oss 100 kroner!
Bruk av utmarka er en viktig ressurs for norsk sjølforsyning, men kampen om utmarka pågår over hele landet.
En viktig konferansene i januar var NBS (Norsk Bonde og Småbrukarlag), NSG (Norsk Sau og Geit) og TYR (en organisasjon for storfekjøttprodusenter) sin Kampen om utmarka konferanse også kalt Beitekonferansen, på Gardemoen 17. og 18 januar.
Norge er et land med svært store utmarksområder. Bruken av disse områdene har vært et av grunnlaget for matforsyninga vår. Bruken av utmarka har vært helt nødvendig for at små gårder i kyst- og fjellområder har overlevd. Folk flest i Norge har også tradisjonelt drevet jakt, fiske og høsta bær, sopp og spiselige vekster.
Kampen samene på Fosen fører mot vindkrafta er også bøndenes kamp, og utmarka har vært en viktig del av det ressursgrunnlaget vi tradisjonelt har hatt tilgang til alle vi som har bodd i Norge.
FN vedtok i november 2018 en erklæring: Rettigheter for bønder, småbrukere og andre arbeidsfolk i bygder, og den slår fast i artikkel 5; tilgang til og bruk av naturressurser: «bønder og andre arbeidsfolk i bygder har rett til tilgang til og bærekraftig bruk av de naturressursene som finnes i deres samfunn og som er nødvendig å bruke for å få gode levevilkår ….»
Vi har skrevet om denne erklæringa her på steigan.no og Norges FN-delegasjon stemte IKKE for denne erklæringa.
NBS arrangerte i november 2022 en konferanse med sammen tittel som årets konferanse og i den forbindelse skreiv vi her på steigan.no dette:
Flø og Flemseter skriver om hvordan det agrare landskapet og særlig utmarka har gjennomgått det samfunnsforskerne kaller en kommodifisering. Med det mener en at jorbrukslandskapet og utmarka har blitt omgjort til en vare.
Denne økonomiske tenkninga som de beskriver som den nye økonomien gjør at:
Me har gått frå ei utmark prega av å fyrst og fremst vere ein produksjonsressurs for gardbrukarane i bygdene, i tillegg til ein viktig del av ein haustingsbasert hushaldsøkonomi for bygdefolket, via ei utmark jamt meir nytta til det nære friluftslivet i kombinasjon med rekreativ hausting av bær, fisk og kjøt, til ei utmark som har vorte eit landskap for dyrking av identitetar gjennom opplevingar og sosialt samvær. (fra kapittel 1 i boka Utmark i endring)
I dagens samfunn er de fleste i Norge frakopla primærnæringa, og mange av de som bruker eller har etablert seg med hytter i utmarka har ikke noe forhold til beitedyra som er der eller hvordan te seg blant dem, noe som sjølsagt fort kan føre til konflikter. Det blir den lokale bonden og bruker av utmarka som må informere eller bære de kostnadene som kan oppstå.
Tolkning av beiteretten, eventuell begrensing av friluftsloven og allmenningsretten blir overlatt til kommunen som ofte med lite ressurser og kompetanse ikke tar fatt i konflikter som oppstår. Det kom tydelig fram på konferansen at det er for liten kapasitet og kompetanse på kommunenivå sjøl om det er de som sitter med avgjørelsesmyndighet i saker som har med arealomdisponeringer å gjøre. Enkelte ganger ser en at det er sterke aktører som står bak og kan overkjøre kommuner i slike konflikter.
I landet vårt er det mye som kan gjøres fortsatt og økt bruk av beiteressursene i utmarka kan være vanskelig.
Vi tok også opp de ulike utfordringene beitebruken kan komme i konflikt med.
- Hyttebygging
- Turisme
- Motorferdsel
- Kraftutbygging, vann, vind, sol
- Gruvedrift
- Økt militær aktivitet
- Rovvilt
Konfliktnivået mellom bønder, beitebrukere og andre interesser har ikke minka, og resultatene av mange konflikter har endt opp med at beitebrukerne har endt opp som tapere og mange har gitt opp underveis i prosessen
På konferansen ble det vist til mange eksempler på slike konflikter, og en av disse, Gjelstens kjøp av Værdalsbruket våren 2021, 900.000 dekar av kommunens areal har resultert i mange konflikter både med lokal jaktrett og beitebruk.
Her fra Trønderavisa: https://www.t-a.no/tag/v%C3%A6rdalsbruket
Og her fra Børsen i desember 2023: https://borsen.dagbladet.no/nyheter/ut-mot-mangemilliardaer-ubehagelig/80715320
For bønder og enkeltpersoner å stå i konflikt med slike mektige folk er mildt sagt «ubehagelig» som denne bonden sier til avisa, sjøl om det ifølge papirer skal ligge en jaktrett til eiendommen som familien har hatt i generasjoner er det ikke lett å nå fram. Tolkninger av brev, avtaler og alt det juridiske koster, og når man kjemper mot noen som har mer penger og makt er det antakelig ikke resultatet blir det som egentlig er rett.
På årets konferanse fikk vi en gjennomgang i hvordan en Beitebruksplan er et nødvendig verktøy for bønder med beitedyr og for å synliggjøre beitebruk i kommunal planlegging. En slik Beitebruksplan bør vedtas som en av kommunens arealdelplaner. Ved å være arealdelplan sikres beiteområdene bedre, slik at beitebruken blir synlig i all annen kommunal planlegging.
Beitebruksplanene kan ha noe ulikt innhold og forskjellig forankring, men bør bygge på lokal tradisjon og sedvane, og sjølsagt dersom det finnes skriftlige avtaler enten det er kommunen eller beitebrukerne som tar initiativ til å sette i gang planarbeidet, er det lønnsomt å trekke fram og utveksle erfaringer gjort av andre som har vært gjennom liknede prosesser.
Konferansen tok også opp lover og regler for gjerdehold, og viste til ulike saker og dommer som er avsagt i slike saker de senere årene. Her er det også viktig at kommunen er aktiv og vedtar kommunale forskrifter, vi har noe som heter Grannegjerdelova, men gamle lover trenger nok nye kommunale forskrifter for å kunne forstås og ikke minst brukes, slik at konflikter kan unngås.
Bruken av utmarka som beite er viktig dersom vi skal få opp sjølforsyninga i Norge, beiting er også en svært viktig for å unngå gjengroing og dermed bidra til et artsmangfold. Beiting er virkelig som et kinderegg. 😊
Det er gjort mye forskning rundt endring av jordkarbon etter flere år med ulikt beitetrykk. Gjengroing påvirker karbonlagringen da karbonlager flyttes fra jord til vegetasjon. Det ble presentert mye forskning på dette området også på denne konferansen, men det får jeg komme tilbake til seinere.
