2023: Et historisk vendepunkt

0
Fra møtet i det russiske forsvarsdepartementet 19. desember 2023.

Nylig holdt Russlands president Vladimir Putin og landets forsvarsminister Sergei Shoigu viktige taler. En opplyst leser bør kjenne til dem simpelthen for å være orientert om hva lederne av verdens største land mener og tenker om den kritiske situasjonen verden befinner seg i. Om man liker eller misliker Vladimir Putin spiller ingen rolle. Men man kommer ikke utenom at han er en av verdens viktigste ledere i dag. Mesteparten av det som publiseres om Putin i norsk presse er så infantilt og fordummende fordi det er ment å skape hat der man kunne ha skapt innsikt. De kreftene som ønsker å piske opp til mer krig ønsker å ha det slik for at det skal være lettere å drive folkemassene inn i enda en krig. Vår oppgave er det motsatte. Vi ønsker å spre opplysning og kunnskap som grunnlag for demokrati og internasjonal sameksistens. Derfor har vi bedt vår medarbeider Knut Erik Aaagaard om å presentere Putins og Shoigus taler for oss.

Red.


Av dr. philos. Knut Erik Aagaard.

20. desember 2023.

Som lesere av steigan.no vil være klar over på årets mørkeste dag, gjennomlever vi et konsentrert historisk vendepunkt, fortettet ned til noen få måneder, sammenlignbart med Westfalerfreden i 1648, Wienerkongressen i 1815 og Versaillestraktaten i 1919, og kanskje viktigere enn dem. Det er nå slaget står om fremtiden.

Frontene går i Russland, i Midtøsten og i vestre Stillehav. Det som står på spill og for fall er USAs eneherredømme over verdenspolitikken, vår unipolare verdensorden etablert fra 1991 med Sovjetunionens selvpåførte avskaffelse. Motkraften er Den nye verden, en gryende antikolonial verdensorden bygget på fredelig, antikolonialt samarbeid mellom fem kontinenter: Sør-Amerika, Afrika, Midtøsten, Asia og Eurasia forent mot EU, NATO og deres vasallers utøvende organer, som det impotente FN, Helseorganisasjonen, Verdensbanken, Valutafondet, WTO og de internasjonale domstoler med mere, alle mer og mindre underlagt amerikansk diktat.

Ondets rot er verdens største og sterkeste demokrati, det pill råtne mafiaoligarkatet som styrer USA, milevis over hodet på det amerikanske folket og dets reelle interesser, som ikke engang finner utløp i Den frie verdens frie masse- og sosiale medier, som alle er underlagt sensur. For eksempel i Norge, hvor seriøs analyse for lengst er kansellert.

Dagens artikkel vil ikke behandle disse epokeskapende problemstillingene i bredde, dybde og konsekvens. De er så allikevel godt dekket på steigan.no de senere årene, et fristed for tanker, fornuft og opplysning.

Dagens artikkel går litt i dybden på én av frontene, den russiske, slik den har utviklet seg dette året. En grundig oppsummering av bakgrunnen for konflikten i Ukraina finner du i artikkelen På den gale siden, skrevet i mars 2014, publisert på steigan.no 23.02.2022. En grundig presentasjon av personen Vladimir Putin finner du i artikkelen Putin i fri dressur – presentert av ham selv, publisert på steigan.no 07.11.2021. En flyktig oversikt over Putins 23 år ved makten, om Russlands mål, metoder, hensikter, seire og nederlag, finner du i artikkelen Fra den gale siden: Iakov Kedmi publisert på steigan.no 24.05.2023.

Men så til dagens tekst: President Vladimir Vladimirovitsj Putin deltok 19. desember 2023 på et utvidet møte i Moskva mellom representanter for Generalstaben for de russiske væpnede styrker og representanter for Det russiske forsvarsdepartementet. Vi presenterer deler av talen hans og dessuten noen konsentrater av Forsvarsminister Shoigus oppsummering av året 2023 fra et militært synspunkt. Sitatene er oversatt fra russisk av forfatteren etter utskrift på Kremls nettsider.


President Vladimir Putin:

«I dag skal vi vurdere det som er gjort det siste året, hvordan det er gått, og på hvilke områder det fortsatt er behov for å forbedre og styrke innsatsen. 2023 var et spent år for våre væpnede styrker. Våre soldater, offiserer og kommandanter har løst sine oppgaver på en tapper og profesjonell måte under gjennomføringen av den militære spesialoperasjonen. Dessuten har de opprettholdt troppenes høye kampvilje og samkjøringen av alle forsvarsregioner og flåter. Den militære opplæringen er gjennomført systematisk og strengt etter oppsatte planer. Spørsmål angående mobilisering, teknologi og kaderutnevnelse er tilsvarende godt løst .. [Her følger noen takkens ord til offiserer og soldater, og det holdes ett minutts stillhet for de falne og deres familier] ..

Vesten fortsetter å føre en hybridkrig mot Russland. Kiev-regimet forsynes med etterretningsinformasjon i realtid. Det sendes militære rådgivere, Kiev mottar moderne våpensystemer, inkludert reaktive og multiple, mobile prosjektil-utskytningsplatformer (MLRS, sk. «Stalin-orgler»), langtrekkende rakettsystemer, klasebomber og et stort antall moderne droner. De planlegger også å forsyne Ukraina med det avanserte jagerflyet F-16 og landets piloter trenes i Vesten for kamp mot oss i Ukraina. Den vestlige militærblokken NATO er særlig aktiv i den senere tiden. Mot våre grenser utplasseres betraktelige NATO-styrker, inkludert luftvåpen. Alliansens troppekonsentrasjoner er bygget opp i sentrale og sørlige deler av Europa. Finland er allerede tatt inn i NATO og Sveriges medlemskap planlegges. Dette innebærer at alliansen har tatt enda et skritt nærmere våre grenser.

Jeg minner om at de i 1991 ga et løfte til Gorbatsjov: Nei, nei, ikke én tomme mot øst. Slike partnere har vi hatt med å gjøre! Skamløst, skritt for skritt! Dessuten kamufleres ikke lenger alliansens aggressive politikk bak forsvarsretorikk. Til meg sa de alltid: Vi er ikke en militærallianse, vi er en politisk organisasjon. Men artikkel 5 i NATO-pakten er ikke tatt ut. De erklærer åpent i doktrinedokumenter at globalt overherredømme er deres mål. Vesten fornekter ikke sitt mål om å innringe Russland eller sine aggressive målsetninger i Ukraina. Og vi har heller ikke tenkt å renonsere på våre mål med den militære spesialoperasjonen. Når vi nøkternt vurderer situasjonen «på bakken», langs fronten, kan vi med overbevisning erklære at det er oss som har initiativet og overtaket. Vi gjør, for å si det rett ut, det vi anser nødvendig, vi gjør hva vi vil der. Der vi finner det hensiktsmessig med et «aktivt forsvar» gjennomfører vi det, og der dét er nødvendig forbedrer vi bare våre stillinger.

Motstanderen lider betraktelige tap, og har nær brukt opp sine strategiske reserver i et forsøk på å vise sine egentlige oppdragsgivere et eller annet resultat av sin oppskrytte og såkalte «motoffensiv». Forresten, myten om usårbar vestlig militærteknologi ligger også i ruiner. Alle Vestens forsøk på å påføre oss et militært nederlag kolliderte frontalt mot våre soldaters mot og utholdenhet, de snublet, overraskende, i den voksende kapasiteten til våre væpnede styrker og rente hodet mot vår hjemlige industri og militære produksjonskraft.

Men samtidig har den militære spesialoperasjonen også avslørt problemer. Vi må grundig forbedre våre militære kommunikasjonssystemer, flerdoble effektiviteten av vår militære etterretning, vi må forbedre målstyring og anti-batterikamp. Vi må videreutvikle og øke vår satellittkapasitet både i kampsonen og globalt.

Vi må øke produksjon og levering av presisjonsammunisjon, og flere typer droner. Disse forbedringene er i gang, og de går raskt, men denne innsatsen må likevel forsterkes.  Vårt anti-luftskyts krever forbedringer. Våre kjente systemer, som Pantser, BUK, S-300 og S-400 yter problemfritt, de er uten å overdrive de beste systemene i verden. [Men slik vi før tok lite hensyn til våpensystemer som tidligere ble ansett marginale, som droner og andre «småting», må vi nå lære av våre nye opplevde behov og skape nye systemer – denne setningen er satt i klammeparentes som en plausibel fortolkning av noen i overkant talespråklige formuleringer, som, for alt jeg vet, er myntet på menige soldater ved fronten].

I det følgende gir Putin en detaljert redegjørelse av noen prioriterte og systemiske militære oppgaver som vi ikke skal trette leserne med, før han gir forsvarsminister Shoigu ordet til årsoppsummering av året 2023 fra et militært synspunkt. Han gir en rekke tall, som her bare oppsummeres, og som iallfall avviker sterkt fra det vi har lest i norske aviser det siste året. Listen over punkter er sterkt forkortet, enkelte tall er satt inn fra kjente dissidenter i britisk og amerikansk politikk, som Alexander Mercouris, Andrew Napolitano og Douglas Macgregor, som alle anbefales å følge.

Forsvarsminister Sergei Shoigu:

Shoigu begynner med å påpeke at Russland har frigjort et fem ganger større terriotorium enn det Lugansk og Donetsk hadde før begynnelsen av den militære spesialoperasjonen 4. juni 2023. De fire nye fylkene i sørøst har en befolkning på 5 millioner nye russiske statsborgere. Tre millioner ukrainske flyktninger som ikke har sett sine slektninger siden 2014 har flyttet hjem til de frigjorte områdene. Azovhavet er igjen blitt et russisk innlandshav og dets bredder er fullt ut forsynt med moderne veier, broer og jernbanelinjer, og området er nå tilstrekkelig elektrifisert og gassforsynt, og ferskvannsforsyningen er reetablert etter Kievs herjinger.

54 land har annonsert sin støtte til kampen mot Russland. Noen støtter bare moralsk, noen bare med penger, og bare 15 land har i realiteten bidratt med våpen og militært utstyr. Ukraina har mottatt 203 milliarder dollar fra sponsorer i utlandet, hvilket er 30 prosent mer enn Ukrainas brutto nasjonalprodukt. Landet er i realiteten bankerott, i det det meste av hjelpen er gitt i form av lån som skal tilbakebetales.

Kiev har mottatt 5220 tanks, armerte kjøretøy og personaltransportmidler, 28 jagerfly, 87 helikoptre, 23 tusen droner, over 1300 artillerisystemer og haubitsere, og 2650000 artilleriprosjektiler av kaliber 155 og 120mm. Antiluftskytssystemer opereres og kontrolleres av NATO-tjenestemenn, som også trener ukrainske soldater både lokalt og i utlandet, og operativ kommunikasjon foregår på polsk, amerikansk og engelsk.

4. juni 2023 lanserte Ukraina en lenge forberedt og annonsert offensiv planlagt av andre lands offiserer. Målet var å bryte de russiske linjene og angripe Krim fra bredden av Azovhavet. I løpet av denne offensiven led ukrainske styrker kolossale tap, over 159 tusen drepte og ugjenkallelig sårede, tap av 766 tanks, 121 jagerfly, 23 helikoptre, 2348 armerte kjøretøy, inkludert oppreklamerte vestlige apparater, som Leopard og Bradley. Det antas at dette er årsaken til totalt fravær av leverte, amerikanske Abrams-tanks ved fronten.

Siden begynnelsen av den militære spesialoperasjonen har Ukraina mistet 383 tusen soldater (drepte og ugjenkallelig sårede), 14 tusen tanks og armerte kjøretøy, 553 fly, 253 helikoptre, 7500 stykker artilleri, kanoner og geværer, i tillegg til en mengde rakettutskytningsramper. Utenlandske leiesoldater er stort sett eliminert. 5800 leiesoldater og frivillige eventyrere er drept, hvorav 1427 polakker, 466 amerikanere og 344 briter. [Tallet på falne varierer en del blant dissidenter og andre spesialister i Vesten og Russland/Ukraina, mellom 100 tusen og 700 tusen falne ukrainere. Russerne oppgir ikke tall over egne falne, men antas å ha tap i forholdet 1:7 sammenlignet med ukrainske tap].

Ukraina har gjennomført ti runder av alminnelig mobilisering, og den ellevte er i full gang. Svært mange flykter fra landet for å unngå å havne ved fronten. Man mobiliserer soldater langt over aldergrensen, (soldater på over 70 år påtreffes), soldater under den nedre aldersgrensen, kvinner (gravide påtreffes i skyttergravene), og ektepar oppfordres aktivt til å melde seg til fronttjeneste sammen. 

Den russiske våpenproduksjonen viser sterk økning. Våpenindustrien har firedoblet sin kapasitet og arbeider på døgnbasis. Siden starten av militæroperasjonen er produksjonen av tanks mer enn femdoblet, infanterikjøretøy mer enn tredoblet, armerte persontransportmidler tre og en halv gang, droneproduksjon nesten 17-doblet og produksjon av artillerigranater er mer enn 17-doblet. Troppene ved fronten blir rikelig forsynt med den ammunisjon de trenger for de oppgaver de skal utføre.

Shoigu beskriver videre det voldsomme arbeidet nedlagt i ugjennomtrengelige forsvarsverker langs den 2000 kilometer lange fronttlinjen, som den ukrainsks offensiven ikke har klart å komme frem til engang.

Legehjelp ved fronten er sterkt forbedret, og sårede soldater får hjelp i løpet av minutter etter skaden, med et velutviklet system for frakt til lokalt feltsykehus eller vanlig sykehus. 98 prosent av de sårede blr friskmeldt etter behandling. Dødlighetsraten i sykehus er mindre enn 0,5 prosent og synkende. Dette i sterk kontrast til ukrainerne som ofte etterlater sine sårede i skyttergravene når de trekker seg tilbake.

Den russiske hæren er i dag den best kamptrente i verden, med state-of-art-våpen som masseproduseres og ferdigstilles til bruk ved fronten.

Planene for bemanning av hæren og flåten opp til 1,15 millioner aktive er oppfylte. Fra 1. desember 2023 begynner implementering av plan om å øke bemanningen til 1,32 millioner aktive. I forbindelse med Finlands og antakelig Sveriges tilslutning til NATO planlegges hærens og flåtens bemanning for fremtiden med 1,5 millioner soldater i aktiv tjeneste.

Shoigus liste er mye lengre, men vil være trettende for ikke-spesialister. Shoigu gir ordet tilbake til president Putin for en oppsummerende tale.

(Sky News har faktisk lagt ut videoen fra hele dette møtet på YouTube:)

President Vladimir Putin:

«Jeg vil igjen vende tilbake til årsakene bak den konflikten vi nå gjennomgår, og jeg innleder med å minne om at Vesten straks etter Sovjetunionens sammenbrudd begynte å arbeide intenst i Russland, med våre femtekolonnister, som vi lenge kjælte for og klappet på hodet for å innpode dem noen patriotiske ideer. De var av mange slag, og nå skal vi ikke skjære alle over én kam, men motstanderen visste hvorfor dette arbeidet var viktig, og hvem han skulle bearbeide.

Med femtekolonnistene begynte de å arbeide, med forskjellige, også internasjonale, terroristiske organisasjoner, med separatister, i den hensikt å bryte ned og dele opp Russland. Parallelt og ikke mindre aktivt, arbeidet motstanderen overfor de post-sovjetiske statene, med å rive bort fra oss disse nydannede uavhengige statene og tidligere sovjetiske republikkene. Særlig, og bestandig, konsentrerte motstanderen seg, allerede før unionens sammenbrudd, om Ukraina. Med utgangspunkt i visse historiske forhold, som at mange tidligere nazister etter krigen tok seg til Amerika, til Canada og USA, hadde de allerede en base å arbeide ut fra. Det ble dannet hele universitetsinstitutter som utelukkende arbeidet med denne tematikken.

De forberedte seg, og ikke før var sammenbruddet i 1991 et faktum, så tok de fatt i fullt monn. De arbeidet her i landet hos oss, og der, hos seg selv arbeidet de med dobbel og trippel intensitet.

Men hvorfor? Jo, fordi de alltid anså at når Russland først hadde mistet et slikt potensiale, ville landet aldri mer vinne tilbake sin tidligere geopolitiske posisjon, og aldri mer kunne fremstå som en truende konkurrent, ikke som en konkurrent en gang. Og selve Russland planla de å stykke opp i mindre deler. Og de skjulte det ikke engang, for alt ble åpent diskutert og vurdert.

Men for Ukraina planla de separat, og de satset naturligvis særlig på tilhengerne av brudd med Russland. De så helt bort fra at disse ytterliggående nasjonalistene, det var de samme tidligere nazistene som samarbeidet med Hitler. Og uten å tenke seg om to ganger tillot de ukrainerne å utnevne disse gamle nazistene til nasjonalhelter, slike som Stepan Bandera og hans kumpaner.

I flere tiår gjorde vi alt for å fremme et normalt forhold til nabolandet, til dette broderfolket, som jeg dengang anså og fortsatt anser dem for å være. Men motstanderen gjorde det umulig.

Politisk la Russland naturligvis hovedvekten på de sørlige og østlige delene av Ukraina, for historisk er jo dette russiske områder. Der bor det russere uansett hva som står skrevet i passet. Alle snakker russisk, hele historien og kulturen er russisk, og religionen. De er våre egne og vi satset selvfølgelig på dem.

Dette hadde viktige innenrikspolitiske konsekvenser i Ukraina, for det hindret de vestligorienterte ukrainerne i å skaffe seg reell makt og innflytelse med lovlige politiske midler. De politiske strømningene og lederne som tok sikte på statens øverste embeder måtte alltid ta hensyn til velgernes meninger i sør og øst. For uten dem var det umulig å komme til makten.

Men ikke før var selvstendighetsmennene kommet til makten ved kupp, så glemte de straks mandatet og bestillingene fra sør og øst i Ukraina, og underkastet seg straks de ytterliggående nasjonalistene i Vest-Ukraina, som tedde seg offensivt, pågående og aggressivt. De underkastet seg straks ekstremistenes politiske innenrikspolitiske dagsorden [som en erstatning for den folkelige innflytelsen fra sør og øst].

Vi forsøkte å motvirke dette, med økonomiske virkemidler overfor Ukraina, som dere vet, energi på billigsalg, kreditter, samarbeid, tro meg: Vi smurte oss med tålmodighet, gjorde alt for å opprettholde normale mellomstatlige forbindelser. Men disse ytterliggående vest-ukrainerne ga oss ingen sjanse, og de klarte heller ikke å nå sine politiske mål ved å trekke sør- og øst-ukrainerne over på sin dagsorden i valgene. For sør og øst stemmer alltid for dem som foretrekker et tettere samarbeid med Russland. For det var slik det utspant seg, tiår etter tiår.

Og hva fant de på til slutt? Jo, de gjennomførte et statskupp. Det var jo en mengde problemer i Ukraina. Indrepolitiske, økonomiske, sosiale, økende ulikhet og så videre. Men hvorfor statskupp? Var det ikke tilstrekkelig å holde demokratiske valg?

Som vi i Russland alltid får høre: Bare politiske midler, bare demokratiske metoder innenfor grunnlovens rammer! Men ikke slik i Ukraina, disse reglene gjaldt ikke der. De hadde ikke noen annen måte å nå sine mål på. De utnyttet feilgrep og unnlatelsessynder i den daværende ukrainske regjeringen, igjen med støtte fra disse aggressive nasjonalistene, og gjennomførte et statskupp. Rett og slett for å løse problemet én gang for alle. Og de oppnådde det de ville ha. Vi hadde ikke noe annet valg enn å støtte Krim, for ellers ville de gjennomført en massakre der.

Men så oppsto problemene rundt Donbass [i mai 2014]. Dere vet at vi rolig prøvde å forhandle. Vi var innstilt på å løse dette fredelig, på visse betingelser beskrevet i Minsk-avtalene . Vi var innstilt på å gjenopprette Ukrainas territorielle udelelighet, inkludert Donbass, forutsatt at folket der ikke ble utsatt for fare, forutsatt uomgjengelig nødvendige sikkerhetsgarantier. Dette var hele hensikten med Minsk-avtalene.

Hvis den ukrainske regjeringen og sjefene deres i vest hadde gått med på dette og gjennomført avtalene litt etter litt, så kunne vi spleiset sammen alle disse løse trådene. Men de gikk ikke med på dette og de gikk direkte til krig allerede i 2014.

Jeg sier det rett ut. For dem som deltok i disse hendelsene, er det ingen hemmelighet: Vi gjorde ingenting i 2014, men etterhvert ble vi nødt til å gripe inn for å redde folks liv, for å hindre at de skulle bli utryddet. Det var slik alt dette begynte, [det som utviklet seg til en ubegrunnet europeisk tvekamp uten basis i reelle interessemotsetninger].

Vesten, særlig der på den andre siden av havet, betraktet alt dette med en viss glede. I den forbindelse kan man godt si at de lurte oss trill rundt, spilte oss ut over sidelinjen. Ved å gripe til slike aggressive metoder, nødsaget de oss til å iverksette noen mottiltak. Og etterpå tok de rett og slett avstand fra Minsk-avtalene, de sa det offentlig, og vestlige ledere skjemtes ikke for senere å erklære offentlig at Minsk-avtalene hadde vært et røykteppe for å gjenoppruste – eller egentlig oppruste – de ukrainske væpnede styrker. [Opprustning, ikke gjenopprustning, var nødvendig etter 25 års ukrainsk selvstendighet, for Ukraina hadde i 2014 ikke funksjonelle væpnede styrker]. Men hvorfor gjorde de dette?

Hensikten med denne andre akten av Trostejaktballetten var å få Ukraina inn i NATO. [Trostejaktballetten – Le ballet de la Merlaison, skrevet for hoffet til kong Ludvik den Trettende i Frankrikebeskrives av Alexandre Dumas i en bok alle russere har lest: De tre musketerer Del 1, kapittel 12, og brukes metaforisk på russisk om mindre seriøse småkriger, omtrent som den dansk-norsk/svenske Tyttebærkrigen i Bohuslän i 1788].

Og de sa det til meg hele tiden: Frykt ikke, vi tar dem ikke inn i NATO i dag. Nei vel, sa jeg, men i morgen? Eller om et år eller to? Sett ut fra Russlands strategiske interesser er både 10 og 15 år helt uakseptabelt når det gjelder ukrainsk NATO-medlemskap. Hensikten med denne krigen er entydig å få Ukraina inn i NATO.

De sa det jo allerede i 1991: Vi skal ikke utvide NATO én tomme mot øst! Pokker ta dem! Og nå står de her og banker på gjerdet. Og de har banket lenge. De har tatt inn de baltiske statene og hele Øst-Europa. Og jeg spør fortsatt: Hvorfor? Det har foreligget en rekke forslag, fullt ut antakelige for alle parter. Det er bare det, at et sånt land som Russland er det ingen som har bruk for. Russland er for stort! Dele oss, vil de, og underkaste oss Vesten, slik USA allerede har underlagt seg Europa. Nå skal jeg si litt mer om det.

For altså: I praksis tvang de frem og utløste krigen mot Donbass i 2014, en krig vi ikke hadde noe annet valg enn etterhvert å bli trukket inn i. I samme slengen stilte de seg en annen viktig oppgave: De var svært bekymret over at Russland hadde gode forbindelser med Europa. I Europa skulle de selv være sjefer. Og de skremte daglig: Se der, det onde, truende Russland! Jeg har jo snakket mye med de europeiske lederne, og de spør meg: Hva er det de skremmer oss sånn for? Vi europeere skjønner jo at Russland ikke har tenkt å angripe Europa. Og fortsatt i dag har vi russere ingen planer om å angripe Europa. Ledelsen i EU og NATO sier: Hvis Russland nå vinner i Ukraina, så står Europa for tur. Men hva skal vi russere med disse NATO-landene? Vi har aldri trengt dem, vi trenger dem ikke nå, og kommer ikke til å trenge dem. Og hvorfor snakker ledelsen i EU og NATO slik? For å presse penger ut av europeerne.

Hvis amerikanerne når sine mål, om å «fravriste Russland Ukraina» og ødelegge forholdet mellom Russland og Europa, så vil de i så måte dessverre ha de nådd sine mål. Men vi har ikke kunnet opptre annerledes. Eller mener de at vi skulle gitt oss og rolig sittet og sett dem gnage på og fortære vårt historisk russiske område? Vi kunne ikke opptre slik, og de visste at vi ikke kunne opptre slik, så de gjorde det med hensikt. Amerikanerne har med hensikt trukket europeerne og oss inn i denne konflikten for å nå sine mål: De klarte å splitte Europa fra Russland, og nå legger de endatil den finansielle byrden og betalingsbyrden over på europeerne.

Dagens viljeløse og ryggesløse generasjon av europeiske politikere klarer ikke å yte motstand. Jeg tenker på den kolossale avhengigheten av massemedier, i økonomi og politikk. For der, vet dere, uansett hvor du stikker fingeren i et stort mediekonsern i Europa, der finner du, som den siste begunstigede under en tre-fire lag av smekker og bleier, et eller annet av de mange amerikanske fonds.

Pengene havner der alle sammen, på den andre siden av Atlanteren. Og dette påvirker det politiske livet i Europa. Amerikanerne rekrutterer unge, raske fingre, fra skolebenker og studieplasser rekrutterer de amerikanske spesialtjenestene sine tilhengere og bearbeider dem for en karriere på den politiske Olymp i europeiske land. Vi vet det [for vi følger godt med].

Men helt enkelt er det ikke. Europeiske borgere begynner å ane hva som foregår, og derfor ser vi en gryende endring til det bedre. Og nå snakker jeg om erkjennelsen, ikke om de økonomiske problemene. Europeisk økonomi sliter tungt, det er kjent for alle, det synes ikke bare gjennom protester og demonstrasjoner, det fremgår av statistikken, av dokumentene. De ledende industriøkomomiene i Europa går i minus, det er depresjon [eg. resesjon].

Men det foregår også endringer i den politiske erkjennelsen til de europeiske folkene. De ser at USA frekt og hensynsløst utnytter Europa til fordel for sine egne interesser, som ikke sammenfaller med Europas.

Men det er deres valg, det er de europeiske folkenes valg. Vi har aldri blandet oss inn, vi blander oss ikke inn og vi kommer ikke til å gjøre det.

Men det vi garantert kommer til å gjøre, det er å forsvare våre egne interesser. For det som USA har gjort i Ukraina, det er å frata oss den politiske muligheten til å ha et normalt forhold til et naboland. Det er skamløst. I 2014 gjorde de statskupp og nå går de skjendig videre på den samme veien uten å skjems.

Men i Europa er folk i ferd med å ta til fornuften. Der ser de etterhvert at de blir utnyttet av andre land i andres interesser, først og fremst av USA. Til fornuften eller ei, vi blander oss ikke inn.

Men én ting vil jeg gjerne si til avslutning: Den eneste garanti Ukraina hadde for sin suverenitet og sin udelelighet var Russland. Da vi i Russland skapte Sovjetunionen, overførte vi uten vederlag enorme historiske russiske områder med deres russiske befolkning. Vi overførte et kolossalt potensial og nedla kolossale ressurser i dette territoriet.

Og de Vest-ukrainske områdene? Vi vet jo hvordan Ukraina fikk tak i dem. Ukraina fikk dem av Stalin etter Andre Verdenskrig. Han ga dem polsk jord, byen Lvov og noen store fylker. Det bor ti millioner mennesker der. For ikke å fornærme polakkene ga Stalin dem kompensasjon i form av tysk jord – Danzig-korridoren og byen Gdansk. En bit tok han fra Romania, en annen fra Ungarn. han ga mye til Ukraina.

Og mange av dem som bor der, det vet jeg hundre prosent sikkert, vil helst vende tilbake til sitt historiske fedreland. Og de landene som mistet disse områdene, særlig Polen, vil gjerne ha dem tilbake, og ser dem for seg som sine, i drømme og om dagen.

I denne forstand var det bare Russland som kunne garantert Ukrainas territorielle udelelighet. Men vil de ikke, skal de få slippe. Historien setter alt på rett plass. Drømme skal vi ikke, men det som er vårt gir vi heller ikke fra oss. Det er det de alle må forstå – de i Ukraina som forholder seg aggressivt til Russland, de i Europa og de i USA. Vil de forhandle med oss, så la dem bare komme og forhandle. Men slike forhandlinger vil vi føre utfra våre egne interesser.

Russland kan selvsagt ikke gjøre dette uten sterke, pålitelige, velutrustede og motiverte væpnede styrker. Våre væpnede styrker kan ikke gjøre dette uten en sterk økonomi, uten en sterk industri generelt og uten et velfungerende militær-industrielt kompleks spesielt. Og, viktigst av alt, vi kan ikke gjøre dette uten å kunne satse på det russiske folk, på det flernasjonale folket, det russiske folket og de andre folkene i Den Russiske Føderasjonen. Nå har dere alt, og Fedrelandet venter at dere yter gjengjeld.

Takk.»

Forrige artikkelFred på jord
Neste artikkelRussia Gate del 6 – Flere historier faller sammen
Knut Erik Aagaard, f. 1947, cand. psychol. 1974, spesialist i klinisk nevropsykologi NPF 1999, dr. philos. 2011. Avhandling UiO: "Den språklige faktor". Pensjonert etter 40 år i stat og kommune. Innehaver av Spellemannsprisen 1985 med gruppen Kalenda Maya. Flittig bidragsyter i samfunnsdebatten for Arbeiderbladet og Dagbladet fra tidlig nittitall. Språkmektig. Bidrar hos steigan.no særlig med rapporter om russisk samfunnsdebatt. Website: keanoter.no