oss 100 kroner!
Ingen idé er lettere å selge enn forestillingen om at den gruppen av mennesker man sjøl tilhører er bedre enn andre. Dette er den fjerde artikkelen i en serie på fem om propaganda før og nå.
Propagandaen mot «de røde» i Russland begynte allerede før USA og andres intervensjon i det som blir kalt Den russiske borgerkrigen (1918-22). «Før året 1918 var omme var omtale som ‘den røde fare’, ‘bolsjevikenes angrep på sivilisasjonen’ og ‘de rødes trussel mot verden’ blitt vanlige i medier som The New York Times» (NYT). Og slik ble verden, eller i alle fall Vesten, introdusert for kommunismen/leninismen, ifølge William Blum.1 I februar og mars 1919 ble det avholdt senathøringer der bolsjevikiske skrekkhistorier ble presentert. Nettoresultatet av disse høringene var at det festet seg et bilde av Sovjetrussland som et slags
«galehus bebodd av mennesker som var ynkelige slaver av en organisasjon av morderiske galninger hvis eneste hensikt var å ødelegge alle spor av sivilisasjon og å bringe nasjonen tilbake til barbari. Det fantes bokstavelig talt ingen historie om bolsjevikene som var for bisarr, grotesk eller for pervertert til at de kunne bli publisert av USAs aviser og bli trodd av de aller fleste, om kvinner som ble avkledd nakne av voldelige bolsjevikmobber, spedbarn som ble spist. Det samme ble sagt om jøder i middelalderen (…) Dette ble kringkastet gjennom tusen kanaler og bidro kanskje mer enn noe annet til å stigmatisere russiske kommunister som perverse kriminelle».
Dette skal ha fortsatt etter at USAs utenriksdepartement sa at det var svindel. Det at sovjeterne spiste sine barn ble prediket til John Birch Societys store publikum i alle fall så seint som 1978 – historikeren Frederick Lewis Schuman, ifølge Blum (s 8 og 9).
Her flere sitater fra NYT, som gjengitt av Blum: «De røde ønsker krig mot USA» (30. desember 1919). «Offisielle allierte talsmenn ser for seg en mulig (russisk) invasjon av Europa» (11. januar 2020). «Allierte diplomater frykter (russisk) invasjon av Iran» (13. januar 1920). «Velinformerte diplomater forventer en sovjetisk militær invasjon av Europa så vel som av det sørlige og østlige Asia» (16. januar 1920). «De røde mobiliserer hæren for å angripe India (7. februar 1920). «Det fryktes at bolsjevikene nå vil invadere japansk territorium» (11. februar 1920).
Alt dette ble skrevet mens USA, Storbritannia med flere hadde invadert Russland for å knuse nettopp ‘de røde’. Avisen skremte altså sine lesere med slikt mens ‘de røde’ i virkeligheten kjempet desperat for i det hele tatt å overleve, lenge med ryggen mot veggen og etter tapet av mange millioner menneskeliv, mens det fortsatt hersket hungersnød og krig landet.
Stephen F. Cohen var spesialist på moderne russisk historie fra og med bolsjevikenes revolusjon i 1917, samt forholdet mellom Russland og USA i samme tidsrom. I Failed Crusade: America and the Tragedy of Post-Communist Russia (2001)2 sammenligner han medienes reportasjer om det som skjedde i Russland rundt 1920 med deres dekning av det som skjedde i Russland på 1990-tallet, som han sjøl var vitne til.
Når det gjelder 1920 viser Cohen til hva Walter Lippman og Charles Merz publiserte samme år, der de konkluderte omtrent som Blum: Reportasjene fra New York Times Russland-korrespondenter var samlet sett «intet mindre enn en katastrofe» målt mot profesjonelle standarder. Mediene var preget av at de trodde på sin egen regjerings propaganda og at de identifiserte seg med ‘korstoget’ regjeringen førte mot ‘de røde’, i det Russland som ble til Sovjetunionen i 1922. De rapporterte ikke det som skjedde, men det høye herrer ønsket å se. «Not what was, but what men wished to see» (side 12 og 13).
Hele 91 ganger skal New York Times ha fortalt at bolsjevik-regjeringen var nær ved å bryte sammen (Sovjetunionen ble som kjent oppløst først i 1991). Dette i løpet av to år, noe som minner om hvordan norske medier i 2011/12 påsto at Syrias president Assad ville bli styrtet i løpet av noen måneder. Og allerede våren 2022 sa de at Russland var i ferd med å gå tom for våpen/ammunisjon.
Britenes propaganda var likelydende. Men under verdenskrigene var den, til å begynne med, mest motivert av å påvirke USA til å bli med i krigene.
Vel 80 år seinere gjentok det seg, sier Cohen: «De fleste magasiner trodde på Clinton-administrasjonens korstog for å gjenskape det post-kommunistiske Russland» (side 13). Bill Clinton, eller kanskje snarere folk rundt ham, ønsket altså å lage et Russland kontrollert av USA, og var da, rett etter at de hadde ‘vunnet’ den kalde krigen, antagelig så høye på seg sjøl at de var overbevist om at de skulle klare det. Medier, statsvitere og andre sluttet seg altså til et prosjekt som både så bort fra Russlands kultur og tradisjoner og de lidelsene som flere titall millioner alminnelige russere ble påført som følge av deres ‘idealisme’ i retning av å forandre Russland i sitt bilde.
I The Record of the Paper – How the New York Times Misreports US Foreign Policy (2004) av Richard Falk og Howard Friel, tas det utgangspunkt i det at New York Times beklaget at de hadde formidlet løgnen om at Irak hadde masseødeleggelsesvåpen i forkant av USAs invasjon året før. Men, som det heter i omtalen av boka:
«Times’ dekning av Irak var verre enn de var villige til å innrømme. Faktisk har Times’ redaksjonelle politikk i minst de siste 50 årene – fra dekningen av Genève-avtalen fra 1954 om Vietnam til spørsmålet om tortur i Abu Ghraib – ikke klart å ta folkeretten med i betraktning under dekningen av amerikansk utenrikspolitikk. Denne mangelen, som forfatterne viser, har dype implikasjoner for kvaliteten på Times’ journalistikk og for pressens funksjon i et land som angivelig styres av rettsstaten.
I denne grundig undersøkte studien avslører Howard Friel og Richard Falk hvordan Times konsekvent har feilrapportert store amerikanske utenrikspolitiske spørsmål, inkludert bombingen av Nord-Vietnam som svar på Tonkin Gulf- og Pleiku-hendelsene i 1964-65, Reagan-administrasjonens politikk mot Sandinista-regjeringen i Nicaragua på 1980-tallet, militærkuppet i 2002 som en kort stund styrtet Hugo Chavez».3
Vi snakker altså om mer eller mindre svart propaganda, nærmest systematisk feilinformasjon om verdenshistoriske begivenheter, i det mediet som er et av verdens mest leste, som mange norske journalister regner som verdens beste og som de følger nærmest slavisk den dag i dag.
Er ikke norske journalister klar over dette? Noen av dem er sikkert det. Men på den annen side er det dessverre slik at de er trygge, de har ryggen fri, så lenge de viser til medier som New York Times, også når de snakker usant. Når slike medier formidler informasjon som er feil regnes det som hendelige uhell, mens det nesten blir tatt for gitt at det er med vilje når russiske medier gjør noe feil.
Den negative, demoniserende måten å rapportere om Russland på fra rundt 1920 og framover, snudde dramatisk da USA og Sovjetunionen ble allierte i andre verdenskrig. I perioden 1941-45 lagde USA filmer der Sovjetunionen og dens folk ble hyllet for sin patriotisme, sjøloppofrelse og heltemodige innsats. En av dem er omtalt i denne artikkelen fra 2019: Da USA lagde propagandafilm for Sovjetunionen – steigan.no
Det at denne 180-graders snuoperasjonen i omtale av Russland var vellykket, to ganger med kun fire år i mellom, er et vitnesbyrd om hvilken enorm kraft som ligger i propaganda, at det faktisk er mulig å få folk til å tro alt, hvis det legges nok kraft bak det. Skjønt, det er naturligvis umulig å fastslå i hvor stor grad hver og en trodde det ene eller det andre.
«Putins Russland forblir en av de største nyhetssakene i verden. Det er et regime som sender ut drapspatruljer for å drepe sine fiender med nervegass, nylig opposisjonslederen Alexej Navalnyj. Det har cyberagenter som sår kaos og disharmoni i Vesten for å ødelegge demokratiene der, mens det promoterer sin egen falske versjon av demokrati. Det har deployert private militære kontraktører verden rundt som i hemmelighet sprer sin innflytelse. På hjemmebane er sjukehusene fulle av coronapasienter mens presidenten gjemmer seg i sin villa. Hvis dette er saker du kan tenke deg 305 å dekke har vi gode nyheter til deg da vi trenger en ny korrespondent i Russland».4
Slik viste New York Times at de forventer negativt vinklede saker om Russland fra sine Russland- korrespondenter, i en stillingsannonse høsten 2020.
Hvordan kan det gå galt med et slikt forbilde? For New York Times er verdens beste avis, ifølge mange norske journalister (og redaktører), som følger NYT som om de skulle ha vært slavebundet til organet.
Likevel er det naturligvis ikke sånn at NYT er uten verdi. Her peker jeg på en tendens i avisa, som talerør og propagandist for USAs utenrikspolitikk. Eller for dypstaten?
______________________________________
1. Killing Hope U.S. Military and CIA Interventions Since World https://www.cia.gov/library/abbottabad-compound/13/130AEF1531746AAD6AC03EF59F91E1A1_Killing_Hope_Blum_William.pdf
2. https://www.amazon.com/Failed-Crusade-America-Tragedy-Post-Communist/dp/0393322262
3. https://www.amazon.com/Record-Paper-Misreports-Foreign-Policy/dp/1844675831
4. Gjengitt fra artikkel av Caitlin Johnstone, som kommenterte: «Det å promotere interessene til de mektige har alltid vært den raskeste og letteste veien til rikdom og berømmelse»:
New York Times Job Listing Shows How Western Propaganda Operates | Real Progressives
Foregående artikkel finner du her:
