Dr. philos Knut Erik Aagaard skrev en serie artikler i dagspressa fra midten av 1990-tallet og framover. Vi har valgt å presentere dem i en serie hver søndag i noen uker. Artiklene har emneknaggen @Oppvekst. – Red.

Oppvekst i Norge 16

Pleased to meet you. Hope you guess my name .. what’s puzzling you is just the nature of my game.

Dagsavisen 18.07.2008

Som gammel sekstiåtter, forsker og abonnent på bladet Vi over 60 – tre diskvalifiserende meritter – vet jeg at forskningen ikke er fri. Jeg vet ikke om det er noen gamle sekstiåttere på Stortinget lenger, eller om det overhodet er noen så gamle der, men jeg vet at Stortinget lar seg informere av forskere som gjør de rette funn. Kanskje det fortsatt sitter noen forskere der. 

Stortinget har interesse av visse typer forskere, og visse typer forskere vil gjerne bli tatt hensyn til av Stortinget. Det er en av måtene forskningen er ufri på, det er en av grunnene til at forskningen ikke er sann, men ideologisk og tidstypisk.

Samfunnsforskningen forholder seg til tre sannhetskrav:

Korrespondansekravet er det minst relevante. Det forutsetter at funn samsvarer med virkeligheten. Et så strengt krav klarer ikke engang fysikerne å leve opp til. Samfunnsforskningen befinner seg bare unntaksvis og tilfeldigvis i nærheten av virkeligheten.

Koherenskravet til sannhet er det enkleste å oppfylle. Det forutsetter at dine funn ligner på noe som andre har funnet, og at de er forenlige med en eller annen ikke helt diskreditert teori. Forskere forsker i flokk – birds of a feather flock together – og derfor gjør forskningen alltid funn som favner tidsånden. Du finner alltids en ansett og betydelig tosk som mener det samme som deg. Koherenskravet til sannhet holder til doktorgraden, men det holder ikke for troverdig forskning. Dette burde jo være et paradoks, men den gang ei.

Det pragmatiske kravet til sannhet, det tredje sannhetskriteriet, er det farligste. Det forutsetter at resultatene kan brukes til noe. Et nyttig funn er et sant funn. Den pragmatiske forskningen – den dominerer samfunnsvitenskapene – slår dørene opp på vidt gap for alle som vil bruke og misbruke kunnskap, for eksempel Stortinget og pressen. Den åpner også dørene for forskere som vil gjøre karriere, og det vil de nesten alle sammen.

Det er mye bra i norsk skole. Slik lyder et gammelt visdomsord som gjentas inntil det kvalmende. Alt som er bra i norsk skole, er bestemt av Stortinget. Alt det har bestemt, har Stortinget fått av pedagogiske forskere. Alt pedagogene har informert Stortinget om, har de importert fra USA, som er kjent for alt annet enn en god skole. Her har vi et nytt liksomparadoks. Alle pedagogene stemmer SV, de er alle mot EU, NATO og krigen i Irak, samt water-boarding, men de importerer alt fra USA, et land de nærer den største forakt for. Finske pedagoger, derimot, importerte alt fra Øst-Tyskland og fikk derfor helt andre resultater.

Representanter for den velanskrevne norske lærerutdanningen har nå funnet ut at barn gjør for mye lekser. Det er antakelig derfor de kan så lite. Hvis de isteden kunne se mer på TV, ville de antakelig lære mye mer. Slik tenker pedagoger. Det kommer nå en ny bok. Den samler 300 studier som alle viser at lekser er tull. Massiv forskning viser at barn ikke lærer mer av lekser

(Dagsavisen 26.02.08). En sannhet blir selvfølgelig sannere når den gjentas til det kjedsommelige. Det er det fjerde, ikke helt stuerene sannhetskriteriet. 

Som forsker kan jeg designe studier. Hadde livsutsiktene vært lengre her i landet, kunne jeg selv uten vansker designet 300 studier som viser det samme, at lekser er tull, eller det motsatte, at lekser er bra. Det kommer an på hvem som betaler og om jeg har lyst til å være populær i de rette kretser.

Pedagoger tenker så mye rart. De har for eksempel fjernet sangskatten fra skolen, en av de få tingene som holdt nasjonen sammen i sømmene. Finske barn kan presumptivt sitere fra Kalevala. Norske barn kunne på åttitallet den mer pedagogiske sangen Nå sitter vi sånn litt på tvers, og venter på en liten (prikk, prikk, prikk). Den hadde de lært på skolen, og andre sanger kunne de visst ikke.

Det er vel ikke så mange igjen på Stortinget som husker linjen:

..  og meget aner de dunkle graner i vårens stund.

Den står – til orientering – i sangen

Blant alle lande i øst og vest
er fedrelandet mitt hjerte nest.

De dunkle graner er altså vi over 60, vi som vet hva et predikatsord er.

Samfunnsforskningen er pragmatisk. Den finner ikke sannheter, den produserer dem. Funn brukes og misbrukes, derved er de sanne. Forskerne spiller rett i armene på sterke samfunnsinteresser. De interessene er nødvendigvis ikke almene.

Barn som leser, skriver og regner mye, blir flinke til slikt. Hvis de gjør det hjemme også, får de mindre tid til sine fritidssysler, som så vidt jeg forstår består i å se på TV, surfe på nettet og spille Playstation. To fluer i ett smekk. Norske barn trenger en smekk.

Lekser er veldig bra. Barn som leser, skriver og regner hjemme, og må demonstrere det på skolen, blir veldig kloke. De må arbeide selvstendig og får gode arbeidsvaner. Det er veldig bra. Barn som skjønner at livet ikke bare er spøk og moro, står bedre rustet til å møte det samfunnet de skal klare seg i. Det samfunnet er ikke noe teselskap. I det samfunnet gjelder jungelens lover. I det samfunnet må du klare deg selv. Klar deg selv eller gå over på trygd!

Så enkelt er livet. Vi bør kanskje forberede ungene på det. 

---

 @Oppvekst