En menneskerett å leve – overleve

1
Jordbruk på Kvaløya i Troms. Foto: Shutterstock
Romy Rohmann

Av Romy Rohmann.

Man gjør seg noen refleksjoner i disse koronatider. Hva er egentlig viktig når det kommer til stykket; i disse dager ramses det opp yrker vi er helt avhengig av for å få jula til å gå rundt. Det aller viktigste mangler i disse oversiktene – bonden, småbrukeren, fiskeren og alle som er med på å skaffe oss det viktigste av alt – Mat.

FN slår fast at enhver nasjon har rett og plikt til å produsere mat til egen befolkning. Mat er en menneskerett.

Vi lever i en verden hvor vekst, konkurranse, effektivitet, og rovdrift på alle ressurser på jorda vår, inkludert folk og dyr trumfer alt – da er det godt at noen fronter kampen for denne retten.

Det er dessverre også slik at store globale kapitalinteresser nå har sett en ny mulighet til å tjene seg enda rikere på «det grønne skiftet» som har blitt lansert.

Jeg er medlem og aktiv tillitsvalgt i en organisasjon som har som mål å jobbe for en samfunnsutvikling som skal fremme sosial og økonomisk utjevning og som slår fast at solidaritet og likeverd skal være bærende prinsipper i landbruket.  Dette opplever jeg som en av de viktigste «fritidssyslene» jeg bruker tid på.

Norsk Bonde- og Småbrukarlag jobber for retten hvert land har til å produsere mat til egen befolkning, uavhengig av internasjonale handelsavtaler.

Med slike mål som bakteppe gir det optimisme og håp for framtida, mitt håp er at også flere organisasjoner og politiske partier skal se dette og se at dette også må ligge som premisser i klimatiltakene som settes i gang.

Vi som lever av å produsere det viktigste mennesket trenger, veit hvor avhengig vi er av naturen og må gå front for å fortelle om det ansvaret vi har for å verne om jorda, utmarka og vannet.  

Bevissthet om dette ansvaret som hviler på den enkelte matprodusenten og nasjonen har ikke blitt mindre aktuell å fremme i disse dager.

Over hele verden går arbeidere og bønder i front og kjemper mot kapitalens angrep på folks levevilkår.

FN vedtok i november 2018 en erklæring: Rettigheter for bønder, småbrukere og andre arbeidsfolk i bygder og den slår fast i artikkel 5; tilgang til og bruk av naturressurser; «bønder og andre arbeidsfolk i bygder har rett til tilgang til og bærekraftig bruk av de naturressursene som finnes i deres samfunn og som er nødvendig å bruke for å få gode levevilkår ….»

Denne erklæringa har det vært jobba med å få vedtatt i over 20 år; organisasjonen LA VIA CAMPESINA har gått i front for å få vedtatt for denne erklæringa og jeg er stolt av at denne organisasjonen er en av NBS`s samarbeidsorganisasjoner.

Hvordan står det så til med denne retten som slås fast i Artikkel 5.1: at bønder og andre arbeidsfolk i bygder har rett til tilgang til og bærekraftig bruk av de naturressursene som finnes i deres samfunn og som er nødvendig å bruke for å få gode levevilkår?

Artikkel 5.1 forsetter med dette; «De har også rett til å delta i forvaltninga av disse ressursene.»

Vi dere i Artikkel 5.2 står det; «Stater skal sette i verk tiltak for å sikre at all bruk av naturressurser som bønder og andre arbeidsfolk på landsbygda gjennom tradisjon står for eller forvalter er i tråd med Artikkel 2» (Statlige plikter overfor bønder) – her vil jeg spesielt trekke fram artikkel 2.5  «Stater skal gjøre alle nødvendige tiltak for å sikre at ikke-statlige aktører som de har mulighet til å påvirke, som private og organisasjoner, transnasjonale selskap og andre forretningsforetak respekter og styrker rettighetene til bønder og andre arbeidsfolk i bygdene.»

I Norge ser vi at Solbergregimet sentraliserer og legger opp til en avfolking og avvikling av distriktsNorge og samtidig legger til rette for at utenlandske kapitalkrefter lettere kan kjøpe rettighetene til naturressursene som tilhører det norske folk. Et svekka demokrati og ei avfolka landsbygd vil ikke med samme tyngde kjempe mot oppkjøp av områder for vindturbiner eller gruvedrift – mange kraftverk har utenlandske eiere. Fiskeripolitikken og kvotesalget er også et eksempel på denne vanvittige politikken regjeringa fører, men den lar jeg ligge. Store statseiendommer blir også solgt til private investorer, noe som svekker den allmenningsretten vi har vært så stolte over i landet vårt.

Dette var kanskje en grunn til at Norges FN delegasjon ikke stemte for denne resolusjonen! Nå stemte de heller ikke imot som enkelte andre nasjoner som bla USA, Israel og Australia – vi kan vel «late som» dette kommer av at våre FN delegater bare er litt treige og vil ratifisere denne erklæringa etter hvert dersom vi legger press på dem. Men som mye annet viktig er dette noe vi egentlig ikke har hørt noe særlig om i Norske medier – erklæringa er ikke engang offisielt oversatt til norsk.

Det vi veit er at småbrukere på verdensbasis produserer minst 70 prosent av maten, på en langt mindre andel av den dyrka jorda.

Småbrukere får altså langt mer mat ut av jorda enn det industrilandbruket gjør. Denne maten er sunn og variert, og den blir vanligvis produsert på måter som bygger opp og ikke bryter ned naturen og som ikke bidrar til global oppvarming.

Det er industrilandbruket og ikke småbrukerne som står for overforbruket av kunstgjødsel, sprøytemidler, drivstoff og antibiotika og det er industrilandbruket som står for en monokulturell matproduksjon som ødelegger natur og gir oss et ensidig og usunt kosthold.

Høsten 2018 var jeg på et foredrag med Jan Ivar Botnan fra Forsvarets Forsknings Institutt om Klima, mat og migrasjon. Her ble det pekt på Norges manglende matberedskap i krisesituasjoner. Dette året var også preget av den store «tørkesommeren» slik at antatt norsk matberedskap blei på 34–35%, mot normalt 40%.

Men vi har krefter i Norgesom mener at matproduksjon er helt unødvendig og i tillegg altfor dyrt å drive med. Dette uttrykker bla. Globalisten og BI – forsker Ivar Gaasland; som sier at Jordbruksbasert matforsyning i Norge er både dyrt og unødvendig.

Hva gjør vi så dersom en krise varer i tre uker eller i tre år, ekstremvær, naturkatastrofer, terror, tekniske problemer, krig, pandemier og virus er ikke bare tenkte scenarier.

Erfaringer fra tørkesommeren 2018 viser at vi ikke kan basere oss på import. De store korneksportører den gang sikret faktisk sin egen befolkning først. Så om vi vil tro det eller ei er det ikke alltid alt kan kjøpes for penger.

Produksjonen av mat kan ikke slås av og på. Nødvendig matberedskap krever en kontinuerlig matproduksjon.

Vi må ha som et mål at vi øker selvforsyningsgraden for norske jordbruksmatvarer, korrigert for import av fôr, dette må vi som nasjon sette klare mål på fram til vi er sjølberga.

Om vi ikke lærer noe annet av denne koronakrisa vi nå er inne i – må vi ikke gå inn for en Klimakur som kutter produksjonen av egenprodusert mat. Økt matproduksjon i Norge må være matprodusentens premiss når vi etter hvert skal starte årets jordbruksforhandling.  Vi må også legge til rette for økt småskalaproduksjon, andelsjordbruk, kjøkkenhager og utprøving av nye produksjonsformer, og vi må også slå fast retten til å høste i vår felles natur.

Romy Rohmann

Leder av Kvinneutvalget i NBS og styremedlem i NBS Østfold.


Du kan abonnere på steigan.no her. Det koster ingenting.

Men hvis du vil være med på å opprettholde og styrke vår kritiske og uavhengige journalistikk, kan du også gjøre det:

Vipps: 116916.

Eller du kan betale inn på Mot Dags støttekonto: 9001 30 89050 – eller gå inn på vår betalingsordning.

KampanjeStøtt oss

Kommentarer

  1. Den globale storkapitalen som regjeringene fra Brundtland tjener vil ikke ha småbruk, de vil ha gigantiske industri-gårder beliggende der det lønner seg mest. Det er derfor regjeringen legger ned tilbud i distriktsnorge for å få unge til å flytte til storbyene.

    Det skulle være opplagt for de fleste nå at vi må sikre selvforsyning av mat så langt det er mulig, noe som vi må bruke oljefondet til, hvis det er noe igjen av det nå etter regjeringenes disposisjoner mest til fordel for global storkapital, bundet til dollarmasten som det er.

    Helt riktig, med småbruk og middels store bruk som nå får vi et kulturlandskap med riktig fordeling av dyrket mark og villmark. Villmark med vegetasjon med fugler som kan spise skadeinsekter på dyrket mark, og med det redusere sprøytemidler.

    Regjeringen har lagt ned beredskapslagrene for korn, det sier vel det meste om at de representerer ikke folk og land men den globale storkapitalen, som med sine enorme agro-selskaper vil kontrollere og eie all produksjon, distribusjon og salg av mat.

    Det vedtok FN i 2018, og på papiret ser dette meget bra ut. Men i Juni i fjor ble FN slått sammen med World Economic Forum, som organiserer flere tusen av de mektigste multinasjonale selskapene i verden, deriblant agro-selskapene, og målsettingen deres er blant annet er å få kontroll og eierskap over drikkevann og matjord. Nå som storkapitalen skal være med å styre, kan en gå ut ifra at de vil omgå erklæringene og legge til rette for industribruk over hele verden med “klima” og “matsikkerhet” som påskudd.

Fortsett diskusjonen på forum.steigan.no

Deltakere