Yrke: matros, formue: null omhandler et dramatisk år i Kristian Stavnes liv. Boka er inspirert av virkelige hendelser, og handler om arbeid, vennskap, uvennskap og strid. Dette er en ekte havet, døden og kjærlighetsroman.

Jens Hoel (født 1951) har arbeidet som visergutt og kaiarbeider, i industrien, på bryggeri og skipsverft. Han har ti års fartstid som dekksgutt, lettmatros, matros og fungerende båtsmann. Etter tida til sjøs arbeidet han på et Oslo-hotell.

Jens Hoel har vært organisert i NNN, Jern- og metall, Sjømannsforbundet, Hotell- og restaurantarbeiderforbundet og Fellesforbundet. Han har mange år bak seg som tillitsvalgt og var forbundsleder i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet fra 1999 til 2004. Han har til sammen tjue år som skribent i ulike medlemsblad og fagblad.

Fra 1978 til 1983 skreiv han fra sjølivet i avisa Klassekampen under pseudonymet Kit Carson. Hans  epistler ble forbilder for andre arbeiderkorrespondenter som Steppeulven, Maskinkjører’n med flere. Hoel er i dag pensjonist og bor i Ila i Trondheim.

Det var store ambisjoner knyttet til prosjektet med arbeiderkorrespondenter. Det handlet om å få fram og gi et rom for skribenter fra arbeiderklassen, et rom som ikke fantes, eller fantes i liten grad i Norge. Samtidig var det sterkt mislikt av folk som dyrker det vi kan kalle «journalismen» og griner på nesa over det som ikke er polert nok og ikke følger de normene som systemets medier dyrker. Naturligvis var ikke alt like bra. Men en god del av det som ble publisert var både friskt og nyskapende. Klassekampen hadde imidlertid ingen person som Arbeidermagasinets Nils Johan Rud, som for eksempel fikk fram og holdt handa si over en «griskokk» som Alf Prøysen. De som begynte i Arbeidermagasinet teller blant andre Tor Jonsson, Arthur Omre og Inger Hagerup. Men noen slik redaktør hadde ikke Klassekampen, så i 1983 ble arbeiderkorrespondansen nedlagt.

I steigan.no lever litt av tradisjonen videre gjennom at vi gjenutgir tekstene til Steppeulven og ved at vi gir plass for nye talenter som de systemvennlige mediene ikke vil ha. Derfor er det også en glede for oss å publisere første kapittel i boka til Kit Carson / Jens Hoel med forfatterens velvillige samtykke.

Red.

Rødehavet. Mandag 7. oktober 1974, klokka 10.50

Av Jens Hoel alias Kit Carson.

Han løfter barkespaden over hodet. Overarmene er tunge som femkilos manualer. Gammel maling flasser av når spaden sklir i innbitte hogg mot jernskottet. Salt ballastvann har trengt inn under malinga flere steder. Der kan han pilke rustflak med fingrene. For det meste sitter gravrusta likevel som sement.

Matros Kristian Stavne jobber som en maskin. Skuldersmertene er konstante og nakken som en stiv trestokk. Armene pendler fram og tilbake mot den samme flekken. Der! Ei kake på størrelse med ei hand slipper taket. Han kneler der den skrånende tankbunnen møter den vannrette tanktoppen. De tynne finskosålene gir ikke fotfeste. Han spenner ryggen mot toppen, tar fotspenntak på en avstiver og kommer i balanse.

Kristian satser med ny giv og ny innfallsvinkel. Driver seg sjøl med alt som opprører ham. MS Hafrsfjord, overstyrmannen, ussel betaling, Rødehavets hete. Iris.

Den avklipte olabuksa er like svetteblaut som underbuksa. Det klør under ballene, etser i rumpesprekken. Bølgehåret hans stikker mot naken rygg. Det tre måneder gamle knivstikkarret på høyre bryst lyser hovent gjennom støvlaget. En tatovert hai glefser mot arret. Rustbrun svette renner fra panna. Svettefilla i baklomma er gjennomtrukken. Han prøver å blunke ut saltsvien.

Armbevegelsene går i et fast tempo. Det klør under nesa. Hvis han stopper, kommer han aldri i gang igjen. Der! Der datt et lite flak. Ingenting er umulig. Tre støt til, og så et avgjørende nådestøt. En – to – tre. Der! Nei.

Rustmassen i den innestengte jernkassa ler av ham. I det avgjørende støtet skifta han tak, endra styrke og mistet fotfestet.

Han triver hammeren og deljer laus. Jernskottene sender den skarpe lyden tilbake i tidobbel styrke. En bomullvegg kranser hodet. Rustsvetten blinder ham. Han bommer med et slag, kommer ut av balanse, sklir ut av det opplyste arealet og ned mot rennesteinen. Forsøker å bremse farten med hammeren mot jernet. Slår albuen mot ei kneplate i mørket og blir liggende å kave i rennesteinsmørja. Han gisper etter luft.

Munnen er tørrere enn ørkensand. Han forbanner skutas toppvingtanker. Å arbeide har han alltid likt, og arbeidd har han gjort så lenge han kan huske. To år gammel malte han sin første husvegg og før han fylte fem, sto han time etter time og banka bøyde spiker rette i bua hos faren Karl. Måtte ropes inn til middag av Tante Bjørg.

Banking, skraping og banning høres fremdeles fra tre andre seksjoner. Langs Afrikas vestkyst og østkyst opp til Rødehavet har de bodd i disse tankene. Tre og ei halv uke. Han stikker oppstoppernesa gjennom et mannhull på størrelse med to kumlokk og inn i jungmannens arbeidsplass.

«Hvor mange grader var det på broa i natt, Jungen?»

«Førtiseks.» Jungen kaster villig fra seg arbeidsredskapen. «I skyggen. Men der var det motvind.»

Kristian snur sola, ei halvkule med skarpe lyspærer, og ser seg om i den innestengte seksjonen. Like overvelda som alltid over hvor mye avstivning som skal til for at havtrykket ikke radbrekker skutesida og drukner dem alle. Spant og stivere er dekt av brunrødt slagg og slam etter ballastvannet. Ute ved skutesida er høyden fire meter, innerst mot lasterommet bare en sveiskant.

Han tester et peilerør. Skrapa skjærer rett gjennom råttenskapen.

«Femminutt,» roper han. Jungen varsler Tromsø i neste seksjon som sender ordren videre til Pedro i den siste. Støyen fra jern mot jern avtar raskt.

Kristian veit at han provoserer. Overstyrmann Falkener tok fra dem retten til pauser utafor Marokko-kysten. Tillitsmann Pedro tok opp saken med kaptein Benjaminsen, kapteinen mente også at det fikk holde med kaffepauser klokka ti og tre. Kristian visste ikke hva Pedro sa til kapteinen, men han kom tilbake med en klar avtale om fem minutter hver time.

Etter det blei overstyrmannen en pest og plage. Med overvåking og inspeksjoner arbeidsdagen lang. For to dager siden kom trusselen. Dersom pausene oversteg fem minutter, ville all tid bli lagt til ved arbeidstids slutt. «Her får dere det dere har krav på,» sa han. «Verken mer eller mindre.»

Kristian krabber gjennom tre mannhull, passerer en skipskamerat med hver sin opplysende sol for hver seksjon. Han hører den tunge pusten deres da de følger etter. Fire utmatta, møkkete og gjennomsvette sjøfolk samles i Pedros seksjon. De setter seg halvnakne på det skrånende dekket ved leideren som går opp mot nedgangsluka. Der lufta beveger seg. Kristian henter røykpakka si fra et tørt langspant og byr på Chesterfield. Han er så tørst at han hører vann.

«Fy faen,» stønner han ut i tomme lufta. Tre sammensunkne kropper løfter hodene og ser på ham med tomme blikk. Nikker.

Han savner Iris. Tigerøynene på høyre overarm gråter brune tårer. Synet av et iskaldt fossefall limer seg på netthinna hans.

Inni står Tromsø og storkoser seg. Rustbrun kamuflasjesøle renner fra det rygglange strihåret, kinnskjegget, overkroppen og kortbuksa. Matrosen er 22, lærte Kristian da han mønstra på i Antwerpen. To år yngre enn ham sjøl, men har bare fire år i utenriksfart.

Stivna søle dekker motormann Pedros ansikt som ei maske. Han er beordra til alternering fra maskinen til dekk.

Jungmann Jungen er satt til daglig overtid etter sjøvakta.

Kristian skulle gjerne hatt fire timer overtid sjøl, uansett om det er varme, møkk og skeive kroppsstillinger. Men Jungen er billigere i drift.

Planen hans forblir et luftslott hvis han ikke får mer overtid snart. Den overlever ikke på de ni tolvtimers dagene med krankjøring i Antwerpen. «Arbeid med last er overtid» var noe av det første han lærte som førstereis.

«Jævla.» Endelig kvikner enda en mann til. Tromsø prøver å blåse ei boble, men tyggegummien er støvhard. «Om jeg beveger mer enn hodet renner svetta.»

«Sahara har verdensrekorden i varme. 57 grader.» Det klikker i Pedros knær da han trekker dem til seg. «Har du sett en beduin skrape rust?»

Jungen synger «Working in the coal mine, going down, down down.»
«Takk for hjelpa,» sier Pedro lavmælt til Kristian.
Kristian hadde sett krigsseiler Pedro slite med klatringa på langskipsspantene, og skrapte rein noen kinkige hjørner for ham før han fortsatte i egen seksjon.
«Jeg drikker ti jævla liter vann om dagen,» sier Tromsø. «Men får ikke pisse før på kvelden. På natta har jeg krampe.» Han ser oppblåst og bleik ut. «Jeg spiser salttabletter, som mor mi ba meg om.» Jungen setter barnslige øyne i Tromsø. «Da unngår jeg krampe. Det står en hel boks ved vannfontena.»
«Det spanderer de,» fnyser Pedro.
«Jeg jobber hardere uten krampe. Slapp dere å jobbe på varmen før, Pedro?»
«Jo, du veit, det var aldri fri.» Ansiktsmaska slår sprekker når den flate, skeive nesa griner. Hadde han hatt mer hår ville han vært prikk lik Marlon Brando. «Men det var nok av folk den gangen, vi hadde tid til å stikke på lugaren og slukke tørsten.»

«Øl. Nevnte du øl?» Tromsø snur seg forvirra. «Jeg er jævla tørst.»
«Fjern hår og kinnskjegg. Det hjelper,» sier Pedro.
«Og spare på nytt? Jævla aldri.»
Krølle kommer ned leideren. Kristian skuler mot Hafrsfjords tredje matros. Overstyrmann Falkener har tatt ham ut av tankjobben i dag også. I går vaska han dusjvegger med høytrykkspyler. En jobb båtsmannen kunne gjort. Dagen før peila han bunntankene. Styrmannsjobb. I dag har Krølle skifta flaggliner, en av sjøvaktas oppgaver. Det er skammelig av en mann langt opp i trettiårene å smiske til seg finjobber.

«Jævla godt å se deg, Krølle,» sier Tromsø spisst. «Ha deg med i fellesskapet.» «Kan du ikke åpne kjeften uten å si jævla i hver setning?» spør Krølle.
«Det er ikke ofte,» sier Kristian. «Jeg seilte med en newzealender, han sa fuckin’ for annethvert ord. Presterte å si nineteen-sixty-fuckin’-six.»
«Alle blei forunt pauser den gangen,» fortsetter Pedro. «Nå er det ikke tid. Det du gjorde på en dag før, må du gjøre før ti-kaffen i dag.»
«Vi blei lovet at vedlikeholdsarbeid skulle utføres av folk fra land,» sier Kristian.

«Skulle bare følge skuta som vaktfolk, gjøre forefallende arbeid. Fri under land skulle vi også få.»

«Da halve maskinbesetninga forsvant fordobla reparasjonsutgiftene i maskinen seg.» Pedro tar ut gebisset og gjør et forsøk på å tørke det reint. Et støvlag limer seg fast. Han legger det i lomma og leppene forblir inne i munnen.

«Det snakker ikke rederne om,» sier Kristian. «Følg med, Tromsø. De lurte oss. De kommer til å lure oss igjen.»

«Den kampen har du tapt,» sier Krølle.

«Vi har tapht det meste.» Pedros lepper vibrerer uten tennene inne. «Krev 50 øre til mannskaphet så går rederne til full bhorgerkhrig. Sjøl har de marmorgulv på bhadet.»

«På Talabot var vi 39 om bord,» sier Kristian. «Mot 25 nå. Men offiserene er like mange. Resten kan du regne ut sjøl.»

«Coolt. Men pause har vi krav på.» Jungen legger nakken bakover og blåser røykringer. Rødhåret går i ett med den dunkle tanken.

«Arbheidhet går lettere når du fhår erfharing, Prinsen.»

«Jeg har ikke fått opplæring,» sier Jungen. Smørbukken har ingen skarpe ansiktstrekk. Kristian misunner ham det uskyldige oppsynet.

«Lær som vi har gjort, se på sidemannen,» sier Kristian.
«Jeg har ingen sidemann. Er aleine i seksjonen.»
«Det kan du takke jævla kommandant Falkener for.» Tromsø retter blikket mot

Kristian. «Det ryker av flere skorsteiner. Skal vi rømme i Assab?»
«Rømme?» sier Kristian flirfullt. «Det var det de gjorde for seksti og hundre år siden. Vi får mat …»
«hvor lenge har kostøret ligget på 14,64 om dagen? Tre år?»
« … har fast arbeidstid og overtidsbetalt.»
«Jævla Falkener …»
«Jeg er ikke typen til å la meg jage,» sier Kristian ampert. Han husker Tromsøs hakeslepp da de første gang blei sendt ned etter å ha passert Kapp Verde-øyene.

Toppvingtankene skulle klargjøres for kornlast. Dagmennene Kristian, Tromsø og Krølle vekslet mellom å slå med hammeren så rusta datt, skrape der den satt hardere og stålbørste porer. De balanserte på planker med ryggen på snei, mista taket og sklei, jobba under stivere med nakken i bakerste posisjon. Små rustkorn brant seg fast i øynene. Krølle var snar til å sette seg ned, mens Kristian og Tromsø sang, erta og lo seg til nye krefter.

Neste morgen våkna Kristian med stiv rygg, ømme overarmer og støle lår. Nakken var full av inngrodde haitenner. Knærne var to skrubbsår. Overstyrmannen kom ned mens de flytta plankestillingene til seksjon to.

«Dette går ikke etter planen.»
«Godkjent?» Kristian lyste mot seksjon en. Skottene glitra.
«For så vidt. Men tempoet må opp.» Det var da Tromsø fikk hakeslepp. «Jeg tar

over som arbeidsleder for Båsen.» Kristian blei overrumpla og paff. Sette Båsen til side! Kristian rakk ikke å reagere før Falkener fortsatte. «Før fire vil jeg se at dere er ferdige med tre seksjoner til.»

«Trre!» Haka til Tromsø så ikke ut å ville på plass.

«Dere arbeider i hver deres seksjon. Uten prating.» Overstyrmannen klatra opp leideren. «Det er en ordre,» ropte han fra øverste trinn.

Etter det så de lite til Båsen i arbeidstida. Kristian vil heller ha ham som arbeidsleder enn tsaren Falkener. Han trykker på klokka, den viser 11:04 med lysende tall.

«Hvor blir det av Falkener?» sier Tromsø.
«Tony Curtis?». Jungen tar noen feminine skritt.
«Mafiaen er opptatt med Genever-time,» sier Kristian. Kvelden før fikk han vite av vaktgående lettmatros Smøla at overstyrmannen, stuerten og chiefen daglig vekte lunsjappetitten med iskald genever. Fra kvart over elleve til tolv. «Mens vi lever under trussel om å jobbe inn det vi tar av femminutt.»

«Falkener var en av dem som stemte ja.» Pedro ser hemmelighetsfull ut.
«Til hva? Han har aldri sagt jævla ja til noe.»
«Styrmannsoppgjøret. Året de endra tittelen fra Førstestyrmann til Overstyrmann.

I stedet for lønnstillegg.»
De ler. Er uthvilte og opplagte. Gjør seg klare til å ta opp igjen arbeidet. I det samme mørkner lyskjegla fra lukehullet. Overstyrmann Falkener klatrer ned leideren med oppknept kjeledress. Badebuksa er synlig.