80 år etter slaget ved Kursk

2. september 2023

Det er sant at slaget om Stalingrad, som endte i februar 1943, markerte et vendepunkt i utviklingen av andre verdenskrig, fordi det var Tysklands første store nederlag i krigen og det som signaliserte begynnelsen på den sovjetiske motoffensiven for å løsrive nazihæren fra sitt territorium. Det var likevel slaget ved Kursk, som 80-årsjubileet feiret 23. august, som etablerte vissheten om at Nazi-Tyskland ville bli beseiret, og Det tredje riket ville ikke ha noen mulighet til å konsolidere seg på planeten.

Våren 1943 hadde den østlige frontlinjen en utbuktning som var 250 kilometer lang og 160 kilometer bred. I sentrum av denne utbuktningen var den sovjetiske byen Kursk, som ligger svært nær der konfliktene i Ukraina finner sted i dag. Den 11. april møttes den sovjetiske overkommandoen for å begynne planleggingen av operasjoner i Kursk-buen. Generalene Vasilevsky, Antonov og Zhukov overvåket utformingen av operasjonsplanen for handlingene. Neste dag var planen klar, og om kvelden presenterte de den for Stalin.

Ifølge Zjukov lyttet Stalin «kanskje som aldri før» til generalenes betraktninger, men fortsatte å uttrykke bekymring for hva som kunne skje i Moskvas strategiske retning. Det ble besluttet å skape et forskjøvet forsvar i dybden i de viktigste retningene, men med vekt på Kursk. På samme måte var de strategiske reservene til overkommandoen konsentrert i nærheten av områdene som ble ansett for å være farligst.

På samme måte ble retningslinjer utarbeidet av kommunistpartiets sentralkomité og Statens forsvarskomité, for å gjøre en enda større innsats i produksjonen av tanks og selvdrevet artilleri.

Hitler anså det nødvendig å eliminere muligheten for at denne fronten skulle strekke seg vestover, og true selve eksistensen av hans prosjekt. For å motvirke en slik mulighet utformet han en offensiv plan som var strukturert rundt en «dobbel knipetang» -bevegelse fra nord og sør, for å skape en stor «lomme» som ville lukke Kursk utbuktningen, slik at de sovjetiske troppene ble isolert.

Den tyske lederen antok at en seier ved Kursk ville bekrefte den tyske styrken, betvilt etter nederlaget i slaget ved Stalingrad. Han håpet også å fange et stort antall sovjetiske fanger til bruk som arbeidskraft i våpenindustrien.

Den nazistiske offensiven, opprinnelig planlagt til mai 1943, ble forsinket i påvente av ankomsten av nye stridsvogner med bredere belter, bedre bevæpning og panser enn tidligere modeller. Den tyske forsinkelsen med å angripe ga Den røde armé tid til å bygge en rekke forsvarsbelter som inkluderte minefelt, piggtrådgjerder, antitank-grøfter og maskingeværreir. Sovjeterne hadde også tid til å konsentrere sine egne pansrede enheter. Kanskje det som skjer i dag i Ukraina har sin nærmeste lignelse i slaget ved Kursk.

I begynnelsen av juli 1943 klarte Hitler å mønstre rundt 800 000 mann, 2 900 stridsvogner, 7 000 kanoner og 2 000 fly. På andre siden var de sovjetiske væpnede styrkene rundt 2 millioner mann sterke og hadde 3.250 stridsvogner, 20.000 artilleriskyts og 3.500 fly på vestfronten. Zhukov trodde sommeren 1943, rett før kampen, at de sovjetiske væpnede styrker overgikk de tyske både kvantitativt og kvalitativt.

Det tyske angrepet, kalt Operasjon Citadel, begynte 5. juli fra både nord og sør som planlagt. Etter den tilsvarende artilleri-forberedelsen avanserte landstyrker, pansrede og infanteri, støttet av luftvåpenet. I utgangspunktet favoriserte de stridende handlingene tyskerne, som klarte å overvinne det første defensive beltet og avansere mot fiendens linjer. Men etter hvert som dagene gikk, kom den sovjetiske hæren seg og den 11. juli klarte de å stoppe angrepet.

13. juli samlet Hitler i sitt hovedkvarter i Øst-Preussen feltmarskalkene von Kluge og von Manstein, som var de viktigste militære kommandantene i operasjonene. Han var skuffet over dybden av fremrykningen på bare 12 kilometer mot nord og 35 kilometer mot sør (som Zelensky og hans NATO-sjefer i dag er klar over svakheten i deres motoffensiv). På den tiden fant den allierte landgangen på Sicilia sted samtidig, noe som åpnet en annen krigsfront mot den nazi-fascistiske aksen.

De militære lederne var ikke enige seg imellom i sin vurdering. Von Kluge foreslo å gå i forsvar, da han var klar over styrken til det sovjetiske motangrepet. Men Von Manstein ba i stedet om at angrepet fortsatte fordi han mente at seieren var innen rekkevidde. Hitler, oppmerksom på hva som skjedde i vest, tillot bare offensive operasjoner i sør å fortsette til sovjetiske reserver kunne bli ødelagt. Etter den beslutningen ble et betydelig antall tropper, de mest egnede, overført fra vest til sovjetfronten.

Angrepene begynte 5. juli. Til tross for den gode struktureringen av det sovjetiske forsvaret og soldatens heltemot, klarte fienden på bekostning av store tap å avansere opptil 10 km. i enkelte sektorer, men kunne ikke bryte gjennom den sovjetiske hærens velorganiserte forsvarslinje. 10. juli hadde tyskerne mistet et betydelig antall stridsvogner. 12. juli beordret Stalin å gå på offensiven.

Operasjon Roland begynte da, som viste betydelige fremskritt for tyskerne 15. og 16. juli, da de var i ferd med å ta byen Prókhorovka. Men den sovjetiske overkommandoen handlet umiddelbart, og sendte sine beste generaler for å møte den farlige situasjonen for å gi et kraftig, rettidig og effektivt svar.

Den 17. juli begynte sovjeterne en stor offensiv som satte en stopper for tysk fremrykning. Men den 23. måtte offensiven stoppe på grunn av behovet for å fylle opp reserver, omgruppere tropper og omstrukturere samarbeidet mellom store hær-enheter og mellom disse og andre typer væpnede styrker. Alt dette krevde 8 til 10 dager.

Selv om Stalin hele tiden insisterte på å fortsette offensiven, klarte generalene Zhukov og Vasilevsky å overbevise ham om at det ikke var nødvendig å skynde seg og at operasjonen skulle fortsette når forholdene var riktige. Spesielt måtte den multilaterale forsyningen av tropper løses. Stalin aksepterte forslaget fra sine generaler.

I løpet av de neste ukene lanserte de sovjetiske væpnede styrkene ulike motoffensiver som presset tilbake de tyske armeene og kulminerte i erobringen av byen Kharkov 23. august. Dermed endte slaget ved Kursk.

Ifølge marskalk Zhukov er slaget ved Kursk, som fant sted samtidig i den regionen og i Belgorod og Orjol, et av de mest fremragende i andre verdenskrig. Ikke bare ble de viktigste tyske militærgruppene tilintetgjort, men også «troen på nazilederskapet og på Tysklands evne til å motvirke Sovjetunionens voksende makt ble undergravd blant det tyske folket og blant Hitlers allierte».

Tyskernes nederlag ved Kursk banet vei for de sovjetiske væpnede styrkenes enorme offensiver for å fordrive inntrengerne fra det nasjonale territoriet, inkludert Ukraina og Hviterussland, for deretter å gå videre til frigjøringen av Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Jugoslavia, Romania og Bulgaria, og utrydde nazi-fascismen fra Tyskland selv.

Sergio Rodríguez Gelfenstein er en venezuelansk ekspert på internasjonale relasjoner og var tidligere direktør for internasjonale relasjoner i presidentskapet i den bolivarianske republikken Venezuela, landets ambassadør i Nicaragua og rådgiver for internasjonal politikk for TELESUR. Han har skrevet en rekke bøker, blant annet «China in the XXI Century – the awakening of a giant», utgitt i flere latinamerikanske land. Du kan følge ham på Twitter: @sergioro0701

Originalens tittel: