oss 100 kroner!
Ingen idé er lettere å selge enn forestillingen om at den gruppen av mennesker man sjøl tilhører er bedre enn andre. Dette er den tredje artikkelen i en serie på fem om propaganda før og nå.
Den ene fisken sa til den andre: hva syns du om vannet i dag? Den andre svarte: hva er vann? Slik er det med mye av propagandaen som omgir oss. Den merkes ikke fordi vi fra barnsben av blir indoktrinert med visse forestillinger, eller fordommer (noen kaller det til og med verdier) som går ut på at noen fortjener dårlig omtale og andre fortjener god, eller i alle fall bedre omtale. Derfor tenker vi ikke over at det er propaganda, men fortjent hver gang land som Russland, Hviterussland, Kina og Syria får kritikk, uansett hva kritikken går ut på. Og motsatt: at det må være propaganda hvis det sies noe fordelaktig om dem.
Så er det naturligvis mye disse landene kan kritiseres for. Men det er ikke gitt at de alltid fortjener kritikken (mer enn Norge og allierte land).
Klassekampens tidligere redaktør Bjørgulv Braanen sluttet seg til øvrige norske mediers linje når det gjelder krigen i Ukraina (det er ubehagelig å gå mot mediestrømmen). Men i lederen 9. februar 2022, 15 dager før Russlands invasjon, skrev han:
«Alle stormakter driver med propaganda, men i vestlige medier skapes det ofte et inntrykk av at det først og fremst er Vladimir Putin og Xi Jinping som driver med slikt. Ingenting kunne vært lenger fra sannheten. Det spesielle for oss som bor i vestlige land, er at den amerikanske propagandaen, i motsetning til den russiske og kinesiske, er den lufta vi puster i. Vi overstrømmes daglig av analyser og styrte lekkasjer fra navnløse kilder i Det hvite hus og Pentagon, som gjengis velvillig i amerikanske medier og spres som sannheter i hele Vesten, selv om de har en åpenbar propagandistisk hensikt. I den pågående konflikten mellom Russland, Ukraina og Vesten har den amerikanske propagandaen vært spesielt pågående».
Hvis propaganda har en fellesnevner så er det at den består av selektiv informasjon, enten den er sann eller ei, med en viss tendens i negativ eller positiv retning. Og den bygger gjerne på fordommer som allerede finnes i befolkningen. Den mest avanserte propagandaen bygger på vitenskap. Men det kan argumenteres for at den viktigste propagandaen er det vi ikke blir fortalt (sensur).
Det som gjør det enda mer komplisert er at de som bedriver propagandaen ofte ikke er klar over at det er propaganda de driver med, da de er som den omtalte fisken i vannet. Jeg diskuterte dette med en NRK-journalist. Han ble fornærmet da jeg beskyldte ham for å drive med propaganda. Men jeg opprettholdt at det er det han og andre norske journalister driver med når de stadig helt ukritisk gjengir hva for eksempel Jens Stoltenberg sier. Hadde de gjort det samme med Putin hadde de blitt beskyldt for å bedrive russisk propaganda.
I Norge er vi godt skolert i å identifisere russisk propaganda. Men hvor godt skolert er vi i å identifisere norsk eller vestlig propaganda? Skolene og universitetene som i teorien skal lære oss kritisk tenkning, trener oss snarere til å være kritisk til noe og ukritisk til annet, i troen på at det bare er ’de andre’ som driver med propaganda og som kan ha negativ innvirkning på Norge.
Dette ble (ufrivillig) bekreftet i en rapport fra Forsvarets Forskningsinstitutt (FFI) som ble lagt fram i oktober 2022. Der utpekte Eskil Grendahl Sivertsen, som er tidligere offiser i psykologiske operasjoner, visse folkelige bevegelser, blant dem slike som er mot EØS-avtalen, som spesielt utsatt for negativ påvirkning fra russisk propaganda, mens det ble utelukket at andre lands propaganda kan ha negativ innvirkning på noen i Norge. Rapporten fikk derfor mye kritikk, også av en av statsrådene i regjeringen som bestilte rapporten: kommunalminister Sigbjørn Gjelsvik (Sp) i Jonas Gahr Støres regjering.
Utdrag fra et av mine refuserte leserinnlegg:
«USA, som stadig presser og truer Norge inn i kriger, har altså ikke dårlig påvirkning på Norge mener Forsvarets ‘forsker’ Eskil Grendahl Sivertsen, som også tidligere har synset mer enn han har forsket. Som da han pekte ut Facebook-gruppa Folkeopprøret mot klimahysteriet som ‘gavepakke til russisk påvirkning’ i Aftenposten 25. februar 2020.
Politisert forskning er noe man forbinder med fascisme eller autoritære stater. FFIs forskningsrapport om fremmede makters mulige påvirkning på norske valg er politisert forskning av to grunner. 1. Den bygger på at det kun er Russland og Kina som kan ha uheldig påvirkning på Norge. 2. Den peker på bestemte folkebevegelser, som forskerne åpenbart misliker, som utsatt for uheldig påvirkning fra Russland, mens den utelukker muligheten for at storting, regjering, norske medier og Forsvaret selv kan bli utsatt for uheldig påvirkning fra andre fremmede makter».
Sveitseren Guy Mettan har fortalt at han under reportasjereise i Jugoslavia i 1993 oppdaget at vestlige journalister, tilsynelatende uten å være det bevisst, men fordi de ble ‘dirigert’ i visse retninger, ble talerør for den bosniske presidenten, NATO-allierte Alija Izetbegović. «Man gjorde oss til vapen i kriget när vi tvärt om borde ha fördömt mystifiseringen och lyssnat till alla parter utan at välja sida. Vi hade glömt bort at man för at sanningen ska komma fram först måste låta alla parters sanning komma fram», forteller Mettan i Varfør vi älskar att hata Ryssland -Russofobi från Karl den store till Barack Obama (2017).
Min interesse for propaganda som fenomen skyldes nettopp en ‘oppvåkning’ jeg fikk mens krigene i Jugoslavia pågikk på 1990-tallet. Det var flere parter i de krigene, men det var serberne som ble portrettert som skurker i det jeg nå trygt tør kalle krigspropaganda, mot serberne, for NATO og for oppsplitting av Jugoslavia. Se også denne artikkelen: Om å bli lurt og hva man kan lære av det – steigan.no
Ensidige fremstillinger er hovedregelen i norske mediers utenriksdekning (jfr punkt 4 i «åtte klassiske propagandateknikker» i del 2 av denne artikkel-serien). Og ensidig blir det fordi de ikke kan, vil eller får lov til å vise et større perspektiv, og fordi de vil ha enkle fortellinger, med helter og skurker. Slik blir det lett og ‘lovlig’ å hate. Og slik skapes et ønske om en viss politikk, for eksempel krig. Da har propagandaen vært vellykket.
Men ingen regel uten unntak. Konflikten mellom Israel og Palestina blir framstilt på en mer balansert måte, i tråd med at politikerne ikke har tatt så klar stilling i det spørsmålet og at det er mer uenighet om den på Stortinget.
«Uten frykten tror jeg ikke vi hadde klart å få det til», sa Haakon Lie til Hans Olav Lahlum om prosessen som førte til NATO-medlemskap, der skremsler mot Sovjetunionen og norske kommunister var sentrale for å overbevise folk og ikke minst Lies partifeller. Lies uttalelse stammer fra samtaler med Lahlum i tilknytning til biografien Haakon Lie – historien, mytene og mennesket, som ble utgitt i 2009 (side 273).
I Norge/Vesten blir vi aldri gitt anledning til å glemme Russlands dårlige sider, enten de er virkelige eller ikke, og at Russland må endres (på vår måte). På den annen side mangler også opplysning om hva som ligger til grunn for at Russland aldri har nådd samme grad av velstand og demokrati som for eksempel Norge, så vel som opplysning om positive utviklingstrekk i Russland. Norge og Vestens svake sider, i nåtid og fortid, feies snarere under teppet. Dessuten ser vi at Norge/Vesten har normale til vennlige forbindelser med diktaturer som Saudi Arabia, Kuwait og Qatar.
På 1960 og 70-tallet, da jeg var barn/ungdom, ble «sjahen av Iran» (Muhammed Reza Pahlavi) og hans vakre kone Farah Diba, dyrket som eventyrhelter i norske aviser og blader. Og iblant på TV. De hadde også vennlige forbindelser til det norske kongehuset. Først seinere fikk jeg vite at sjahen var en brutal diktator som torturerte og drepte opposisjonelle.
Den forrige artikkelen i denne serien finner du her:
