei lovende fotballkarriere. Men det var ikke det han var bitter for, det var Kråkerøytalen til Einar Gerhardsen i 1949. «Det var han som stempla sånne som meg som femtekolonnister og landsforrædere», sa’n. Hold deg unna det norske arbeiderpartiet, sa han. Det er djevelens verk. Men la ALDRI noen undertrykke deg. Begge råda har jeg fulgt, men jeg meldte meg inn i fagforeninga, det gjorde jeg, etter at dem hedra Walle og gjengen.

Fy faen sånn respekt jeg har for dem gamlinga Svein. Jeg tror omtrent de er det eneste jeg har respekt for i hele samfunnet og!

Trafikken fra motorveien hadde roet seg og var nesten uhørlig bak den svake duringa fra de to kjølemaskinene som gikk på tomgang. Svein lot blikket hvile mot furuskogens tette, sorte vegg. De satt lenge uten å si noe.

Fordypning:

Nødvendig innsats. Sabotørene som skapte den aktive motstanden av Lars Borgersrud.Universitetsforlaget 1997

Menn i mørketav Asbjørn Sunde, Spartacus 2009

Osvald –storsabotøren Asbjørn Sunde
av Morten Conradi og Alf Skjeseth 
Spartacus 2015

Samhold og svik et mørklagt kapittel i historien om de norske Sachsenhausenfangene av Øystein Ø. BentsenForlaget Oktober 2010

KampanjeStøtt oss

Start diskusjonen på forum.steigan.no