oss 100 kroner!
«Mediene ble NATO-våpen» – Gunnar Garbo om medienes dekning av NATO og Norges bombing av Jugoslavia i 1999.1
Det har blitt sagt at NRK var Norges viktigste nasjonsbygger, på den måten at det, da NRK oppsto, for første gang, gjennom radio, ble mulig å nå ut til hele det norske folk samtidig (de som ikke hadde radio samlet seg hos de som hadde radio). Det er naturlig å anta at det skapte en større grad av samhørighet. Slik styrket NRK ‘det norske’, den nasjonale enhetsfølelsen, samholdet, fra Lindesnes til Nordkapp.
Utbredelsen av radio skjedde dessuten omtrent samtidig med at telefon gradvis ble allemannseie, slik at folk også kunne ringe til hverandre fra landsdel til landsdel og prate om programmer de nettopp hadde hørt. De første telefonene kom riktignok i 1880, mer enn 40 år før radiosendinger ble innført. Men utbredelsen skjedde sakte. Antall telefon-abonnenter i Norge var i 1940 ikke høyere enn 150 000.
I 1960 startet NRK med regulære TV-sendinger, til å begynne med bare åtte timer i uka.
«Regulære radiosendinger i Norge ble startet i 1925 av det privateide selskapet Kringkastingsselskapet A/S. Dette var en forgjenger til Norsk rikskringkasting som ble etablert i 1933. NRK var eid og kontrollert av staten, og dets viktigste oppgave var fra starten å drive folkeopplysning». (Wikipedia).
I Diktatoren, Erling Borgens biografi om Haakon Lie, kommer det fram at Lie og AOF (Arbeidernes Opplysningsforbund) gikk til «frontal-angrep» på NRK fordi LOs formann fikk avslag på en forespørsel om å holde foredrag på radioen 1. mai 1932 (datoen viser at Borgen må ha ment Kringkastingsselskapet, NRKs forgjenger). Denne klagen skal ha ført fram i form av et «gjennombrudd for en direkte innflytelse på programinnholdet i Kringkastingen» og «de foreslåtte radiokåseriene kom i 1933». Fra og med samme år fikk også 1. mai-feiringene «bred dekning» på statskanalen. Og «samme høst ble Haakon Lie oppnevnt til medlem av Riksprogramrådet» (s 36).
Dette bidro naturligvis til ytterligere vekst for AP. I 1945 fikk AP flertall alene på Stortinget og i 1948 sikret de seg kringkastingssjefen for de neste 53 årene. I mellomtiden skal Lie, ifølge Hans Olav Lahlums biografi,2 ha avsluttet alle innlegg i sentralstyret med formuleringen: «Og forøvrig er det min mening at vi snart bør finne en partimann vi kan utnevne til kringkastingssjef».
Lahlum forteller videre at kirke og undervisningsminister Kåre Fostervoll sommeren 1948 ble innvilget avskjed fra regjeringen for å kunne søke stillingen som kringkastingssjef. Fostervoll forble kringkastingssjef til 1962. Hans etterfølgere ble også værende lenge i stillingen, rundt ti år. Og de hadde alle tilknytning til «AP-oligarkiet», som Lahlum kaller det. Dette inntil John G. Bernander (Høyre) ble sjef fra 2001 til 2007.
Det var ikke galt at AP med sin voksende oppslutning og, etter hvert, regjeringsmakt fikk innflytelse på statskanalen. Men poenget er å vise hvor viktig dette var for AP, som for andre, og at den voksende oppslutningen kom som følge av bedre tilgang til medier. Og at AP-ledelsen i neste omgang brukte sin mediemakt til å holde andre utenfor, som NATO-motstandere og andre kritikere av utenriks og forsvarspolitikken. Så også da Sosialistisk Folkeparti/SF ble dannet i 1961 (Sosialistisk Venstreparti/SV fra 1975). Da prøvde Haakon Lie å hindre at SF fikk delta i radio og TV-debatter før valget:
«Mens Sosialistisk Folkeparti arbeidet energisk for å bli representert under valgdebattene i radio og fjernsyn, kjempet Haakon Lie like hardnakket imot. På et avgjørende møte i NRK opptrådte Lie helt rabiat (…) Da Haakon Lie møtte Finn Gustavsen rett etter at NRK hadde tatt sin avgjørelse om deltakelse for SF, rettet en rasende partisekretær pekefingeren mot nesen hans og sa: lykke til i fjernsynet med det fjeset der».
«Fjesets»3 parti fikk 2,4% av stemmene, to stortingsrepresentanter og kom på vippen i det nye Stortinget.
I dette tilfellet var Lie altså motivert av å hindre at SF kom på radio og TV. Det lyktes han ikke med og AP mistet sitt flertall på Stortinget for all tid (synes det som) ved dette valget. Så valget ble skjebnesvangert. Det at SF kom «på vippen» i Stortinget med sine to representanter Finn Gustavsen og Asbjørn Holm (også et tidligere AP-medlem), medførte slutten på en epoke. Haakon Lie visste altså hva han gjorde da han prøvde å hindre Gustavsen tilgang til radio og TV-debattene.
Jeg trodde nærmest at jeg var den første som, for noen år siden, tok i bruk begrepet NATO-mediene. Men Kari Enholm gjorde det allerede i 1968, riktignok med en noe annen ordlyd, i boka Ja eller nei til NATO (redaktør Herbjørn Sørebø). Der omtaler hun norske mediers reaksjon på forsvarsplanen for 1964 til 68 som ble lagt fram i 1963: «NATO-pressa tok imot langtidsplanen med store overskrifter: ‘Klar tale om forsvaret’. ‘Positiv forsvarsinnstilling’. ‘Økte stående styrker i nord’. ‘Det norske forsvar tar sikte på en sterk konsentrasjon i Nord Norge’. ‘Helhjertet innsats innenfor forsvarsfellesskapet i NATO’».
Enholm i samme bok om NATOs felles informasjonstjeneste:
«Denne tjenesten blir styrt fra hovedkontoret til NATO. I alle NATO-land er det Atlanterhavs-komiteer som får offentlig støtte til å formidle informasjonene fra NATO videre. Alle vanlige hjelpemiddel er tatt til bruk, forteller NATO-håndboka, det gjelder presse, kino, radio, fjernsyn, trykksaker og mobile utstillinger. Folk som i kraft av sin stilling har innflytelse på opinionen, har deltatt i informasjons reiser til NATO-land, for en stor del støttet og finansiert av NATO». (side 124 og 125).
Kanskje ikke så rart at norske medier er ukritiske til NATO og så kritiske til Russland?
Persondyrkning regnes ikke blant de gode sosialdemokratiske verdiene, det er noe som forbindes med «land vi ikke liker å sammenligne oss med». Men hva skal man kalle norske mediers omtale av Ukrainas president Volodomyr Zelensky og den ukritiske og til dels glansede omtalen av Jens Stoltenberg etter at han ble «sjef» for NATO? Det begynte til og med før han ble utnevnt, med daglige dekninger i nesten en uke fram til utnevnelsen 28. mars 2014. Norske journalister klarte ikke å skjule sin stolthet da det skjedde. Siden har det gått i overskrifter som dette: «Derfor stoler Obama på Stoltenberg. Tung politisk bakgrunn og mangeårig norsk lojalitet var viktig for at Jens Stoltenberg skulle bli NATOs neste generalsekretær» (NRK 29. mars 2014). «Hyllet som en rockestjerne i Kongressen» (Dagbladet 3. april 2019). «Rungende applaus for Jens Stoltenberg i Kongressen» (TV 2, 3. april 2019). Mer om dette i denne artikkelen:
Det er stor oppslutning om NATO i Norge, så det bør reflekteres i mediene, sies det. Men hadde oppslutningen blitt så stor uten medienes og politikernes promotering av NATO i 75 år? NRK og andre ledende norske medier er for det meste konservative, på den måten at de beskytter og bevarer det de har vært med på å skape (mye av det er riktignok bra), sammen med det politiske flertallet i Norge. Og det kommer klarest fram i utenrikspolitikken. Fiendskapet til Russland er dessverre blant det som norske medier, myndigheter og andre organisasjoner og institusjoner ønsker å beholde. Og derfor må fiendskapen dyrkes.
Det at mange norske journalister har gjennomgått kurs på Forsvarets Høyskole bidrar naturligvis mye til at mediene er som de er. Øystein Bogen er en av dem. Bogens Heimevernet-aktive far fortalte den unge Bogen at han var i Heimevernet for å trene «i tilfelle russerne kommer» (Putin og jeg, s 25) og at det påvirket ham på flere måter.
«Jo mer jeg leste, så og hørte om Sovjetunionen og den trusselen landet representerte, jo mer vokste avskyen for den ideologien det var bygget på (…) Med et slikt ubevisst konservativt sinnelag i bakgrunnen og inspirert av min fars hobby i Heimevernet, lå det litt i kortene at jeg kom til å søke meg mot Forsvaret når den tid kom» (s 26). Hele våren og sommeren 1988 lå jeg i hardtrening for å klare de fysiske opptakskravene til Befalskolen, eller aller helst Flyskolen, som var drømmen. Men faren min overbeviste meg om at jeg burde sikte høyere. Det fantes nemlig et sted i Forsvaret der det var vanskeligere å komme inn enn noe annet. En skole så hemmelig at selv informasjonsbrosjyren var pirrende kryptisk. Dette var en utdannelse for dem med språkøre, akademiske ferdigheter ut over det vanlige og selvdisiplin, sto det å lese» (s 27).
Journalister som allerede har vist at de fortjener Forsvarets gunst trenger neppe å gå gjennom så mange fysiske prøvelser som den unge Bogen (kringkastingssjef Thor Gjermund Eriksen tok kurset vel 50 år gammel). Men slik kom i alle fall Øystein Bogen gjennom nåløyet til Forsvarets russiskkurs der det på side 29 i Putin og jeg sies at kursdeltagerne ble en del av «det utvidede forsvaret», en «språklig stay behind-gruppe» der man fikk følelsen av å tre inn i et «hemmelig brorskap», og: «Etter å ha bestått kurset fikk man eksklusivt medlemskap i en klubb, der selve ordet ‘kursant’ (avledet fra russisk) ville kunne åpne dører, ble det fortalt» (s 30).
Høyest henger altså høyskolens kurs i russisk, og Øystein Bogen forteller at han i denne perioden mot slutten av 1980-tallet så og si både drømte, spiste og drakk russiske gloser og grammatikk. Han var i villrede om hva han skulle gjøre etter kurset, bortsett fra at han gjerne ville få praktisert det russiske språket. Så han arbeidet noen år som tolk. Et møte med TV 2s Fredrik Græsvik på et serveringsted i Bergen i 1995 førte så til kontakt med TV 2, der Bogen har vært siden.
Øystein Bogen kom altså inn i sitt virke som journalist som følge av at han hadde gått kurset, ikke fordi han hadde et kall om å bli journalist, men med vissheten om at han hadde blitt del av noe særdeles opphøyet gjennom kurs ved Forsvarets Høyskole. En del av eliten.
Det at så mange toneangivende norske journalister og redaktører lar seg kurse av Forsvarets Høyskole er problematisk med tanke på at Forsvaret også er blant de institusjonene som indoktrinerer oss i tiltro til USA/NATO på den ene siden og frykt for Russland på den andre siden. Det vitner også om at journalistene ser på kursene som gunstige for karrierene sine og/eller at de ikke har noe imot å bli indoktrinert i det ortodokse synet på verden i Norge. Her en liste over både aktive, pensjonerte og avdøde journalister og redaktører. Den er neppe fullstendig:
Thor Gjermund Eriksen – kringkastingssjef NRK
Anders Giæver – politisk kommentator i VG
Øystein Bogen – utenriksreporter i TV2
Kristin Skogen Lund – konsernsjef i Schibsted
Frithjof Jacobsen – tidligere VG, nå Dagens Næringsliv
Thomas Boe Hornburg – redaktør og direktør i Schibsted
Espen Utaker – debattleder Vårt Land
Gunnar Hultgreen – journalist i Dagbladet
Harald Stanghelle – tidligere redaktør i Aftenposten
Ulf Andenæs – tidligere utenrikssjef i Aftenposten
Nils Johan Heatta – Sámi radio Einar Aaraas – Drammens Tidende
Cato Guhnfeldt – Aftenposten
Elisabeth Kjær – NRK
Svein Thompson – Dagens Næringsliv
Hanne Meldgaard – Dagsavisen
Helge Lund – NRK
Kjell Dragnes – tidligere NRK og utenriksredaktør i Aftenposten.
Nina Bratt – Aftenposten
Per Vassbotn – Dagbladet
Guro Rustad – NRK
Ole Ludvig Nymoen – NTB
Vibecke Sund Nissen – NRK
Atle M. Skjærstad – Bergens Tidende
Svein A. Røhne – VG
Tor Axelsen – A-pressen og Norsk Redaktørforening
Christian Borch – NRK
Pål Nordenborg – Arbeiderbladet
Arvid Jacobsen – redaktør i Arbeiderbladet
Lars-Jacob Krogh – NRK
Nils Morten Udgaard – utenriksredaktør i Aftenposten
Anne Baggethun – NRK
Liv Hegna – Aftenposten
Oddvar Stenstrøm – TV2
Frank Bjerkholt – utenriksredaktør Morgenbladet
Siri Lill Mannes – TV2
Einar Førde – tidligere NRK-sjef
Jahn Otto Johansen – tidligere utenriksredaktør i NRK
Per Egil Hegge – tidligere redaktør i Aftenposten.
Per Egil Hegge om kurset: «Det er tungt av prestisje. Det gir status. Slår du inn på journalistikken etter et slikt kurs, kan karrieren få et løft». Men det finnes journalister som er kritiske:
«Å gå Forsvarets høgskole for en journalist er presseetisk betenkelig. Alle slike opplegg, kontakter og forbindelser som krever taushetsplikt og lojalitet, må avvikles. De er umulige å forsvare. De er i strid med journalistikkens oppgave og etos. Pressen skal ikke være et middel, et redskap for noen utenforliggende interesser, det være seg økonomiske grupper, politi, forsvar eller hemmelige tjenester».
Det var Per Edgar Kokkvold, generalsekretær i Norsk Presseforbund fra 1996 til 2013 og leder i Kringkastingsrådet fra 2014 til 2018, som sa dette. Både dette sitatet og sitatet fra Hegge er hentet fra boka Skjult Dagsorden av Bjørn Nilsen og Finn Sjue (1998), sidene 177 og 189).
Vi kan altså slå fast at kurset er høyst kontroversielt. Men det har ikke medført at kontroversen om det er høyt på norske mediers agenda. Og hvem står for den nedprioriteringen? De som har tatt kurset? I alle fall har vi her sett en viktig årsak til at norske medier er som de er. Er det bra eller ei, og i så fall for hvem? Det er i alle fall bra for NATO og Det militærindustrielle kompleks.
1. Også krig er terror fra 2002, side 189. Boka er også revidert og nyutgitt .
2. Haakon Lie – Historien, mytene og mennesket fra 2009.
3. Borgen, s 180. Gustavsen hadde kort tid før dette blitt ekskludert fra AP og hans fjes hadde en lang, spiss og litt krum nese. Haakon Lie mislikte nok Gustavsens politikk mer enn fjeset hans.
