oss 100 kroner!
Av Rudolf Nilsen (1901–1929)
Så blev det da jul som det gjør hvert år, og julefest holdtes i hver en gård så langt som den hellige kristenhet når. Og ribbe og surkål og øl og dram man åt og man drakk for å ære ham som fødtes i armod og døde i skam. Og prestene gjentok de eldgamle ting. Men noe var nytt. For med radio kring blev talene sendt - som på engleving! I eteren bruste velsignede ord som dengang da hyrdene hørte et kor der sang det utrolige: Fred på jord! Fabrikkherren likte det bibelsted og tenkte på: hvordan slå lønnen ned og likevel sikre sig arbeidsfred? Politichefen syntes det også var godt, og gudskjelov hadde han nylig slått et oprør til jord og bragt statsskuten flott. Rebellene satt nu bak lås og slå og hadde det fredfullt og ventet på den dødsdom, de alle var viss på å få. Og forsvarsministeren følte sig vel som aldri tilforn noen julekveld. Hans virke for freden var kronet med hell. For fredsgarantien er vebnet makt. Og den skulde ingen få ødelagt med vennskapstraktat eller avrustningspakt! Og utenriks-statsråden var også glad at freden var innført så fort og bra i Samoa og Nicaragua. De innfødte truet med litt av hvert, men heldigvis hadde en giftgass-ekspert til advarsel gitt dem en kraftig snert. Hver eneste sjel i vår kristenhet blev løftet på bølger av kjærlighet For fred er det beste - som alle vet. Men alle de drepte på ærens mark de utstøtte bare et uhørlig hark, og hemmelig gav de hverandre et spark. Under Arc de Triomphe lå en ukjent soldat. Han snudde sig ikke. Han var vel for lat. Og hadde så ofte hørt lignende prat.
