Ukraina, Vietnam, Irak, Afghanistan – enda en historisk krigsfiasko for USA

0

Det amerikanske imperiet, tynget ned av krigsgjeld, vakler mot sin historiske og endelige død. Hvert imperium har sin dag i solen.

Tenketanken Strategic Culture Foundation er basert i Moskva og regnes av US State Department som en arm av den russiske statens propagandaapparat. – Red.


Av Strategic Culture Foundation, 1. desember 2023

Den USA-ledede NATO-alliansen holdt sitt første NATO-Ukraina-rådsmøte denne uken i Brussel. Som vanlig ble de klisjéfylte løftene om å støtte Kiev-regimet til siste slutt, uttalt av alle og enhver.

Sannheten er at disse NATO-hendelsene for Ukraina, og mer generelt, er i ferd med å bli søvndyssende fester.

Hele det skitne narrespillet utsetter bare realiteten om at stedfortrederkrigen i Ukraina mot Russland, er en fiasko for vestmaktene. Dette er ikke noe å hovere over. Det er en tragedie og en vederstyggelighet.

Opptil 400.000 ukrainske soldater er drept, i tillegg til titusenvis av russisk militærpersonell. De totale tapstallene er uten tvil millioner. I tillegg har millioner av sivile blitt fordrevet som flyktninger til Russland og i hele Europa. Hundrevis av milliarder dollar og euro har blitt raidet fra vestlige skattebetalere for å finansiere denne blodige fiaskoen. Ikke bare det, men internasjonale spenninger har blitt økt mellom atommakter, til et farlig nivå ikke sett siden den kubanske missilkrisen i 1962, på høyden av den kalde krigen.

Washington må komme til fornuft og forhandle om en fredelig løsning på Moskvas premisser. Så enkelt og så brutalt er det. Dette er hva som kunne vært oppnådd før konflikten brøt ut i februar 2022, da Moskva tilbød en sikkerhetsavtale som det kunne forhandles om. Vesten avviste disse vilkårene blankt den gang. Nå må den akseptere dem. Primært er betingelsene at det ikke vil bli noen ytterligere NATO-utvidelse rundt Russlands grenser, og spesielt vil det ikke bli noen inkludering av Ukraina i den amerikansk-ledede krigerske militærblokken.

Til stede på NATO-toppmøtet denne uken var USAs utenriksminister Antony Blinken, sammen med Ukrainas utenriksminister Dmytro Kuleba og utenriksministrene fra de andre 30 medlemslandene i NATO. Kuleba erklærte med frakoblede vrangforestillinger: «Vi er stort sett i ferd med å bli en de facto NATO-hær.» Han kan ha litt rett i at Ukraina har blitt brukt som en stedfortrederstyrke for NATO, men det er en brukt og desimert stedfortrederstyrke.

Blinken så ut til å være opptatt av å dekke over sprekker som har dukket opp i ulike medieoppslag, som indikerer at USA i smug ber Kiev-regimet om å kutte sine tap og inngå en slags fredsavtale med Russland. Blinkens dumdristige retorikk er beslektet med tomme amerikanske løfter som tidligere ble gitt til Afghanistan og utallige andre stedfortrederregimer gjennom tiårene, før Washington på skammelig vis trekker ut kontakten og reiser sin vei.

Å invitere Ukraina til et toppmøte i NATO-rådet, er teater og fasadepynt for å gi offentligheten inntrykk av at alliansen tilbyr den tidligere sovjetrepublikken noe substansielt. I virkeligheten utgjør det hele å kaste et kjøttløst bein til Ukraina. Dette er analogt med overoppblåste løfter fra EU-ledere, som EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen, som gjentatte ganger snakker opp utsiktene for at Ukraina skal bli med i blokken i fremtiden. Sjansene for at det skjer for en ødelagt, voldsomt korrupt og mislykket stat som Ukraina, står ikke til troende. Igjen, tomme, kyniske løfter.

Alt NATO- og EU-snakket er PR-svada for å skjule den brutale virkeligheten at USA og landets vestlige allierte har skapt en monumental sump av elendighet for Ukraina, ved å forfølge sine ondsinnede geopolitiske spill for å konfrontere Russland. Resten av Europa og faktisk hele verden har betalt en forferdelig pris for disse imperialistiske spillene.

Men Washington og deres NATO-allierte kan ikke innrømme den motbydelige, inkriminerende virkeligheten, som vår spaltist Martin Jay påpeker denne uken. Militæralliansen nærmer seg 75-årsjubileum siden opprettelsen i 1949. Det er derfor et stort press for å forsøke å få Ukraina-konflikten til å se ut som en slags seier for å beskytte det skjøre bildet av den foreldede alliansen og det politiske omdømmet til inkompetente vestlige ledere.

En annen av våre spaltister denne uken, Declan Hayes, er vel verdt å lese, og beklager mangelen på strategisk tenkning fra USA og dets NATO-vasaller. Hayes beskriver morsomt hvordan amerikanske militære foretak, under dekke av NATOs multilateralisme, utføres som om hovedpersonene regisserer en cowboyfilm for matineen. Ikke rart at disse cowboypolitikerne og militære lederne har tapt så mange kriger gjennom flere tiår. Selv den siste krigen de hevder å ha vunnet – andre verdenskrig – ble faktisk vunnet av den sovjetiske røde armé. Amerikanerne slapp atombomber på japanske sivile for å sprenge seg vei til et skinn av seier i Asia-Stillehavet.

Ukrainas ulykke er et resultat av patetisk gruppetenkning fra Biden-administrasjonen og dens europeiske lakeier. Tenkningen til amerikanske og europeiske såkalte ledere er overfladisk, narsissistisk og forvrengt av russofobi. Ingen i den vestlige politiske klassen har intellektet eller den historiske forståelsen til å reversere ut av den myra de har skapt.

Men dette er ikke bare en karakteristisk feil ved dagens vestlige regimer. Den fåfengte og hensynsløse krigen i Ukraina har vært under utvikling i flere tiår, siden den antatte slutten av den kalde krigen i 1990. De forræderske løftebruddene fra amerikanske presidenter, spesielt Bill Clinton og George W. Bush, til Russland, om ikke å utvide NATO og den lumske avsløringen av Ukraina for å bli med i alliansen fra 2008 og utover – alle førte til det nåværende utbruddet av konflikt.

Biden og andre vestlige partnere har rett og slett vært det siste svake leddet i hendelsesforløpet gjennom mange år.

Hvis bare USA hadde folk av professor John Mearsheimers kaliber. Han, blant andre ekte amerikanske politiske tenkere, har i flere år advart om at USAs politikk med forrædersk utvidelse av NATO, til slutt vil føre til konflikt med Russland.

Mearsheimer bekrefter også, i en fersk artikkel, det andre kilder har anført, nemlig at USA og Storbritannia bevisst senket sjansen for fred med Russland i den tidlige delen av den nåværende krigen. Biden-administrasjonen og Storbritannias statsminister Boris Johnson, saboterte en antatt fredsavtale som Russland hadde utarbeidet med Ukraina tilbake i mars 2022, bare rundt fire uker inn i konflikten. Resultatet av sabotasjen fra USA og Storbritannia var nesten to år med katastrofale fiendtligheter og så mange som en halv million dødsfall.

En annen respektert amerikansk tenker, hvis evner og innsikt er sårt fraværende i Washington-etablissementet, er Jeffrey Sachs. Økonomen og den geopolitiske analytikeren har også gjentatte ganger, i likhet med Mearsheimer, understreket at USA har skapt den forutsigbare katastrofen i Ukraina. I et nylig intervju bemerket Sachs at historien er full av mislykkede amerikanske stedfortrederkriger, fra Vietnam til Afghanistan og Irak, og nå Ukraina.

«Dette er standard operasjonsprosedyre for USA», sier Sachs. «USA lover for mye og overselger alltid,» sier han, og landet starter og forlenger dermed kriger og utslettelse.

Han beskriver fiaskoen i Ukraina som nok en «absolutt dum og unngåelig krig».

Det infernalske problemet er imidlertid at millioner av uskyldige mennesker betaler for dette demoniske, imperialistiske renkespillet.

Når det gjelder ødeleggelsene i Ukraina, kommer Jeffrey Sachs med den særdeles logiske konklusjonen: «USA må begynne å forhandle som en voksen.»

Man kan legge til, som en intelligent og moralsk justert, lovlydig voksen.

Sachs tar til orde for at Washington må akseptere Russlands rimelige vilkår for en fredsløsning i Ukraina. Det betyr ingen NATO-utvidelse. Skammen er, som nevnt ovenfor, at det var dette Russland tilbød før den nåværende krigen brøt ut, og faktisk i mange år før det.

Igjen, det forvirrende dilemmaet er at USAs imperiemakt intenst misliker gjennomføringen av slike normale, fornuftige og lovlydige forhold. Den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten som utviklet seg etter andre verdenskrig er bygget på en hypermilitarisert, korporativ kapitalisme som ikke tolererer noen gjensidige internasjonale relasjoner. Den er basert på nullsumhegemoni. I hovedsak er det en røverstat som anser seg selv over loven. Kort sagt, det er definisjonen på imperialisme og fascisme.

Den nylige 60-årsdagen for mordet på president John F. Kennedy, av den amerikanske nasjonale sikkerhetsstaten, er en sterk påminnelse om den dypt skadelige og mørke naturen til USAs imperiemakt og hvordan den ikke vil finne seg i noen utfordring eller dissens. JFK ble henrettet i fullt dagslys i Dallas i 1963 av den imperiale dypstaten, i det som faktisk var et kupp for regimeendring mot det amerikanske demokratiet, for å installere politikere som ville gå styringselitens ærend. Styringseliten likte ikke Kennedys avspenningsplaner med Sovjetunionen. Internasjonal fred er ikke lønnsom for, eller forenlig med, amerikansk kapitalistisk imperialisme.

Oppramsingen av kriger og ødeleggelser forårsaket av USA de siste åtte tiårene, er vitnesbyrd om den barbariske virkeligheten. Konformiteten til amerikanske og vestlige nyhetsmedier i å skjule, eller i det minste tone ned, denne heslige virkeligheten, er en leksjon i kontroll gjennom massepropaganda. Tenk på det, hvorfor virker det så kontroversielt å kalle USA verdens største terrororganisasjon, når det er så til de grader tilfelle empirisk? Det taler til den lumske kraften i vestlig håndtering av medieoppfattelse.

Henry Kissingers død denne uken har ført til mye lovprisning av en «stor statsmann og diplomat». Kissinger var ingen av delene. Han var enda en amerikansk krigsforbryter – om enn tilsynelatende lærd – i en overfylt krypt av lignende amerikanske krigshissere som hadde høye embeter i amerikanske regjeringer. Kissinger saboterte en fredsavtale i Vietnam som kunne ha vært mulig i 1969, inntil han ga etter for hensiktsmessige beregninger i 1973, og dermed forårsaket millioner av enda mer unødvendige dødsfall. Den samme modus operandi for å skape unødvendig krig og dødsfall råder i dag i amerikansk politikk, som vi har sett i Ukraina. Krigshisserne kommer og går, men politikken med kriminell ødeleggelse forblir den samme fordi den tjener kjernen i det korrupte imperiet.

Les: Krigsforbryteren Kissinger er død

Skammelig nok, det elendige rotet som Ukraina er blitt, er ikke unikt. Dessverre er det pari for den amerikanske imperiekursen. Så lenge den grunnleggende naturen til amerikansk imperialistisk makt forblir, vil den samme destruktive kursen fortsette.

Heldigvis, det amerikanske imperiet, tynget ned av krigsgjeld, vakler mot sin historiske og endelige død. Hvert imperium har sin dag i solen.

Til slutt kan vi merke oss at amerikanske, imperiale intriger etter andre verdenskrig, begynte i Ukraina gjennom det tidlige CIAs samarbeid med den beseirede nazismen for å konfrontere Sovjetunionen, USAs tidligere allierte. I 1945 og de påfølgende årene ble nazistiske krigsforbrytere i Ukraina rekruttert for å tjene onkel Sam. Det var typisk forræderi. Til tross for all Hollywood-glamouren om å beseire Nazi-Tyskland, omplasserte USA Det tredje rikets krigsmaskin for sin keiserlige utforming for etterkrigstiden. Passende nok, åtte tiår senere, forteller det samme området nå slutten på det amerikanske imperiet.


Originalens tittel:

Ukraine Another Historic U.S. War Failure a la Vietnam, Iraq, Afghanistan and More

Oversatt for steigan.no av Espen B. Øyulvstad

Forrige artikkelI siste øyeblikk droppet Zelensky videokonferansen med senatorer i USA
Neste artikkelRødt i spagat mellom Ukraina og Palestina
Skribent er en betegnelse vi bruker i databasen på alle som ikke er registrert der som forfattere. I de aller fleste tilfelle vil du finne forfatterens navn i artikkelen.