Kampen mot terror er dømt til å mislykkes

0
Hamas bryter gjerdet 7. oktober. Den hebraiske overskriften lyder: Hindre terrorister for enhver pris, selv om de har gisler med seg

Det brutale angrepet som Hamas gjennomførte den 7. oktober førte til tap av 1139 menneskeliv – et tall som ikke inkluderer medlemmene av Hamas. Antallet er i øyeblikket 764 sivile, inkludert 36 barn, i tillegg til 373 israelske soldater og sikkerhetspersonell. Ytterligere 251 personer ble tatt som gisler, og ført tilbake til Gaza. (Et betydelig antall ble drept av israelerne selv, både på grunn av kaoset som oppsto og bruken av Hannibal-direktivet).

Jørgen Chr.Thorkildsen.

Angrepet ble av israelerne og det kollektive vesten betegnet som en terrorhandling, og at Hamas følgelig er en terrororganisasjon. Regjeringen her hjemme var under sterkt press fra opposisjonen i de følgende dagene for å følge opp dette. Statsministeren nølte i det han ville forholde seg til FNs liste over terrororganisasjoner. Det hadde ikke gått mer enn 4 dager etter Hamas’ angrep før han ga etter.

Israelerne på sin side har både rett og plikt til å beskytte sine sivile overfor terrorhandlinger. Selvfølgelig har de det. Men er Hamas, på bakgrunn av det som skjedde, ondskapsfulle menn med et blindt hat – alene? Som ikke går av veien for å begå de verst tenkelige uhyrligheter. Et uvesen som må bekjempes med alle mulig midler…

Det meste av det som blir sagt om dem i tilknytning til 7. oktober er likevel usant. Jeg tenker spesielt på de påståtte uhyrligheter israelerne og det kollektive vesten har tillagt dem. Les mer om dette i min artikkel:

Det finnes en rekke atskilte elementer i Hamas virksomhet, både at det er en organisasjon som utfører terrorhandlinger – og en frigjøringsorganisasjon, engasjert i å gjøre motstand mot den israelske okkupasjonen. Dette i tillegg til det vi kan kalle en administrasjon både av militær og sivil art, som skaffer til veie og styrer de daglige funksjoner i Gaza.

Derfor blir en ensidig fordømmelse problematisk.

Samtidig med at Israels rett til å forsvare seg, slik de frem til nå har anvendt den, er høyst diskutabel. Særlig når det, som i dette tilfellet, er tale om å bekjempe og undertrykke det som i utgangspunktet er en legitim motstand. Noe de gjør i form av kollektiv avstraffelse. Det er nok å nevne Gaza.

Men tilbake til Hamas … brutale er de – og ansvarlige for en mengde menneskers død. Ingen tvil om det. Jeg er ikke på noen måte tilhenger av angrep på sivile, og tar følgelig avstand fra det.

Men – er det likevel på sin plass å spørre om det er til noen hjelp – ensidig å gi Hamas en slik betegnelse?

Stigmatiserende som det er. Det hindrer oss i å forholde oss til dem på noen en annen måte enn gjennom å dømme og se på dem i avsky. Dehumaniserende som dette er. Hva med i stedet å se på dem som medmennesker, som gjennom lang tid har utstått en lang rekke prøvelser – redegjort for i en rapport fra Amnesty International. Jeg kommer tilbake til den.

Hva ville vi ha gjort i samme situasjon? Hva er det som kvalifiserer oss til å sette oss til doms over dem – uten å se på hva de samme prøvelsene ville ha gjort med oss. Dette er et høyst relevant spørsmål for å kunne ha en forståelse av hva det, som nå skjer både i Gaza og på Vestbredden, frembringer i palestinere flest. Det er dette som er tema, og formålet med denne artikkelen.

Og la det være klart : Hamas er ikke alene om å utføre terrorhandlinger og ta livet av uskyldige mennesker. Vondt som det er å ta det inn over seg:  israelerne gjør seg skyldig i terrorhandlinger hver eneste dag – og har gjort det siden 1930-årene. Den jødiske historikeren Ilan Pappe er tydelig i forhold til dette. Og det handler ikke bare om vold. En rekke andre forhold kommer i tillegg. Jeg sier det igjen, det er bare å gå gjennom Amnesty Internationals liste over de daglige overgrep som palestinerne utsettes for, offentliggjort den 19. januar 2019. Hver eneste dag, og uten opphold. Uttrykt på de forskjelligste måter. Listen er gjengitt i den hensikt å påpeke de forskjelligste typer overgrep, som hver for seg eller samlet resulterer i en reaktivitet vi nå ser blant palestinere.

Det verste enkelttilfelle av fysisk vold, som vi kjenner til – og som israelerne utførte i samarbeid med den kristne militsen i Libanon – er drapet på 1.600-3.200 palestinere i flyktningleiren Shatila. Formålet var å utrydde palestinerne bosatt i leiren. Palestinerne har ikke noen gang kommet i nærheten av et slikt antall. Og når derfor ikke israelerne en gang til ankelen. Men ble israelerne av den grunn betegnet som terrorister? Nei – for israelerne kan gjøre nær sagt hva de vil uten at så skjer. Og vi vet hvorfor. De som blir drept er i deres øyne ikke verdt noe, de er jo bare palestinere. Og det synspunktet råder også blant mange her hjemme hos oss. Ikke minst blant kristne.

For mange av israelerne, og det kollektive vesten er palestinere terrorister, uansett …

La oss nå se litt nærmere på begrepet terror. I følge Store norske leksikon er ordet avledet av det latinske terrere, som betyr å skremme. Terror er bruk av vold mot sivile for å skape frykt og påvirke den politiske situasjonen. Terror er en strategi som kombinerer vold med kommunikasjon. Å skremme befolkningen og å påvirke regjeringer er vel så viktig som å påføre skade. Fordi terror oftest brukes av den svakere part i konflikter, er terrorister avhengig av å provosere frem en overreaksjon fra den sterkere part. ( Jeg tenker da spesielt på den 7. oktober.)

Vi øyner som følge av ovennevnte definisjon at terror er en form for asymmetrisk krigføring. Terror knyttes til den svake part, uten de samme ressursene – framstilt som usivilisert og representant for det onde. Dette mens de taper i informasjonskrigen, og muligheten til å gjøre sine lidelser kjent. All den urett som rammer dem. Terror ser for dem ut til å være den eneste måten å nå ut med sitt budskap, og synliggjøre seg selv. For å bli sett og hørt. Alternativet er å bli oversett og glemt. Kansellert …

Den sterke, i dette tilfellet Israel, som bekjemper terror med vår støtte, er rik på kontakter, ressurser og har en sterk stilling i det «internasjonale samfunn». De regnes som siviliserte og en representant for det gode. De får innpass over alt, får komme til orde, blir applaudert for og vinner informasjonskrigen. Og vi gir dem våpen. Masser av våpen. Dødelige våpen – som hjelper de rike til å beseire de fattige. Slik at utbyttingen av de fattige og tyveriene kan fortsette.

Israelerne har i tillegg, om det er tillatt å si det, fordelen av å kunne bruke sin offerolle ved å manipulere omverden til støtte dem – og få deres beskyttelse overfor det som blir kalt antisemittisme. Og da naturligvis også terrorisme. Med det ser vi et eksempel på et kjent og anerkjent fenomen innen psykologi : offeret trer et øyeblikk tilbake for å la sin tvillingbror – overgriperen – tre frem. Les mer om dette i min artikkel :

Terror, slik den utføres av Hamas, består både av selvforsvar, hevn og et forsøk på å skremme – dette i tillegg til å tiltrekke seg oppmerksomhet og å nå ut med et budskap.

Carl von Clausewitz, Av Karl Wilhelm Wach – Ukjent, Offentlig eiendom.

I følge den prøyssiske general Carl von Clausewitz, som tjenestegjorde i den russiske hær under Napoleonskrigen i årene 1812-1813– sier dette om krig : «Krig er fortsettelse av politikken med andre midler». I følge ham er det tre former for krig: absolutt krig, instrumentell krig og agonistisk krig.

Absolutt krig: Absolutt krig kjennetegnes ved bruk av alle tilgjengelige midler, med et høyt nivå av energi og faglig kompetanse for å ødelegge motparten og deres politiske interesser. Dette inkluderer nå åpenbart også folkemord og etnisk rensing. Eksempel på dette er israelernes krig mot Hamas og den palestinske befolkning etter den 7. oktober. Den er total – uten å være underlagt noen begrensninger.  

Instrumentell krig: En militære aktivitet, underlagt restriksjoner i forhold til bruk av virkemidler, for å oppnå en politisk målsetting. Hamas angrep den 7. oktober inneholder elementer av dette. Israelerne på sin side anvender dette til stadighet.

Agonistisk krig: Agonistisk krig kjennetegnes av veldig sterke følelser, hat og et ønske om hevn. Dette ved anvendelse av en militær enhet eller militsgrupper. Et godt eksempel på dette er uten tvil Hamas angrep den 7. oktober. Dog slipper heller israelerne unna. 

Med tanke på den forvirring og manglende forståelse som angrepet den 7. oktober baserer seg på, minner jeg om hva Clausewitz sier om dette: «Krig er basert på usikkerhet; de fleste av faktorene som krigshandlingene baserer seg på, er pakket inn i en tåke av mer eller mindre usikkerhet». Det gjelder også i dette tilfellet. Utfallet var høyst usikkert, og vet nå at Hamas ikke kjente til Nova-festivalen i Re’im – noe som førte til et betydelig høyere antall drepte uskyldige.

Vi ville ha fått et sikrere utfall – med mulig søtte og en annerledes reaksjon fra omverdenen – hvis Hamas hadde underordnet seg restriksjonene i en Instrumentell krig. Ved ikke å ty til agonistisk krigføring. Folkeretten gir dem nemlig rett til å forsvare seg overfor en okkupant – så lenge den ikke får et agonistisk preg. Sivile, som i motsatt fall blir rammet, er beskyttet av de 159 artiklene i fjerde Genève-konvensjon:

«Sivile skal beskyttes mot drap, tortur eller brutalitet, og mot diskriminering på grunnlag av rase, nasjonalitet, religion eller politisk oppfatning».

Internasjonal humanitær rett er basert på prinsippet om skillet mellom sivile og sivil infrastruktur på den ene side, og stridende på den andre. Den sivile er definert som en motsetning til de stridende. En sivil person er følgelig enhver person som ikke er deltar i væpnet aktivitet (inkluderer både regulære militære avdelinger og militsgrupper.)

Dette er, som vi har sett, ikke tatt hensyn til verken av Hamas den 7. oktober – eller av isrealerne i tiden etterpå. For sistnevnte sin del, i enda mindre grad – om i det hele tatt.

På tross av det som nå er sagt om Hamas; palestinernes rett til å sette seg til motverge fremgår klart og tydelig av folkeretten:

«Et okkupert folk har i følge folkeretten, anledning til å sette seg til motverge overfor okkupant».

Og som det heter :

«I folkeretten er retten til å gjøre motstand nært knyttet til prinsippet om selvbestemmelse. Det er allment anerkjent at en rett til selvbestemmelse oppstår i situasjoner med koloniherredømme, utenlandsk okkupasjon og rasistiske regimer som nekter en del av befolkningen politisk deltakelse».

Det er følgelig en klar korrelasjon mellom reaktivitet og hva Amensty International gjør oss oppmerksom på i en artikkel publisert den 3. januar 2019:

Ifølge Amnesty International er Israels bosettingspolitikk en av de viktigste drivkreftene bak de mange menneskerettighetsbruddene som følge av okkupasjonen.

Disse inkluderer:

Brudd på retten til liv: Israelske soldater, politi og sikkerhetsvakter har ulovlig drept og skadet mange palestinske sivile i OPT (occupied palestinian territory), inkludert under protester mot konfiskering av land og bygging av bosetninger. FN-byråer og faktastasjoner har også uttrykt bekymring for vold utført av et mindretall av israelske bosettere med sikte på å skremme den palestinske befolkning.

Brudd på rettighetene til frihet, personens sikkerhet og likebehandling for loven: Amnesty International har dokumentert hvordan palestinere i OPT rutinemessig blir utsatt for vilkårlig internering, blant annet gjennom administrativ internering. Mens bosettere er underlagt israelsk sivil- og straffelov, er palestinere underlagt et militærdomstolssystem som ikke oppfyller internasjonale standarder for rettferdig gjennomføring av rettssaker og rettspleie.

Brudd på retten til tilgang på rettslig behandling av handlinger som krenker grunnleggende rettigheter: Israels unnlatelse av å tilstrekkelig etterforske og håndheve loven for voldshandlinger mot palestinere – sammen med de mange juridiske, økonomiske og prosessuelle barrierene som palestinere møter når de får tilgang til rettssystemet – begrenser palestinernes mulighet til å søke rettslig oppreisning. Den israelske høyesterett har unnlatt å ta stilling til lovligheten av bosetninger, da den anser bosettingene for å være et politisk spørsmål som den ikke er kompetent til å vurdere.

Brudd på rettighetene til ytringsfrihet og fredelig forsamling: Amnesty International har dokumentert Israels bruk av militære ordre for å forby fredelige protester og kriminalisere ytringsfriheten på Vestbredden. Israelske styrker har brukt tåregass, gummikuler og av og til skarp ammunisjon for å undertrykke fredelige protester.

Brudd på rettighetene til likestilling og ikke-diskriminering: Systematisk diskriminering av palestinere er å finne i praktisk talt alle aspekter av Israels administrasjon av OPT. Palestinere er også spesifikt mål for en rekke handlinger som utgjør menneskerettighetsbrudd. Den israelske regjeringen lar bosettere utnytte land og naturressurser som tilhører palestinere. Israel gir fortrinnsbehandling til israelske virksomheter som opererer i OPT mens de setter opp barrierer for, eller rett og slett blokkerer, palestinske. Israelske borgere mottar rettigheter, og palestinere møter restriksjoner på grunn av nasjonalitet, etnisitet og religion – i strid med internasjonale standarder.

Israelske myndigheter har opprettet et diskriminerende byplanleggings- og sonesystem. Innenfor område C, der mesteparten av bosettingsbyggingen er basert, har Israel tildelt 70% av landet til bosettere og bare 1% til palestinere. I Øst-Jerusalem har Israel ekspropriert 35% av byen for bygging av bosetninger, mens palestinernes andel er på bare 13%. Disse tallene illustrerer tydelig Israels bruk av reguleringstiltak for å diskriminere palestinske innbyggere i område C.

FN har også pekt på diskriminering av palestinere i måten straffeloven håndheves på. Mens påtalefrekvensen for bosetterangrep mot palestinere er lav, noe som tyder på mangel på håndhevelse, blir de fleste tilfeller av vold mot israelske bosettere etterforsket og tatt videre til retten.

Brudd på retten til tilstrekkelig bolig: Siden 1967 har Israel bygget titusenvis av boliger på palestinsk land for å gi plass til bosettere, samtidig som de har revet anslagsvis 50 000 palestinske hjem og andre strukturer, som gårdsbygninger og vanntanker. Israel utfører også riving som en form for kollektiv avstraffelse mot familiene til individer som er anklaget for angrep på israelere. I Øst-Jerusalem er rundt 800 hus blitt revet siden 2004 på grunn av manglende tillatelser. Israel konfiskerer også hus bebodd av palestinere i byen for å tildele dem til bosettere. Ved å rive hjemmene deres uten å tilby tilstrekkelig alternativ innkvartering, har Israel sviktet sin plikt til å respektere retten til tilstrekkelig bolig for tusenvis av palestinere. 

Brudd på retten til bevegelsesfrihet: Mange restriksjoner på bevegelsesfriheten for palestinske innbyggere er direkte knyttet til bosetningene, inkludert restriksjoner rettet mot å beskytte bosetningene og opprettholde «buffersoner». Restriksjoner inkluderer sjekkpunkter, veier kun for nybyggere og fysiske hindringer skapt av murer og porter.

Krenkelser av barnets rettigheter: Hvert år blir 500-700 palestinske barn fra den okkuperte Vestbredden tiltalt i israelske militærdomstoler. De blir ofte arrestert i nattlige raid og mishandlet systematisk. Noen av disse barna soner dommene sine i Israel, i strid med den fjerde Genève-konvensjonen. FN har også dokumentert at mange barn er blitt drept eller skadet i nybyggerangrep.

Brudd på retten til å nyte den høyest oppnåelige standard for fysisk og mental helse: Begrensninger på palestinernes tilgang til helsehjelp. Spesialister som jobber med den palestinske befolkning har også dokumentert en rekke alvorlige psykiske helsetilstander som stammer fra eksponering for vold og overgrep i OPT.

Brudd på retten til vann: De fleste palestinske samfunnene i område C er ikke koblet til vannnettet og er forhindret fra å reparere eller bygge brønner eller vannsisterner som inneholder regnvann. Vannforbruket i enkelte område C rapporteres av FN til å være 20 % av den anbefalte minimumsstandarden. Israels unnlatelse av å sikre at palestinske innbyggere har tilstrekkelig tilførsel av rent, trygt vann til drikkevann og annen husholdningsbruk utgjør et brudd på deres forpliktelser til å respektere og oppfylle retten til vann.

Brudd på retten til utdanning: Palestinske studenter møter en rekke hindringer for å få tilgang til utdanning, inkludert tvangsflytting, riving, bevegelsesbegrensninger og mangel på skoleplasser. Et uavhengig undersøkelsesoppdrag i 2012 bemerket en «oppadgående trend» i tilfeller av bosetterangrep på palestinske skoler og trakassering av palestinske barn på vei til og fra skolen. Slike problemer kan føre til at barn ikke går på skolen og at kvaliteten på læringen forringes.

Brudd på retten til å tjene et anstendig levebrød gjennom arbeid: Utvidelsen av bosetningene har redusert mengden land tilgjengelig for palestinere for gjeting og jordbruk, noe som øker bygdesamfunnenes avhengighet av humanitær bistand. Bosetternes vold og ødeleggelsen av palestinsk eide avlinger og oliventrær har skadet levebrødet til bøndene. FN har rapportert at i Hebron sentrum har det israelske militæret tvunget 512 palestinske virksomheter til å stenge, mens mer enn 1000 andre er stengt på grunn av begrenset adgang for kunder og leverandører.

Dette er denne virkelighet palestinere møter i hverdagen – og derfra videre til det som enda verre blir. Med sterke reaksjoner som bruk av terror og vold for å beskytte seg overfor dette, og for å gjøre sine lidelser kjent.

Igjen kommer spøsmålet jeg tidligere har stilt : hva ville dette ha gjort med oss, både som individ og gruppe. Det er dette spørsmålet vi må stille oss selv. I stedet for å dømme dem slik vi gjør. For som det heter seg fra gammelt av: Den som er uten skyld kan kaste den første stein. Urimelig – og dypt urettferdig som det er. For er det ikke slik at vi her hjemme avkrever av dem noe vi ikke er i stand til å innfri selv – noe vi ellers bare forventer oss av en helgen? Spørsmålet er i høyeste grad berettig. Eller blir det sånn at Jo Biden, som den katolikken han er, helligkåres av paven for sin kamp mot det «onde»?

Og hvis vi tar i bruk dette ordet, noe jeg ellers ikke gjør, hvem er det som heller utøver det «onde». Israelerne har, med støtte fra det kristne vesten, til nå tatt livet av 37.877 palestinere i Gaza siden 7. oktober. Av disse er nærmere 16.000 barn. Ja, tenke seg til dere – uskyldige barn! Forsvarsløse uten muligheter til å beskytte seg selv. Hva har de med den 7. oktober å gjøre?

Høye skrik om hjelp under en haug av armeringsjern og betong. Ubeboelige og ødelagte hjem. Med avrevne hoder, kroppsdeler og indre organer spredd over alt. Blod, masser av blod. Stanken av død og forråtnelse. En ubeskrivelig redsel blant dem som fortsatt lever. Er det deres tur neste gang? Uten et trygt sted å oppholde seg. Israelerne skiller ikke mellom sivile eller Hamas. De er alle skyldige og skal bort derfra.

Mer enn 86.969 er blitt skadet. Mange av dem svært alvorlig. Dype sår. Med abdomen (buken) revet opp slik at indre organer blir eksponert. Store blødninger. Infeksjoner, masser av infeksjoner – som uten tilstrekkelig behandling fører til en altfor tidlig død. Halvparten av sykehusene er ødelagt. Det er knapt med medisiner, ikke minst for muligheten til å bedøve under kirurgiske inngrep. Hva de nå enn er. Amputasjoner av armer og ben. Ubeskrivelige smerter – smerter så sterke at det fører til dyp dissosiasjon, bradikardi (faretruende lav hjertefrekvens) og død.

Barn roper i fortvilelse etter mamma og pappa – livredde og overlatt til seg selv. Håpløsheten tar over. Det blir alt sammen stummende mørkt. For dem er eventuelle rester av slekt og venner det de har å støtte seg til – foruten Allah. Deres eneste forankring til noe evig, noe som består etter at alt dette er over. En forankring som blir sett på med forakt av mange i det kollektive vesten.

Store traumer og skader på sinn – enten fullstendig passivisert eller fylt med et ustyrlig sinne. Et sinne som de i tiden etterpå blir fordømt for, da det en gang imellom kommer opp til overflaten.

10.000 er i øyeblikket savnet. Og ligger høyst sannsynlig under en haug av bygningsrester – og råtner. Til glede for de mange dyr som ferdes i området. Antakelig ikke funnet før etter at palestinerne er jaget bort og israelske settlere setter i gang sine byggeprosjekter.

Antall døde begrenser seg til dem man foreløpig har kunnet identifisere. Derfor er antall døde og sårede mye, mye høyere. Antallet 21.000 for barn alene er blitt nevnt.

Men la oss ikke glemme Vestbredden. Det er i skrivende stund hele 553 drept (tallet øker hver eneste dag mens jeg skriver – i går var det 533 – og jeg må justere tallet enda en gang) og 5.300 skadet. Drept av settlere, som ustraffet utøver sin vold, sammen med politstyrker.

Traumer er vanskelig, men ikke umulig å lege. Og her følger en redejørelse for det … Vi er alle født med et autonomt nervesystem (fra gresk : autonomos som betyr : å leve under sin egen lov, sammensatt av ordene autos som betyr: selv; og ordet nomos som betyr: lov). Med andre ord; den delen av vårt nervesystem som gir seg selv de lover det virker under. Og dette er en gave som er gitt oss, fra det som er alle tings årsak (det som i den jødiske tradisjon er kalt Elohim); og gjør oss – i form av en refleks – i stand til å beskytte oss og opprettholde livet mens vi lever i verden. Og til dem av oss som setter seg på sin høye hest og utsier sin dom over palestinerne … til dem sier jeg: Ha dette i tankene, og glem det ikke – for de reaksjonene vi har sett er et uttrykk for reaktivitet i det autonome nervesystemet. En reaktivitet, som den gud de kristne tilber, har gitt dem …

Det autonome nervesystemet har gått gjennom en lang utvikling – ved evolusjon – og har en hierarkisk oppbygning. Det består, noe forenklet, av tre deler. Den tidligst utviklede og primitive del av disse er kalt para sympatikus( fra gresk og sammensatt av de to ordene: para som betyr ved siden av; og sympatheia som betyr følelsesmessig reaksjon på og involvering i de omstendigheter vi står overfor). Et system som opprinnelig virket i reptiler, og andre tidlige livsformer – men som nå inkluderer alle former for liv. Para sympatikus  gir reaksjoner på siden av det vi normalt føler – og fører til dissosiasjon (å skille elementer, som hører sammen, fra hverandre), frys (stopp i bevegelighet) og immobilisering. Para sympatikus virker via Dorsal Vagus. Den bakre nerven som vandrer av sted og knytter seg til de fleste organene i abdomen (buken); sammen med stemmebåndene i strupehodet. Å bli målløs er for de fleste kjent, og er en naturlig følge av dette. Para sympatikus, stenger ned systemet, og fører til en utsettelse av våre beskyttelsesreflekser, så som tilbaketrekning eller fremrykning. Alt dette på grunn av at vi blir overveldet. Det blir ganske enkelt for mye. Slik som tilfellet er med de overgrep som israelerne gjør seg skyldig i. Alt dette som palestinerne må utholde. En nedstenging av systemet blir resultatet. Uten mulighet til å uttrykke seg. Både som individ og gruppe. De samler seg i flyktningeleire, uten å komme seg videre fra det som er blitt dem til del. Et noe, som av mange i det kollektive vesten, ses på med forakt. I det de anklager dem for å være lite kreative, late og uten tiltak. Her er det ikke mye forståelse å få …

Men en avstenging via para sympatikus vil etter hvert avta.Og det palestinerne i den forbindelse velger å svare med, og uten å ha så mange alternativer, er dannelsen av et Hamas. Eller liknende. Og her er vi ved selv kjernen av problemet …

Trinnet videre i det det autonome nervesystemet, nemlig sympatikus, finnes i varmblodige virveldyr med blodtilførsel, oksygen og energi nok til utføre en beskyttelsesrefleks. Sympatikus nerven strekker seg ned langs ryggsøylen og er knyttet til et tett nettverk av nervefibrer. Sympatikus utløses av en følelsesmessig reaksjon på de omstendigheter vi står overfor. Hurtig og målrettet aktivitet – i form av tilbaketrekning eller fremrykning. Økt hjerteaktivitet og et avgrenset og målrettet fokus. En situasjon styrt av frykt eller sinne. Det gir oss et avgrenset synsfelt med redusert fokus overfor det som ikke knytter seg til målet for våre angrep; samtidig blir vi uoppmerksomme overfor dem som ikke har noe med dette å gjøre. De opplever oss som brutale og hensynsløse. De etiske vurderingene svekkes eller uteblir.

Alt dette – tydelig under angrepet den 7. oktober. En reaktivitet – frembrakt av et ustyrlig sinne. Et sinne som ikke gir rom for empati med de uskyldige sivile. De sees, til forveksling, på som delaktige i evergrepene. Og slik blir det, for får ikke dette sinnet et utløp med en gang det oppstår, vil det etter hvert vokse i styrke og bli uhåndterlig. Naturlig som det i utgangspuntet er – og da forholdsmessig, avmålt og tilpasset den opprinnelig årsak.

La oss ikke glemme det som er like viktig – nemlig sosial isolasjon, mangel på oppmerksomhet og respekt fra omgivelsene. Israelerne har opptrådt på en måte som gjør reaktivitet og konsekvensene av den – uunngåelig. En ensidig fordømmelse, blir derfor problematisk. Og urimelig. Selv om jeg i utgangspunktet er i mot vold mot uskyldige sivile, ser jeg på Hamas reaktivitet som en naturlig følge av det autonome nevesystemet. Å svare med vold gjør vondt verre. Og fører til at Hamas vokser i styrke. Flere slutter seg til dem. De som i øyeblikket er barn og vokser opp.

Men, det finnes en veg ut av dette

Og da er vi – endelig – kommet til det som er sakens kjerne.

Det tredje og foreløpig avsluttende trinn i utviklingen av det det autonome nervesystemet er nemlig den del av para sympatikus som virker via ventral vagus. Denne finner vi bare hos pattedyr. Ventral vagus utgjør den fremre del av vagusnerven ( Nucleus Ambiguus – fra latin og sammensatt av de to ordene:  Nucleus som betyr kjerne; og Ambiguus – igjen satt sammen av de to ordene : ambi som betyr begge; og agere som betyr virke, bevege seg). Denne virker begge veier. Både til og fra. Ventral vagus knytter seg til organer ovenfor diaphragma ( mellomgulvet). I tillegg til kranienerve nr 5,7,9,10 og 11. Disse er koblet til musklene i øynene, ansikt, svelg, hode og nakke. Dette forklare hvorfor sosial interaksjon – det at vi møtes med øynene, smiler, ler, snakker og lytter – ser ut til å aktivere ventral vagus’ beroligende effekt. Det inkluderer filtrering av lavfrekvent og høyfrekvent støy i øregangene – og avstemming av toneleie via stemmebåndene i strupehodet.

Dette gir oss muligheten til å regulere oss gjennom RSA / Respiratorisk Sinus med en naturlig variasjon i hjerterytme ved hjelp av pusten. Et friskt hjerte slår raskere på innpust og saktere på utpust.

Ventral vagus vil – når den er aktiv – fungere hemmende på stress og styrke immunforsvaret i kroppen. Dette gjelder også i forbindelse corona og nedstenging. Les mer om  dette i min artikkel :

Fredspriskandidaten Jens Stoltenberg sier at våpen er veien til fred, det er det absolutt ikke. BS. Nonsense. Veien til fred, både i Ukraina og Gaza går via Ventral Vagus.

For les bare …

Ventral vagus er utviklet senere enn både sympaticus og dorsal vagus og er derfor underlagt og virker i henhold til det Jacksonianske Oppløsningsprinsipp : Dr. John Hughlings Jackson (1835 – 1911), grunnleggeren av den engelske nevrologi og spesilist på epilepsi uttalte at : I hjernen vil de høyere (nye) nevrale kretsløp naturlig hemme de lavere (gamle). Og hvis de høyere ikke lengere fungerer slik som de skal (ved å bli overveldet), vil de lavere kretsløp hemme de høyere  …

Med andre ord: Når palestinerne gjennom det som de gjennomgår blir overveldet – ved ikke lenger å være i stand til å trekke seg unna eller å gå til motangrep, vil de i stedet gå inn i tilstander av dissosiasjon, frys og immobilisering. Hvis de derimot lykkes i å komme ut av denne tilstanden, blir de i stand til å gå til motangrep drevet av et ustyrlig raseri. Hvis de ikke gis mulighet til å regulere seg selv gjennom møte med et vennlig Israel – blir 7. oktober resultatet. Å dømme dem ukritisk uten et mer nyansert bilde, vil derfor være naturstridig.

Vold avler vold. Hamas voldelige adferd kommer som et direkte resutat av at palestinerne ikke blir sett og hørt. Og det i tillegg til de mange uhyrligheter de utsettes for. En krig mot terror vil bare forsterke dette, ved at de mange som rammes etter hvert innlemmes i Hamas’ rekker. Med et ustyrlig sinne …

Krig mot terror vil derfor aldri lykkes. Aldri.  Aldri noen gang – og er en løsning basert på idioti og manglende forståelse for hvordan nervesystemet, mennesket og verden ellers fungerer.       

Hvis israelerne og den kollektive vesten involverer seg i sosial interaksjon med palestinerne, vil terrortrusselen avta – og forsvinne etter hvert. Det som skal til er å vise compassion – å ha empati med dem som lider og ta bort alt det som forårsaker den. Siden compassion er betinget av Ventral Vagus, er den ikke viljestyrt alene. Avhengig som den med det blir av nevrofysiologiske prosesser. Prosesser som blir mulig ved å oppfylle de betingelsene jeg har nevnt : å avstå fra bruk av vold og undertrykkelse. Og se på palestinerne med den dypeste respekt. Og dette er viktig: at det som er blitt i fra dem gis tilbake. Derfor er en enstatsløsning det eneste realistiske. Og dette er hva sosial interaksjon med palestinerne vil føre til : at de føler seg trygge, faller til ro og blir i stand til å føle med jødene i alt det som hender dem. Hatet byttes ut med emapti. 

Tidligere statsminister Kåre Willoch anklaget i en uttalelse han kom med den 9. januar 2001 Den norske kirke for svik mot palestinerne – ved å forsvare israelernes grusomheter. «Hvordan kan de fleste teologer se med sinnsro på at bibelen blir brukt som unnskyldning for at et folk beslaglegger et annet folks land … når barmhjertighetens religion, kristendommen, blir grunnlag for forsvar av grusomheter, burde man kunne vente at kirkens folk sa klart ifra om hvor feil dette er, også når ofrene ikke er jøder … jeg beklager at det er så få av våre nåværende ledere som forstår at slik undertrykkelse fører til vold mot okkupanten …» Willoch mente at kravet om at et undertrykt folk skal avstå fra vold, mangler moralsk grunnlag … når så okkupanten besvarer vold med uforholdsmessig sterk vold, blir reaksjonen mot vold fra de undertyktes side gitt feil adresse. Jfr. Odd Karsten Tveits fantastiske bok : Palestina, Israels ran, vårt svik. Side 200-201.

Jeg har, til slutt, hentet noen sitater fra bibelen som kan bidra til å belyse denne sitasjonen, i håp om at man våkner også her hjemme …

En metafor som er å finne i Matteus 5,43

«Dere har hørt det er sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende! Men jeg sier dere: Elsk (agape) deres fiender … og be (proseuxomai) for dem som forfølger dere, for at dere kan være barn av deres Far (patros) i himmelen (ouranois – som jeg velger å kalle communio, et samfunn av compano e compani)».

Agape betyr å elske med en kameratslig kjærlighet. Ved å være i forbund. En kjærlighet som ikke har noe emosjonelt, romantisk eller seksuelt ved seg. Det innebærer å se på sin fiende som broder – compano, gjenkjenne seg selv i ham/henne, og ikke lenger se det som er aktuelt bare fra sitt eget perspektiv. Vi er jo alle ett til syvende og sist, i et communio. Compagno – er et ord benytte av kommunistene i Italia, og betyr en som deler sitt brød. Dermed samles vi rundt bordet for å nyte måltidet sammen: Communio. Proseuxomai er også et viktig ord i denne sammenheng, og betyr å bytte fokus fra det som er vårt eget, til det som knytter seg til communio. Vår deltakelse i det guddommelige. Det felles måltidet. Vi utvider med det vårt perspektiv, slik at vi ikke lenger bare begrenser vår tilnærming til sammenhenger vi selv anser som rett og riktig.

Et genialt utsagn, som allerede for to tusen år siden viser oss en innsikt i hvordan det autonome nervesystemet fungerer. Uten å kjenne til det spesifikt. Med andre ord: Den kjærlighet det er tale om – i det vi står overfor en fiende som ellers får oss til å ty til tilbaketrekning eller fremrykning – er avhengig av at ventral vagus stimuleres. En kjærlighet av denne type er, som sagt, i mindre grad viljestyrt, og må derfor frembringes gjennom gjensidig bruk av ventral vagus.

En metafor som er å finne i Matteus 7, 1

«Døm ikke, for at dere ikke skal bli dømt! For med den dommen som dere dømmer, skal dere selv dømmes, og med det målet dere måler, skal dere selv bli tilmålt» sier Yeshua – Miriam og Yosefs sønn.

Å dømme er å tillegge andre noe vi også har del i selv. Både fordi vi deltar i en dialektikk – og et spill mellom motsetninger – hvor vi plasserer hos den andre noe vi ikke vil se i oss selv. Ved å klamre oss til det som for oss er et gode, støter vi ifra oss det som for oss er et onde. I psykologi kaller vi dette : en projeksjon. Vi projiserer over på andre det som er skjult for oss og som vi ikke vil se i oss selv. I virkeligheten har vi begge disse i oss, så lenge vi er identifisert med narrativet. Dommen som vi avsier feller derfor også oss selv.

Jeg antar at sionistene, israelerne og en del mennesker her hjemme vil si om meg – at jeg er antisemitt. Men med mitt spirituelle utgangspunkt – som dere nå kjenner – er dette utelukket. Umulig. Snarere tvert imot. Det er nettopp et slikt utgangspunkt som beskytter våre jødiske søsken overfor ytterligere forfølgelser – på grunn av det pågående folkemordet i Gaza. En beskyttelse mot å bli som en paria verden over. (Paria, avledet av det hinduistiske pariya, som betyr utestengt/urørlig. Ordet anvendes på de laveste kastene i India). De mange som støtter sionistene og israelerne – om dem kan vi med rette si: hvem trenger fiender med slike venner. Hadde jeg vært antisemitt, ja – da hadde jeg sett min sak tjent med å slå meg sammen med dem.

Jørgen Chr. Thorkildsen, Psykoterapeut


Signerte leserinnlegg står for forfatterens regning og gjenspeiler ikke nødvendigvis redaksjonens oppfatninger.

Forrige artikkelDerfor havarerte Herald of Free Enterprise
Neste artikkel«Operasjon Barnebuss» – del 2