På den gale siden

I forbindelse med at Russland har anerkjent utbryterrepublikkene Donetsk og Lugansk i Donbass, og Russland har sendt inn militære styrker i republikkene, har vi bedt vår Russland-ekspert Knut Erik Aagaard om en kommentar. Han har tatt fram en upublisert artikkel fra 7. mars 2014, altså umiddelbart etter det USA-styrte statskuppet i Ukraina, og den er egnet til å gi en bakgrunn for den siste utviklinga i området. – Red.

Av Dr. philos. Knut Erik Aagaard. 7. mars 2014, tidligere upublisert.

Noen dager etter det væpnede kuppet i Kiev 22. februar 2014, for nøyaktig åtte år siden, satt jeg på Valkyrien og drakk øl. På stamkafeen til Willy Brandt og Leon Trotskij.

Jeg satt sammen med noen utlevde og lettere animerte finmarxister fra sekstitallet, hvis krets jeg priser meg av å tilhøre. Forvirringen hersket: Hva er det egentlig som foregår i Ukraina? Jeg fulgte kallet, reiste meg og improviserte nedenstående foredrag på én utpust. Finmarxistene var fornøyd. De ba meg gå hjem og skrive ned det jeg hadde sagt. Det gjorde jeg, og sirkulerte det bare diskret retusjerte produktet i engere kretser, som et diskusjonsgrunnlag.

Dette var før brannmassakren i Odessa andre mai 2014, før den ukrainske borgerkrigen, før Kievs katastrofale krigsnederlag, før Putin ved hjelp av Minsk 1 og 2 tvang Donbass til å stanse fremrykningen mot Kiev, før Putin altså ga Poroshenko og Zelenskij mulighet til å bli presidenter i en failed state.

Jeg publiserte det ikke, i samsvar med mitt uttalte ønske om ikke å skrive for nordmenn. Men da jeg hørte Putin tale i forgårs, og registrerte at han sa omtrent det samme som jeg skriver her, så tenkte jeg: dette kan kanskje steigan.no bruke til et eller annet, på dagen åtte år etter.

---

På den gale siden

Informasjonskrigen

La meg tette et hull. Vi har hørt at Putin er en vulgær liten diktator. Vi vet hva EU og NATO mener om Russlands brutale, folkerettsstridige, militære aggresjon mot den selvstendige europeiske staten Ukraina. Vi kjenner Putins eklatante brudd på Helsinki-avtalens garanti for grensenes hellige ukrenkelighet etter krigen. Vi har – som dommere – hørt den ene part. Men vi har ikke hørt den annen part.

Det russiske syn

La meg derfor, om ikke annet så for ordens skyld, fortelle hva russerne mener om utviklingen i vårt naboland Ukraina. Drar du rett nord fra Odessa, havner du nemlig i Vardø. Hele Vest-Ukraina ligger mellom Bodø og Vardø, regnet vest/øst.

Historie

Russlands moderjord er Kiev-staten, kristnet på Krim av Olav Trygvasons fetter, et mektig rike som etter hvert ble tiltrådt av det mindre fyrstendømmet Moskva. Staten ble opprettet av skandinaver på åttehundretallet, vikinger hvis ubrutte dynasti regjerte Russland til og med Ivan den Fjerde Grusomme, helt til begynnelsen av det 17. århundre. Kiev er Russlands mor.

Fraregnet tatarer (11 % på Krim), jøder, grekere, armenere og promilleminoritetene, kan vi dele Ukrainas befolkning i tre.

Sør og øst, altså hele Svartehavskysten, domineres av russere. De var russere under tsaren, under kommunismen, og de er det i dag, men de fikk i 1991 – uventet og uønsket – en landegrense mellom seg og fedrelandet. Til 1918 hadde Svartehavskysten ikke noe å gjøre med Ukraina i det hele tatt. Hele denne delen av Russland, fra Odessa i vest, nesten til Rostov i øst, og Donbass nordetter, ble administrativt tilskrevet den kommunistskapte ukrainske sovjetrepublikken i 1920-årene, som en slags fylkesgrensejustering.

De sentrale delene, nord for kystdistriktene, vest for Dnjepr, er ukrainsktalende. Det sparsomt befolkede steppeområdet var stadig truet av Polen, og anmodet tsaren om å få bli en del av Russland rundt 1650. Området var en del av Russland fra 1650 til Sovjetunionens oppløsning i 1991. Det sentrale Ukraina er Russlands broderfolk, og opplevelsen er gjensidig. De to språkene er som bokmål og nynorsk, litt forskjellige, men gjensidig forståelige. Ukraina fikk sin Ivar Aasen på initiativ fra keiserdømmet Østerrike-Ungarn, eksplisitt for å motarbeide russiske interesser.

Vest-Ukraina, på størrelse med Nord-Norge, er firkanten mellom Moldova, Romania, Ungarn, Slovakia, Polen, Hviterussland og det russiske Ukraina. Befolkningen, ca. 11 millioner, snakker ukrainsk, og ble i århundrer hundset av herrefolkene i Preussen, Polen, Østerrike-Ungarn og Russland. Radikalt stemte vest-ukrainere ser Ukraina som rettmessig arving til hele det russiske imperiet og vil spre Maidan-bevegelsen til Moskva og Vladivostok. Russerne liker ikke den tanken. Vi bør i vest spørre oss om vi selv er tjent med at Maidan sprer seg og truer russisk stabilitet.

Nasjonalisme

Moderne nasjonal ukrainsk selvbevissthet våknet på attenhundretallet, inspirert særlig fra Wien og Budapest, men folket rakk aldri å danne en stat. Spredte, forvirrede og fåfengte, men svært tragiske forsøk druknet fra 1918 i malstrømmen etter revolusjonen og første verdenskrig. Folket i Vest-Ukraina ble i mellomkrigstiden delt mellom de nydannede statene Polen, Tsjekkoslovakia, Ungarn og Romania, stadig truet av Russland. Stemningen var hatefull mot disse landene. Folket var igjen kastet for hundene.

Ukrainsk fascisme og pogromer

Den vest-ukrainske våren kom først med Hitlers invasjon av Polen. Organisasjonen av ukrainske nasjonalister OUN-B, med Den Ukrainske Opprørshæren UPA som militær fløy, ble dannet av den legendariske fascisten Stepan Bandera. Bevegelsen kjempet for opprettelsen av en selvstendig nasjonalistisk og etnisk ren ukrainsk stat, og nøt tysk støtte gjennom de første krigsårene. Bevegelsen var eksplisitt tilhenger og utøver av pogromer og etnisk rensning. Tyskerne hadde ingen interesse av et selvstendig Ukraina, men brukte Bandera så lenge han var nyttig. Og nyttig var han.

Pogromer og folkemord

Lvov-pogromene sommeren 1941, en felles operasjon av UPA, lokal ukrainsk milits og tyske Einsatz-grupper, drepte ca. 10.000 jøder på noen få døgn. Den nakne sannhet foreligger i bilder og filmer på enhver søkemotor.  I de vest-ukrainske områdene Volhynia og østre Galizia ble det fra mars 1943 til januar 1945 drept ca. 120.000 polakker. Det toppet seg i juli-august 1943, da vest-ukrainske, Bandera-ledede UPA beordret og forsøksvis utførte utslettelse av alle polske menn mellom 16 og 60 år. Et flertall av ofrene var imidlertid kvinner og barn. Det Bandera-inspirerte ukrainske ”hjelpepolitiet” deltok aktivt i, eller utførte, massakrene i Babi-Jar utenfor Kiev, der 33.000 jøder ble drept for hånd på ett døgn i september 1941, der til sammen minst 150.000 jøder, sigøynere, russere, polakker og andre, inkludert ukrainere, ble manuelt skutt ned i massegraver i løpet av krigen.

Med russiske ord

For å si det med russiske ord, litt grovere: Under krigen ble 150 000 polakker, russere, jøder og andre tvilsomme kvinner og barn, menn, unge og gamle, av vest-ukrainere hengt, skutt, druknet, grovhakket og finhakket, brent, kokt, stekt eller satt levende på påle i en voldsorgie som selv tyske nazister mente var for drøy, og satte en stopper for.

Denne delen av dagens Ukraina hadde aldri vært en del av Russland eller av noen ukrainsk stat. Vest-ukrainernes endelige ydmykelse kom med innlemmelsen i Sovjetunionen etter Andre Verdenskrig. De var overlatt til fienden. De kjempet geriljakrig mot Stalin til utpå femtitallet, med avskyelige metoder. De hadde det ikke hyggelig under Stalin, og russofobien lever og blomstrer i dag. Fascisten Stepan Bandera ble i januar 2010 beæret med tittelen Offisiell Nasjonalhelt for sitt forsvar for Den nasjonale ide og Kampen for et uavhengig Ukraina av den da avgående president Yushtshenko. Hans heltestatue troner symboltungt nettopp i Lvov, nå Vest-Ukrainas viktigste by, i tidligere Øst-Polen. Påtroppende president Janukovitsj svarte med en lov som forbyr forherligelse av fascisme i Ukraina. Da befinner vi oss allerede mellom første og andre Maidan.

Fienden står i vest

La nå artikkelforfatteren føye til for egen regning: Russere har grunn til å forsvare seg mot Vesten. Siden det mongolske åket har fienden kommet fra vest. Polen sto i Moskva tidlig på sekstenhundretallet, og kunne sittet i Vladivastok i dag. Karl den Tolvte forsøkte å erobre Russland og kom til Poltava i Ukraina, nesten til Krim. Det er alltid like morsomt å spørre russere: – og hvem var det egentlig som drepte Karl den Tolvte?

Napoleon sto i Moskva og kunne blitt stående, hadde han planlagt bedre. De europeiske stormaktene (England, Frankrike og Kongeriket Sardinia – inkludert hovedlandene Savoien, Piemonte og Nizza) angrep Russland under Krim-krigen i 1854-56. De viktigste slagene sto nettopp på det russiske Krim ved Sevastopol, udødeliggjort i vest gjennom Tennysons dikt om Den lette brigade i Balaklava (Theirs not to reason why; Theirs but to do and die, into the valley of Death rode the six hundred). Mindre viktige slag sto øst for Kirkenes, i Hvitehavet.

Påskuddet for angrepskrigen var syltynt: Vestmaktene ville lissom hjelpe den svekkede tyrkiske sultanen i hans forsvar av katolikker langs Donau og i Det Hellige Land! La nå dét være sagt: Krim-krigen ble ikke utkjempet for, mot, om, over, på eller i Ukraina. Den ble utkjempet i Russland mot Russland.

Wilhelm den Andre kom vestfra under Første verdenskrig. Hitler kom vestfra under Andre verdenskrig. Den Kalde krigen kom vestfra, stikk i strid med avtalene fra Jalta på .. jo, på Krim. Da Sovjetunionen imploderte i 1991, oppsto et maktvakuum i verdenspolitikken. Tomme rom er ustabile. NATO og EU rykket raskt inn mot det russiske kjerneområdet og nærmer seg Kremls egne murer, det russiske hjerte. For oss og for USA er Ukraina noe langt borte. For russerne er Ukraina en symboltung hjertesak, en kniv i eget kjød, og Krim et slag under beltestedet.

Svartehavets perle

Et ord om Krim. Svartehavets perle, arbeiderklassens tariffestede feriested, tsarens sommerresidens, Russlands stolthet, symbolet på Peter den Stores drøm om tilgang til fire hav, scenen for så stor russisk litteratur, så mange russiske døde i så mange slag, den siste bastion mellom røde og hvite garder etter borgerkrigen, Jalta-avtalen om Europas deling mellom øst og vest (som USA og England tilbød Stalin), Gorbatsjovs forvisningssted under kuppet. Krim er sinnbildet på Russlands fornedrelse etter kommunismens fall.

Nittenfemtitre

1953: Stalin er død, Beria skutt. Rundt bordet sitter Krustsjov, Bulganin, Malenkov, Kaganovich, Molotov, og Voroshilov, Stalins få gjenlevende proselytter. De skuler på hverandre, for alle vet det: Hvis ikke jeg tar deg, så tar du meg. Krustsjov får en lys ide. Han drar hjem til Ukraina, der han som partisjef deltok aktivt i massemord og nedsulting i tredveårene. Ukraina har landets sterkeste partiorganisasjon. For å mildne minnet om hans egne blodige hender, og for å sikre seg de lokale sekretærenes støtte i den uavvendelige sentrale maktkampen, lover han å forære Krim til Ukraina. En lav pris å betale, for fylkesgrensene var tøyelige i Sovjetunionen, og noen praktiske følger ville jo gaven ikke ha. Partisjefen på Krim protesterte riktignok heftig, og ble avsatt.

En vellykket sydentur

Taktikken lyktes og Krustsjov ble både partisjef, statsminister og leder for Det Øverste Sovjet pr. 1957. Høygradig høyforræderi, sier man i Russland i dag om Krustsjovs gavmildhet. Krim er fra 1991 en autonom republikk i staten Ukraina og huser den Russiske Svartehavsflåten i enklaven Sevastopol, direktestyrt fra Kiev og bortleid til Russland frem til 2042. Befolkningen er overveiende russisk med et betydelig mindretall av tatarer, etterkommerne av Krim-khanatet (osmanske vasaller) som behersket nordsiden av Svartehavet i perioder før 1700-tallet.

Det postsovjetiske vakuum

I det løsrevne Ukraina skjedde det samme som i Russland fra 1991. Den samlede statseiendom ble solgt på auksjon for knappenåler og glansbilder til fabrikksdirektører og partifunksjonærer, til dem som så sitt snitt og grep dagen. Slik oppsto oligarkene – ganske få, men svært rike, svært vulgære, og rike også på høyst egennyttige politiske ambisjoner. De styrte Russland gjennom nittitallet og de styrer fortsatt Ukraina. I Russland ble de parkert av Putin, det kan de med tiden også bli i Ukraina. Resultatet var blant annet en eventyrlig korrupsjon begge steder. Henholdsvis i Verdens største og Europas største land. Merk at Russlands rikeste var kommunister på åttitallet, mafia på nittitallet, og er forretningsmenn i dag.

Utviklingen er vel kjent begge steder. I Russland, rammet av statsbankerott i 1998, ble Putin valgt i 2000 og fikk gradvis situasjonen under kontroll. Vesten ville vært lite tjent med ukrainske tilstander i atommakten Russland (totalt sammenbrudd og anarki). Ukraina er i dag et bilde på Russland som det ville blitt fra 1999 om skuta hadde fått drive for vind og vær. I’ll bring my ship home, tenkte den nyvalgte kaptein Putin i det skibbrudne Kreml, og det løftet har han holdt. Russland blomstrer, og russerne har gjenvunnet sin selvtillit. Russerne tapte sin selvtillit i 1991, og det var et illevarslende tap for verdensfreden.

To oligarker

Om Janukovitsj sier man at han søkte makt for å berike seg. Det klarte han, for han sendte angivelig nylig sin sønn utenlands med 4 milliarder dollar i lommen. Om Timoshenko sier man motsatt at hun beriket seg for å ta makten. Det klarte hun, for hun var – høyhælt, kortskjørtet, mørkhåret og ganske snerten – Ukrainas rikeste kvinne på nittitallet, med kontroll over energisektoren. Hadde ikke den første satt den andre i fengsel, ville den andre fengslet den første. Samme ulla. Timoshenko kjøpte seg siden makt gjennom folkets misnøye.

For folket var misfornøyd. Når alle beriker seg, blir det lite i statskassen. Ukrainsk økonomi er en nesten sammenhengende resesjon og gjeldsopphopning gjennom 22 år. Ukraina har verdens mest produktive matjord. Det gjennomindustrialiserte Ukraina er en ruin, en fallert ruin. Det har ikke vært investert et øre i Ukrainas væpnede styrker. Soldater med brukne gevær, jagerfly som står landfast og ruster, en flåte som knapt nok flyter, 6000 kampklare soldater mot Russland, en kampmoral på det absolutte nullpunkt, minus 273 grader. Sammenlignbart med landets lønnsnivå, sosiale ytelser og administrative effektivitet. Om vinteren er Ukraina i sin helhet oppvarmet og belyst av Russland for lånte penger til reduserte priser. Landet er bunnløst bankerott. Oligarkene har melket Ukraina.

Maidan 2004

Maidan tilsvarer byrommet mellom Stortinget, Slottet, Rådhuset og Tinghuset. Det misfornøyde folket samlet seg til Oransjerevolusjonen på Maidan i 2004 og fravristet den da nyvalgte provestlige president og oligark Janukovitsj makten. Han ga seg, som han har for vane, og overlot styret til et nytt sett oligarker. De oligarkene som i dag har overtatt regjeringen og makten i Kiev, til jubel og hornmusikk i Vesten, er nøyaktig de samme oligarkene som styrte fra 2004 til 2010. Man mener vel de har fortjent en ny sjanse. Maidan var, og er også i dag, en fullt ut berettiget og legitim folkelig demonstrasjon mot korrupsjon, maktmisbruk og vanstyre. Altså: Maidan er berettiget, sier Putin, sist under pressekonferansen etter beslutningen om å reservere seg muligheten for militær intervensjon.

Maidan 2013-2014

Maidan-bevegelsen nådde ikke sitt mål i 2004, for ingenting ble bedre, spesielt ikke økonomien. Protesten ble kuppet av konkurrerende oligarker. Maidan-bevegelsen når heller ikke i 2014 sitt mål, for verken parlamentet, regjeringen eller presidenten har reell makt. De er dessuten ikke representative, verken for Maidan eller folket, eller legitime. Den nye regjeringen sitter, svært ukomfortabelt, på nåler, på bajonettene, sleggene, hammerne, bensinflaskene og balltrærne til den vest-ukrainske Høyre Sektor, en paraplyorganisasjon av omtrent 20 hel- og halvfascistiske grupperinger med veltrente, velutstyrte, velberegnende og velkoordinerte stormtropper av maskerte svartskjorter som terroriserer de største delene av landet med mordbrann, selvtekt, tortur, lynsjing og represalier – og de vil ha mer. I landet er misvekst og nød – gaten rår.

De siste dagers hellige: Høyre Sektor, EU og NATO

La oss rekapitulere: Maidan II ble etablert høsten 2013. En høyst berettiget protest mot vanstyre, men med et par nye elementer, nemlig moralsk støtte og finansiering. Maidan II er finansiert av Vesten og av Timoshenko-lojale oligarker. Noen av disse er denne uken som takk utnevnt til guvernører i de østlige, russiske regionene, åpenbart for at de skal kjøpe seg vei ut av den folkelige motstanden mot Kiev.

USAs viseutenriksminister Victoria Nuland, en av mange amerikanske representanter på plassen, har etter eget utsagn brukt 5 milliarder dollar på Maidan. Pensjonerte CIA-medarbeidere sier tallet er vesentlig høyere. Det er vanskelig å bruke så mye penger på så kort tid, så hun har vel holdt på en stund. Hun har også delt ut boller til fredelige demonstranter som frøs i vinterkulden. Det koster både penger og boller, materiell og moralsk støtte, å holde tusenvis av demonstranter på plass gjennom en vinter, for arbeid har de ikke.

Den moralske støtte tar form av utenlandsk innblanding i Ukrainas indre anliggender. NATO og EU har hatt permanent tilstedeværelse på Maidan II, med ambassadører, ministre og europarlamentarikere, som skamløst krever den valgte presidentens avgang og kapitulasjon. Det europeiske land som ikke har blandet seg inn, er Russland – til stor sorg for den russiske tredjedelen av Ukraina, som ikke vil vite noe av verken EU eller NATO. Maidan II er befolket av alminnelige demonstranter, men kontrollert av Høyre Sektor. Aksjonen er vel planlagt, med effektiv logistikk og koordinering – og Maidan II er ikke oppløst. Oppgaven er nemlig ikke fullført.

Berget har født en mus

I parlamentet var det et flertall og et mindretall, begge fløyer kjøpt og betalt av oligarkene, naturligvis. Flertallet, Regionspartiet og Kommunistpartiet, støttet den lovlig valgte president Janukovitsj og hans statsminister Azarov. Mindretallet støttet Maidan. Fedrelandspartiet ledes nå av den nye statsminister Arsenij Jatsenjuk, tidligere utenriksminister under Timoshenko, og den konstituerte president Aleksandr Turchinov, nummer to og tre i Timoshenkos hierarki. Frihetspartiet ledes av Oleg Tiagnibok, i årevis en beryktet ultranasjonalist og antisemitt. Tungvektsbokseren Vitalij Klitsjko leder partiet med det treffende navnet Slag (Udar). Klichko og Jatsenjuk er yndlinger i Vesten (på grunn av deres relativt uplettede fortid – det er fremtiden som er plettet). Mindretallet er valgt som sådant og har ingen rett til å avsette presidenter, endre grunnlover, avsette konstitusjonsdomstoler, stenge TV-kanaler eller vedta lover.  

Mindretallet har lenge sett sin sjanse, og representantene har i månedsvis appellert til Maidan og erklært seg som bevegelsens ledere. Men det er de ikke. Maidan er styrt av helt andre krefter, nemlig nazistene. Den nye regjeringen i Kiev mangler enhver egen maktbase.

Janukovitsj snur i EU-saken

Så spisser det seg til, etter Janukovitsj’ kuvending i EU-saken. Han hadde oppdaget at et fremskyndet EU-medlemsskap vil medføre toll på russiske varer og at etterspørselen etter ukrainske varer er minimal i Europa. You can’t have it both ways. Administrative bygninger og våpenarsenaler blir okkupert av maskerte stormtroper, først i Vest-Ukraina, deretter i det sentrale Ukraina og i Kiev. Lokale ordførere rives ut av sine kontorer, hales ut til de hylende horder, tvinges i kne, bankes opp, lenkes til nærmeste lyktestolpe, overhelles med isvann og grønnmaling, anbefales å underskrive sin avgang under trussel om represalier mot familien; de forsvinner deretter sporløst. Men alt ruller og går på den russiske dagsrevyen, for nå har folk internett og kamera i samme lomme. I de østlige og sørlige regionene, i Donbass, slår den russiske befolkningen ring om de offentlige bygninger og forsvarer sine folkevalgte mot balltrær, men kjemper foreløpig på vikende front.

Hvem skjøt?

I Kiev organiseres svært spektakulære barrikader av brennende bilhjul, bestykket med balltrær, slegger, katapulter med brostein og bensinflasker som kastes mot de ubevæpnede forsvarerne av parlament, regjeringskontor og presidentadministrasjon. Forsvarerne går opp i flammer for åpen scene. Så kommer våpnene frem. Krypskyttere fra Høyre Sektor begynner å skyte fra takene, både på sine egne og på de ubevæpnede sikkerhetsstyrkene som vokter de mest sentrale bygningene. Russerne har satt inn ballistisk ekspertise for å bevise det. Taktikken er klar: Skape en illusjon av at Janukovitsj skyter på fredelige demonstranter.

Janukovitsj hadde nemlig sendt hæren og politiet ut på landet. Selv om han er en dårlig president, vil han ikke ha det sittende på seg at han har skutt på folket. De forsvarer seg et par tragiske dager mot væpnet opprør. Russiske medier meldte hele veien at skuddene var provokasjoner fra opprørere som skyter begge veier for å heve temperaturen. Dette var også kjent for EUs utenriksansvarlige baronesse Catherine Ashton, som fikk det bekreftet av den estiske utenriksministeren i en oppsnappet samtale hun fortiet. Noblesse oblige.

De mange brente og skutte eller ihjeltorturerte sikkerhetssoldater (Berkut – ørnene) er i dag martyrer med helgenstatus i hele Russland og i de russiske regionene av Ukraina. Spørsmålet er ikke hvem som skjøt først, for det er klart. Spørsmålet er hvorfor Vesten fortier eller nedtoner opplysninger om at opprørerne skjøt begge veier.  

Et snedig møte og et kupp

Vi skriver 20. februar. I dette øyeblikk er bokstavelig talt hele Russland, det offentlige og det folkelige, i moralsk harnisk. Hva er det med denne folkevalgte presidenten som ikke er i stand til å forsvare sitt land, sitt folk og sitt embede? Hvorfor innfører han ikke unntakstilstand, hvorfor bringer han ikke inn politiet, hæren, flyvåpenet og marinen? Hva skal skje med den russiske tredjedelen av befolkningen? I hvilket annet land vil den lovlige makt tillate at væpnede bander inntar de offentlige bygninger under hjertelig utenlandsk akklamasjon? Det koker i alle massemedia. Men Janukovitsj velger en annen kurs, kanskje etter å være blitt hvisket noen ord i øret av Putin.

Han innkaller, eller lar seg innkalle, til et møte med tre utenriksministre fra EU, tre mindretallsrepresentanter fra parlamentet og den russiske ombudsmann for menneskerettigheter, Aleksandr Lugin. De forhandler hele natten og neste dag, og om morgenen 22. februar er avtalen signert av presidenten, tre mindretallsrepresentanter og tre europeiske utenriksministre. Men ikke av den russiske menneskerettsrepresentanten. It’s been a hard day’s night, kommenterte han, løst oversatt. Janukovitsj har gitt seg. Det skal utskrives nyvalg, man går tilbake til en tidligere, parlamentarisk konstitusjon og opposisjonen forplikter seg til å demobilisere væpnede bander, etterforske voldsbruk, oppgi okkuperte bygninger og avvikle Maidan. Grunnlaget er lagt for en bileggelse av striden, makten glir over til opposisjonen i tilnærmet legale former. Det er lagt et internasjonalt garantert, bindende og legalt grunnlag for opposisjonens maktovertagelse.

Men dengang ei. Mye vil ha mer. Nothing succedes like success. Deltagerne merker at det tynnes ut blant forsvarerne av bygningen de sitter i. Stormtroppene setter inn et avgjørende støt mot presidentadministrasjonens bygninger. Så flykter Janukovitsj i skam, for å unngå Gadafis blodige skjebne, men uten å ha løsnet skudd, uten å ha frasagt seg sine prerogativer og uten å forlate landet. Tre europeiske utenriksministre har ingen innvendinger mot at man kaster det papiret i papirkurven som de nettopp har signert. Tre herrer i den nye verden, har glemt sin far og skoleferden.

Nye lover på løpende bånd

Deretter går det fort. Parlamentets mindretall utnevner seg til flertall og avsetter presidenten. Det avskaffer også konstitusjonsdomstolen og setter medlemmene under tiltale. Mindretallet velger seg en statsminister og konstituerer seg en nasjonal president. De to flertallspartiene blir i praksis forbudt og kneblet. Mange flertallsrepresentanter må flykte, mange forulempes. Partikontorene brennes (med inneværende teknisk personale, som går opp i røyk). Boligen til Kommunistpartiets formann brennes. Politiet er ikke å se.

Det vedtas en rekke nye lover. Den første sier at det er forbudt å snakke russisk i Ukraina. Snakker du russisk med din tante på trikken, kan du dømmes. Den andre loven opphever det ikke så gamle forbudet fra 2010 mot å forherlige fascistiske organisasjoner. Naturlig nok, siden den nye regjeringen sitter på disse organisasjonenes nåde. Den tredje loven innkaller til nyvalg og folkeavstemning om det nye regimet.

Det utskrives mobilisering. Omtrent én prosent av de møtepliktige møter til sesjon, resten uteblir. Når man ringer hjem til dem, får man fruen i tale, som svarer at mannen er ute etter øl. Man importerer 300 leiesoldater fra Blackwater (nå omdøpt til Academi LLC), herostratisk berømte fra Irak, væpnet til tennene. Man nekter innreise for russiske journalister. Man stenger kritiske TV-kanaler og alle russiske. Man stenger pro-russiske nettportaler. Man avvikler ikke Maidan. Man avvæpner ingen voldelige bander. Man erklærer statsbankerott, som i Danmark-Norge i 1813 etter krigen og nødsårene. Man legger ganske enkelt til side avtalen mellom presidenten, opposisjonen og tre europeiske utenriksminstre. Man turnerer Europa og USA med utstrakt tiggerstav. En ny dag truer.

Krim, Kiev og Moskva

Og når en ny dag truer, finner ofte folk selv et svar. Krim kokte av harme og triumf. Krims parlament har i 23 år vært pro-russisk, men regjeringen direkteutnevnes fra Kiev. Det nå autonome parlamentet avsetter regjeringen og går til valg av ny statsminister, Sergeij Aksionov, som nyter stor støtte på Krim, et valg organisert av parlamentspresident Vladimir Konstantinov. Parlamentet har nesten enstemmig erklært Krim som selvstendig republikk, brutt alt bindende samkvem med Kiev og skrevet ut folkeavstemning om republikkens tilhørighet. Krim har nå (for første gang) et folkevalgt styre utgått av og støttet av folket.

En folkeavstemning og selvstendighet skulle ellers vært samkjørt med det ukrainske parlamentet, men fordi Ukraina ikke har noe lovlig styre, kan det heller ikke forespørres.

Selvorganiserte borgere tok kontroll over landforbindelsen mellom Krim og fastlandet etter trusler om busslaster og togsett med sleggekastere fra Høyre Sektor og Maidan (såkalte vennskapstog). Et flertall ved Krims militære installasjoner går frivillig over til Krims nye myndigheter, et lite mindretall er lojale mot Kiev og holdes fredelig i sjakk av lokalt bevæpnet milits. Et par spente episoder ble ifølge russisk TV iscenesatt av vestlig TV, men alt forløper fredelig, ingen blir skutt. Kiev erklærer det nye styret på Krim ulovlig. Krim svarer med en folkevalgt appell om militær støtte fra Russland, henvendt til president Putin.

Med rett til å drepe

Etter de ordinære konstitusjonelle prosedyrer fikk Putin det mandat som nå opprører de syv hav, mandat til å bruke russiske militære i Ukraina hvis det blir nødvendig for å forsvare russisk liv og sikkerhet eller andre vitale nasjonale russiske interesser. Putins beslutning setter hele Russland i nasjonal ekstase og hans rating er på vei mot hundre.

Det russiske syn er at en lovlig regjering er veltet i væpnet opprør med vestlig støtte, at staten har opphørt å eksistere og iallfall er illegitim, at millioner av landsmenn er i umiddelbar fare, at borgerkrig truer, mellom fascister og demokrater, og at Russland har en moralsk, folkelig støttet og folkerettslig legitim plikt til å intervenere om det blir nødvendig for å sikre liv, helse, kjernefysiske installasjoner og militære objekter.

Putin spådde nylig at det neppe vil bli krig, men om så likevel skulle skje, regnet han med at Russlands og Ukrainas egne væpnede styrker vil stå på samme side av fronten. Russlands syn er at vestlige media tilsynelatende redigeres i Washington og Brussel, og at vi i et overgripende perspektiv ser Vestens forsøk på å fylle enda et tomrom etter Sovjetunionens fall, en geopolitisk fortsettelse av den kalde krigen som egentlig aldri tok slutt. Russland skal innhegnes og tvinges i kne.

To perspektiver

Vesten ignorerer bevisst eller undervurderer følgende faktorer:

• Enormiteten av russisk samfunnsendring fra 1985 til 2014.
• Stormaktens ydmykelse i nittiårene – såret nasjonal stolthet. Russland har fått fienden tett inn på livet
• Vestens firehundreårige og pre-folkerettslige bestrebelser på å svekke Russland.
• Vestlige mediers mistenkelige enstemmighet (som minner om nesten enstemmig norsk pressestøtte til USA i Vietnam på 1960-tallet).
• Manglende vestlig forståelse av russiske prosesser (til de grader at Kissinger må tas som sannhetsvitne mot demoniseringen av Putin!).

Hvis mellomfolkelige forhold skal baseres på folkerett og gjensidig respekt, og ikke på den sterkestes rett (slik er Russlands posisjon), er det ikke grunnlag for uoverenstemmelser mellom øst og vest. Det er Russland som har veket posisjoner de siste 25 årene, ikke Vesten. Men Russland vil nødig gi fra seg enda mer – hvilket er Vestens mål. Derfor er det en uoverenstemmelse. Menneskeretter og fri presse er påskudd for, ikke årsaker til konflikten. Pressen er mindre fri i Kina. Alle vet det, men nesten ingen snakker om det. Menneskerettene er svakere i USA enn i Russland, med bare to identiske og ultrakonservative partier, 40 millioner fattige uten helsegaranti, med dødsstraff, Guantánamo, krigføring på flere kontinenter, et åndsforlatt mediebilde og et hegemonisk perspektiv. Alle vet det, men det tillegges ikke vekt. USA feirer på alle fronter, mens Russland konsekvent bebreides.

Et ord om Høyre sektor

Høyre sektor har den reelle makten på bakken i to tredjeparter av Ukraina. Lederen, Dmitrij Jarosh, er en hard nøtt omgitt av sterke karer. I skrivende stund erklærer han at Høyre Sektor blir et politisk parti, han lanserer seg som presidentkandidat, han skal ta tilbake Krim og han erklærer Moskva krig. Han skal slå ned motstanden i de russiske regionene og han forlanger alle våpenlagre åpnet for Høyre Sektor. Tre viseforsvarsministre ble engstelige og mente at dét kunne bli vanskelig. Men da statsminister Jatsenjuk kom tilbake fra Brussel, var det de tre som fikk sparken, ikke Jarosh, som ifølge russisk TV har avslått et tilbud om å lede landets interne sikkerhet (sic).

Siste nytt er at hans stormtropper skal legaliseres og utstyres med våpen og uniformer som Nasjonalgarden, en paramilitær styrke ved siden av hæren og politiet, som er demoraliserte og kraftløse. Russisk presse er (nesten) like anti-vestlig som Vestens er anti-russisk. Etter min vurdering er det minst like stor pressefrihet i Russland som i Vesten, kanskje fordi Putin fikk stanset ordningen med at hver oligark skulle ha sin egen TV-kanal, slik de fortsatt har i Ukraina. Og i Ukraina hersker full pressesensur. Jeg kan ta feil, og det er ikke poenget her og nå. Poenget er at statsministeren verken har evne eller vilje til å sikre våpenlagrene. Det er kanskje derfor han har skaffet seg amerikanske leiesoldater.

Et ord om folkerett

Den post-sovjetiske russiske motstand mot regimeskifte ved utenlandsk innblanding har alltid argumentert folkerettslig. Russland anerkjenner ikke staten Kosovo med den begrunnelse at staten anses som et produkt av ytre militær intervensjon fra NATO. Likevel erklærte den internasjonale FN-domstolen i Haag i 2010 at Kosovos løsrivelse fra Serbia ikke er folkerettsstridig. Begrunnelsen var at ingen artikkel i den generelle folkeretten forbyr en del av en stat å etablere seg som egen stat. De NATO-statene som fremtvang Kosovos løsrivelse er de samme som i dag anerkjenner det ulovlige regimet i Kiev, og under dekke av folkeretten nekter Krim muligheten til løsrivelse, selvstyre og forening med Russland.

Russland anser at styret i Kiev er ulovlig, at kuppet eller revolusjonen er utført med vestlig støtte, at den nye regjeringen ikke har kontroll over territoriet, og ikke styrke til å verge sine borgere, hvorav en meget stor del er russere. Russland anerkjenner Krims selvstendighet, imøteser Krims gjenforening med Russland, og reserverer seg i siste instans retten til å forsvare ukrainske borgere som Kiev-styret utsetter for fare. Argumentasjonen er dels historisk, dels humanitær, dels folkerettslig.

Folkeretten kommer åpenbart til anvendelse på begge sider av en front og anvendes forskjellig i parallelle saker. Derfor har forfatteren en kommentar for egen regning:

Folkeretten er en konsensusjurisdiksjon basert på et minste felles multiplum av mulige avtaler mellom høyst forskjellige land og regimer. Fordi vi ikke har noe verdensparlament, har vi heller ingen rettskraftig verdenslov. Vi har avtaler. De kan inngås og brytes, med de konsekvenser det har å bryte avtaler, som er høyst varierte og konjunkturbestemte. Folkeretten er et tveegget sverd. Statsledere har utstyrt seg med indre albuerom i relativ ytre sikkerhet gjennom et sett avtaler. Et flertall av de land folkeretten binder, er selv i begrenset grad demokratiske, så folkeretten springer heller ikke i så måte ut fra folket. Folkerettens eneste maktmiddel er vedtak i Sikkerhetsrådet om militær maktbruk og sanksjoner. FNs makt begrenses av vetostatene.  Folkeretten er i siste instans tilbakeførbar til den sterkestes rett, ikke til folkets rett.

En statsakt blir ikke god eller ond av å befinne seg utenfor eller innenfor folkeretten. Folkeretten har ingen moralske kategorier, bare juridiske, i den grad fremforhandlet makt kan kalles juridisk.

En stat kan gjøre svært mye ondt under dekke av folkeretten – det er en av årsakene til at den kunne bli omforent. Saddam Husseins behandling av egen befolkning er et eksempel, for krigen mot ham var folkerettsstridig.

En stat kan gjøre svært mye godt som aldri blir anerkjent av folkeretten. Forsvaret av Sør-Ossetia og Abkhasia mot georgisk aggresjon i 2008 er et eksempel.

Fordi folkeretten er den sterkestes rett, og ikke for eksempel den rettferdiges rett, kommer folkeretten til praktisk anvendelse bare i mindre saker, der stormaktene har perifere, blandede eller delte interesser. Typisk i ”afrikanske” konflikter.

Kinas anneksjon av Tibet og USAs herjinger i Sør-Amerika er folkerettsstridige, men hvem skal bruke makt mot så sterke stater?

Folkeretten har mange innfløkte paragrafer og mye omstridt presedens. Alle stridende parter vil om mulig ha folkeretten på sin side, for den gir et skinn av legitimitet. Problemet er at det amoralske folkerettsbegrepet brukes moralsk av politikere og av pressefolk, også av professorer som blir forespurt og burde visst bedre. Faget internasjonal rett misbrukes i politikken. I kolossal grad. Folket, pressen og politikerne tror, eller foregir å tro, at statsakter forenlige med folkeretten automatisk er moralsk høyverdige. Denne ubevisste feiloppfatningen – eller bevisste feilfortolkningen – kan hisse hele kontinenter opp i en ny kald krig som de færreste vil ha nytte av. Og det feilfortolkes hver dag i Norge. Man merkt die Absicht und ist verstimmt.

Det er forbudt å okkupere Krim. Ergo må Vesten påstå at Russland har okkupert Krim. Det er også forbudt å gjøre revolusjon mot lovlig valgte myndigheter i Kiev. Ergo må Russland påstå at Krim er den eneste gjenværende legitime del av et Ukraina som har opphørt å eksistere som folkerettslig subjekt.

Øst og Vest påberoper seg folkeretten og leseren kan trygt la seg lede av høyst personlige preferanser i sitt folkerettslige standpunkt for eller mot EU, NATO og Russland.

Jeppe på Bjerget

Og i Norge lukker journalistene øynene, stikker fingrene i ørene, åpner munnen og sier umåtelig mye dumt, intetsigende, politisk korrekt, snilt og humant som de er veldig stolte av og som de har hørt på CNN, BBC, Al-Jazeera English og i Utenriksdepartementet. Og så spør journalistene snille unge ukrainske damer fra Nord-Norge om det ikke stemmer at denne Putin er veldig slem. Jo, da. Ganske riktig. Han er veldig slem. Tragikomedien er en aktet sjanger, men man bør ikke inviteres til å le av tragedier, og slett ikke midt i femte akt. Vi vet ennå ikke om det blir krig, borgerkrig eller fred i Ukraina, kald krig i nye tredve år, eller en tredje verdenskrig.  

Det foregående er med unntak for et par markerte forfatterkommentarer i sin helhet et konsentrat av det russiske synspunkt, slik jeg opplever det i varierte russiske massemedier, et syn som gjengis knapt, og knapt etterspørres, her i kjempenes fedreland. Man kunne hørt det samme som jeg har skrevet, om man hadde spurt vanlige russere i Russland, i ukrainske Donbass eller Kharkov, eller på Krim. Om man altså hadde spurt for å få svar, ikke for å få gal fasit bekreftet. Jeg har ikke sett dekningen på CNN, BBC, NRK eller Al-Jazeera, men jeg forstår det slik at man anser Kiev som et lovlig og helt ålreit styre.

Jeg utfordrer våre dominante nytradisjonelle kaldkrigsrussofober til å bestride min gjengivelse. Og til å bestride synspunktets gyldighet. Vi befinner oss nemlig på den gale siden.