oss 100 kroner!
Dette er et debattinnlegg som tar utgangspunkt i artikkelen Vitenskap og profetier av Jon Sandvik (10. oktober 2023). Artikkelen var en omtale av boka Klimakunnskapskrisen av Geir Hasnes. Her kommer Erik Plahte med et svar til Sandvik, og Sandvik er invitert til å svare. Debatten er også åpen for andre. – Red.
Jon Sandvik skrev et innlegg her på steigan.no 10. oktober som han kalte Vitenskap og profetier, med utgangspunkt i boka «Kunnskapskrisen» av Geir Hasnes. Den bærende tråden i denne boka er ifølge Sandvik at klimakrisa ikke fins, og det ser han ut til å være helt enig i. Ingenting er vel lettere enn sånn som Sandvik gjør, å prøve å diskreditere arbeidene til tusenvis av seriøse klima- og naturforskere gjennom flere tiår med udokumenterte påstander, velvalgte enkelteksempler og en ironisk og harselerende stil. Men la oss se om påstandene stemmer.
Kan temperaturstigninga forklares?
Sandvik skriver:
Usikkerheten i temperaturmålingene gjør det svært vanskelig å si hvilken sammenheng det skulle være mellom CO2 og temperatur. Og det ser vi når de som modellerer klimaet forsøker å projisere sine modeller noen år fram i tid, prediksjonene spriker. (…) Det er her ikke meningen å forklare eller bortforklare temperaturøkningen, snarere å antyde at det er nær umulig å forklare denne, implisitt å fastslå et årsak-virkningsforhold mellom CO2 og temperatur.
Dette stemmer bare ikke. Sjølsagt er det ikke enkelt å undersøke sammenhengen mellom utslippene av CO2 og temperaturøkinga. Man kan tegne et diagram som viser at begge øker, men det forklarer ingen ting. Man kan også lage statistiske modeller som framstiller temperaturøkinga som funksjon av CO2-utslipp og alle mulige andre effekter man tror kan være av betydning. Men en slik modell forklarer ikke årsakssammenhengene, bare grader av samvariasjon.
Det er heller ikke slik klimamodellene er bygd opp. De er dynamiske modeller som forklarer temperaturstigninga ved solide naturvitenskapelige teorier, i hovedsak godt forståtte prosesser i naturen og de årlige utslippene av klimagasser. Mange av disse prosessene er tilbakekoplingsprosesser som også tar med den virkninga temperatustiginga har på utslippene. For eksempel vil stigende temperatur i nordområdene føre til at tundraen tiner og slipper ut mer metan, som i sin tur bidrar til at temperaturen stiger enda mer. Dette kan bygges inn i en dynamisk modell.
Det stemmer ikke at prediksjonene spriker, som Sandvik påstår. Tvert imot viser det seg at de tidligste klimamodellene fortsatt gjelder, som denne figuren fra rapporten Study Confirms Climate Models are Getting Future Warming Projections Right fra NASA (2020) tydelig viser. Forfatterne av rapporten fant ingen ting som tyder på at klimamodellene systematisk verken overvurderte eller undervurderte oppvarminga i dette tidsrommet, ifølge NASA.
Figur 1. Sammenlikning av den globale temperaturutviklinga ifølge GISS-dataene fra NASA (rødt) med gjennomsnittet av prediksjoner (svart) fra modeller som ble brukt som grunnlag for den fjerde rapporten fra IPCC (2007). Modellene bygger utelukkende på data fra før 2000, og er så brukt til å forutsi temperaturutviklinga etter 2000. Kurvene for tidsrommet før 2000 viser altså hvor godt det lyktes å tilpasse modellene til dataene, mens kurvene for tida etter 2000 viser hvor godt disse modellene predikerte utviklinga etter 2000.
Isbjørner og andre dyr
Skjebnen til isbjørnen er også et felt der klimaforskerne feiler, ifølge Sandvik:
I en del år var isbjørnene det fremste ikonet på den kommende klimakrisen. Men det viste seg at verdens populasjon av isbjørner var svært levekraftig. Den var satt på «rødliste» utelukkende basert på en modell og ikke som resultat av noen form for telling. FNs modell var veldig enkel: det blir varmere, isen i Arktis smelter, dermed forsvinner isbjørnenes habitat. Men det var ikke riktig, bestanden øker.
Å argumentere på denne måten er lett. Ingen dokumentasjon, ingen referanser, bare upresise påstander uten noe tallmessig grunnlag. Jeg er ingen ekspert på isbjørn, men det er lett å finne dokumentasjon på nettet. Ta f.eks. en kikk på rapporten Status Report on the World’s Polar Bear Subpopulations fra International Union for Conservation of Nature and Natural Resources, Polar Bear Specialist Group (PBSG), 2021. Den teller 51 sider og bygger på nærmere 200 referanser. Du vil raskt se at å telle isbjørn og vurdere hvilke følger klimaendringene har for dem, er fryktelig komplisert og krevende, og er slett ikke bare basert på en «veldig enkel» modell.
Om antall isbjørn øker eller minker, er ikke lett å avgjøre. Isbjørnen er fordelt på 19 bestander med til dels svært ulike levevilkår. Det er slett ikke bare utstrekninga av sjøisen som teller. «Forskjellige isforhold, produktiviteten i havet og andre faktorer innebærer at følgene av oppvarminga i de 19 subpopulasjonene i de fire økoregionene er, og fortsatt vil være ulike.»
Stemmer det som Sandvik uten forbehold påstår, at bestanden øker? Ifølge PBSG var bestanden 22 000–27 000 i 1997, 21 500–25 000 i 2001, 20 000–25 000 i 2005 og 2009 og 22 000–31 000 i 2016. Temmelig usikre tall …
Framtidsutsiktene for isbjørnen er dystre. «Det er mange år siden nå at Nordpolen ble spådd å skulle bli isfri i løpet av – 2011, eller 2016 eller … (tenk på et tall), men så har ikke skjedd», skriver Sandvik. Ja, at noen spådde det, kan vel tenkes. Det er en udokumentert og upresis og derfor verdiløs påstand. Men hvordan går det med sjøisen i Arktis? Siden perioden 1981–2010 er den nær halvert i utstrekning (National Snow and Ice Data Center).
Det kan sjølsagt tenkes at isen ikke vil bli ytterligere redusert selv om temperaturen i Arktis fortsetter å stige – noe alt tyder på at den vil fortsette å gjøre – slik at isbjørnen kan se framtida lyst imøte, slik Sandvik ser ut til å mene. En analyse publisert i Nature Communications (2023) basert på omfattende modellstudier, konkluderer derimot med at Arktis vil være isfri i september fra midten av århundret. Polisen er absolutt i ferd med å forsvinne, stikk i strid med hva Sandvik hevder.
For meg virker det ikke særlig seriøst å avfeie slike seriøse og grundige rapporter med flåsete og udokumenterte kommentarer. Det er med klimavitenskap som med all annen vitenskap. Den representerer den beste kunnskapen vi har. Den er sikkert ufullstendig og stemmer ikke helt. Det kan finnes seriøse argumenter som taler imot de rådende teoriene, og dem er det klokt å lytte til. Men så lenge det ikke er overbevisende dokumentert ved observasjoner og teoretiske analyser at en teori eller vitenskapsgren er grunnleggende feil, gjør vi best i å ta den alvorlig. Vi har større nytte av en teori som kanskje ikke er 100 % korrekt, enn ingen teori i det hele tatt. Det gjelder for klimaforskninga som for all annen naturvitenskap. Den hviler tross alt på et solid fundament av verdensomspennende observasjoner, veletablert naturvitenskap og matematikk og med topp kvalifiserte forskerteam og kraftige dataverktøy som kan simulere nær sagt enhver modell, uansett hvor komplisert den måtte være.
På vei mot den sjette masseutryddelsen?
Sandviks kommentar om isbjørnen kan kanskje tolkes slik at han mener at alle andre rapporter om til dels kraftig tilbakegang for verdens dyre- og insektpopulasjoner også bare kommer fra forskere som roper «Ulv, ulv!».
Det er i så fall drøyt. De globale insektpopulasjonene er i kraftig tilbakegang ifølge en mye sitert artikkel fra 2019. De viktigste årsakene – alle menneskeskapte – er (i fallende rekkefølge) 1) tap av habitat, intensivt landbruk og urbanisering, 2) forurensninger, spesielt pesticider og kunstgjødsel, 3) biologiske faktorer, 4) klimaendring.
Ian Angus, redaktør for nettsida Climate & Capitalism, dokumenterer at 40 % av alle fuglearter står i fare for å bli utradert i løpet av de kommende tiårene. I Nord-Amerika er antall fugl redusert med 2,9 milliarder siden 1970, i Europa 600 millioner siden 1980, ifølge Birdlife International. Den viktiste årsaken er som for insektene at habitatene blir omdanna og degradert, i all hovedsak som følge av menneskelig aktivitet.
«Den naturlige verden er i vanskeligheter. Menneskelige handlinger driver biologiske arter raskt mot å bli utradert. Dette undergraver funksjoner og tjenester hos økosystemene som er vitalte for at vi selv skal overleve», skriver Birdlife International i rapporten State of the World’s Birds 2022. Tap av biologisk mangfold er også det alvorligste bruddet blant de seks (av ni) planetariske grensene som er brutt.
Du får selv vurdere om dette og en rekke andre tilsvarende rapporter er «dommedagsprofetier» – et temmelig negativ ladd begrep – eller vitenskapelig funderte analyser som viser at om denne utviklinga fortsetter, vil menneskeheten i likhet med en lang rekke andre arter, allerede i dette århundret oppleve endringer som vil true livet og leveforholdene for hundrevis av millioner mennesker. Det står sjølsagt enhvert fritt å avvise denne mengden av vitenskapelig dokumentasjon og analyse med overflatiske kommentarer. Men særlig klokt eller smart er det ikke.
«Vi som bor på landet ser jo selv at det ikke er noen klimakatastrofe», skriver Sandvik. De som har opplevd de enorme skogbrannene som har rast flere steder i verden, voldsomme flommer, ekstrem tørke og hetebølger som truer med å gjøre områder med millioner av mennesker ubeboelige, har kanskje en annen oppfatning.
Basert på en oppsummering av ca 300 forskningsartikler konkluderer en artikkel fra 2022 at det helt klart «er en biomangfoldskrise, høyst sannsynlig starten på den sjettte masseutryddelsen» i Jordas historie (Cowie, 2022). Med klar adresse til dagens «virkelighetsfjerne politikere» konkluderer de:
Å benekte krisa, akseptere den og ikke gjøre noe med den, eller å omfavne den og manipulere den for tilfeldige fordeler for folk, uten tvil definert av politikere og forretningsinteresser, er å forkaste et moralsk ansvar.
Dette har forfatterne åpenbart rett i, med den tilføyelsen at det dreier seg ikke bare om et moralsk ansvar, men om ansvaret for menneskehetens framtidige livsgrunnlag. Det er et ansvar som dagens politikere og forretningsinteresser ikke tar. Mer om dette i et kommende innlegg nr. 2.
