oss 100 kroner!
De planetariske grensene er knytta til ni prosesser som er kritiske for å opprettholde Jord-systemet grovt sett slik det har vært i de siste cirka 10 000 årene siden slutten på siste istid. Dersom de menneskeskapte påvirkningene ikke er større enn at Jord-systemet blir holdt innafor disse grensene, vil Jorda fortsatt kunne være et trygt sted der det vil være mulig å opprettholde menneskelig velferd og sosial utvikling.
Men slik er det dessverre ikke lenger, og utviklinga går den gærne veien. I 2009 var tre av grensene brutt. I 2015 var antallet økt til fire. Nå er seks av de ni planetariske grensene brutt.
I tida siden siste istid, kalt Holocen, har de klimatiske forholdene vært usedvanlig stabile. Derfor var det mulig å utvikle samfunnet fram mot vår moderne sivilisasjon med landbruk, industri, byer, kompliserte – og klassedelte – samfunnstrukturer, kultur og vitenskap og en høyt utvikla teknologisk produksjon.
Som alle veit, har menneskelig aktivitet ført til omfattende rovdrift på naturen. Spesielt etter andre verdenskrig har den blitt så omfattende over hele jordkloden at de stabile forholdene som prega Holocen, ikke gjelder lenger. Jord-systemet er ikke lenger stabilt. Siden seks av de ni planetariske grensene har blitt brutt, enkelte av dem ganske kraftig, har Holocen blitt avløst av Antropocen. Mens Holocen var prega av stabilitet, er Antropocen prega av forandring i en retning og et omfang det er vanskelig å forutsi. Vi må se i øynene at Jorda ikke lenger er en trygg klode for menneskeheten.
De planetariske grensene ble lansert i 2009 av ei gruppe på nærmere 30 ledende forskere leda av John Rockström, Stockholm Resilience Center, og Will Steffen, Australian National University (Rockström, 2009). Nå har hele systemet av planetariske grenser blitt oppdatert av en like stor, internasjonal forskergruppe, og resultatene ble nylig presentert i det ledende tidsskriftet Science Advances (Richardson, 2023).
Figur 1. De ni planetariske grensene i 2023: Helhetstilstanden for biosfæren (dvs alt liv), klimaet, nye produkter og stoff som er innført i naturen, tykkelsen av ozonlaget, mengden aerosoler i atmosfæren, surhetsgraden i havet, mengden fosfor og svovel tilført naturen, bruk av og tilgang på ferskvann, og omdanning av natur. Grønn sektor betyr innafor trygge verdier. Fra gul til svart sektor viser at grensa er brutt. Mørkere farge betyr økende risiko. Kilde: Richardson, 2023.
Siden 2009 har det gått fra vondt til verre.
Figur 2. Antall grenser som er brutt (røde i figurene), har økt fra tre i 2009 til seks i 2023. Kilde: Stockholm Resilience Centre.
Rockström sa at det som bekymrer forfatterne av rapporten enda mer enn de ekstreme klimahendingene som folk over hele verden har opplevd i år, er «de stadig flere tegnene på at planeten blir mindre og mindre motstandsdyktig. Dette viser seg ved at planetariske grenser blir brutt, noe som bringer oss nærmere vippepunkt og lukker vinduet for å holde oss innafor den planetariske klimagrensa på 1,5 °C» (sitert fra Climate & Capitalism). Dette vinduet er nok allerede lukka. Rockström burde heller ha vist til grensa på 2 °C, selv om den også ligger an til å bli brutt.
Disse grensene er der fordi Jorda ikke er flat og ubegrensa, men rund, og jordoverflata som vi lever av og lever på, har begrensa størrelse og kan ikke gjøres større. Men vårt økonomiske system — kapitalismen — krever vekst, evig vekst. Hvis veksten fortsetter lenge nok, må den nødvendigvis støte mot noen materielle grenser som hvis de blir brutt, truer den trygge tilværelsen for menneskeheten som Holocen bød på. Det skjedde altså for over 14 år siden. Legg merke til at klimaendringene (opp til venstre i figurene), som er den eneste av de planetariske grensene som våre politiske ledere har brydd seg noe videre om, ikke representerte det mest alvorlige bruddet i 2009 og heller ikke nå.
Vanligvis ønsker vi at noe skal vokse for å dekke et visst behov. Når målet er nådd, er videre vekst unødvendig, kanskje til og med ikke ønskelig. Med kapitalistisk økonomisk vekst er det annerledes. Den kapitalistiske veksten løser ikke noe problem, den bare skaper et – nemlig et behov for fortsatt vekst. Fortsatt vekst innebærer at stadig mer natur blir omdanna, stadig mer naturressurser blir underlagt økonomiske prosesser og økonomiske vekstkrav, stadig mindre opprinnelig natur blir igjen til alle de millioner av arter som utgjør resten av livet på Jorda.
Forskerne får ordet til avslutning
I stedet for å lesse på med stadig flere foruroligende data, gir jeg ordet til en internasjonal gruppe framtredende forskere som i artikkelen The 2023 state of the climate report: Entering uncharted territory oppsummerer dagens situasjon slik (min utheving):
For å gå løs på overutnyttelsen av planeten vår utfordrer vi den rådende forestillingen om uendelig vekst og overforbruk av rike land og enkeltpersoner som uholdbar og urettferdig. I stedet tar vi til orde for å redusere overforbruket av ressurser; redusere, gjenbruke og resirkulere avfall i en mer sirkulær økonomi og prioritere menneskelig oppblomstring og bærekraft. Vi legger vekt på klimarettferdighet og rettferdig fordeling av kostnadene og fordelene ved klimatiltak, spesielt for sårbare samfunn. Vi etterlyser en omdanning av den globale økonomien slik at den prioriterer menneskelig velferd og sørger for en mer rettferdig fordeling av ressursene. (…)
Som forskere blir vi i økende grad bedt om å fortelle offentligheten sannheten om krisene vi står overfor i enkle og direkte ordelag. Sannheten er at vi er sjokkert over hvor voldsomme ekstremværhendingene i 2023 var. Vi er redde for det ukjente territoriet som vi nå har gått inn i. Forholdene kommer til å bli svært traumatiske og potensielt uhåndterlige for store områder i verden. Vi kan vente oss 2,6 °C varmere [enn i førindustriell tid] i løpet av århundret, selv om de nasjonale utslippsreduksjonene landene forplikta seg til i Parisavtalen, blir oppfyllt. Vi advarer om at naturlige og sosioøkonomiske systemer kan bryte sammen og gi en verden hvor vi vil møte uutholdelig varme, hyppig ekstremvær, mangel på mat og ferskvann, stigende havnivå, flere nye sykdommer og økt sosial uro og geopolitisk konflikt.
Massive lidelser på grunn av klimaendringer er her allerede, og vi har nå overskredet mange trygge og rettferdige grenser for jordsystemet, noe som setter stabiliteten og systemer som understøtter livet i fare. Ettersom vi snart vil være vitne til at vi ikke har nådd Paris-avtalens ambisiøse mål på 1,5 °C, kan vi ikke overvurdere hvor viktig det er å øyeblikkelig begrense bruken av fossilt brensel og forhindre enhver ytterligere økning på 0,1°C i den fremtidige globale oppvarminga.
I stedet for bare å fokusere på karbonreduksjon og klimaendringer vil vår beste sjanse til å overleve disse utfordringene i det lange løp være å gå løs på det underliggende problemet at [grensene for] økologien blir overskredet. Det er nå vi kan og må gjøre en fundamental forskjell for alt liv på Jorda, og vi må gripe den med urokkelig mot og besluttsomhet for å skape en varig forandring som vil stå seg over tid.
