Hvordan forholde seg til «Det grønne skiftet»

0
Grønt?
Av Erik Plahte.

Det pågår en viktig og nødvendig debatt om «Det grønne skiftet» her på steigan.no. (Se oversikt over alle innlegg i debatten på slutten av artikkelen.) Geir Hasnes (GH) har kommet med et positivt og interessant svar (9. november) på mitt siste innlegg 8. november (korrigert 12. nov.). Her er mine kommentarer til hans syn på «Det grønne skiftet».

«Det finnes ingen klimakrise», skrev GH. Det er etter mitt syn lite fruktbart å diskutere om det er en klimakrise eller ikke. Det finnes ingen objektive, felles kriterier på hva som er en krise. Det er viktigere å se på den lange rekka av til dels dramatiske endringer i natur, miljø, klima og økonomiske/sosiale forhold i perioden etter andre verdenskrig, forstå hvilken sammenheng det er mellom dem, hva følgene vil bli for menneskeheten i åra som kommer dersom de får lov til å fortsette. Videre hvordan ulike politiske og sosiale krefter forholder seg til dem, og hvilke konsekvenser som blir eller bør bli trukket av denne innsikten.

«Derimot finnes det en rekke natur- og miljøkriser rundt om i verden», skrev GH videre, og avslutta innlegget med «La oss fjerne klimapropagandaen; bare da kan det tas fatt på de reelle problemene verden har». Ja, la oss ta fatt på dem, det er der den virkelige store oppgava ligger. Men først: hva er egentlig klimapropagandaen?

Klimapropagandaen

Problemet er ikke bare at klimakrisen er rein svindel og skremselspropaganda fra politikere og profitthungrige kapitalister som bruker den som et påskudd for å sette i gang meningsløse klimaprosjekter og suge penger ut av statskassene rundt i verden, slik GH hevder.

Én del av det virkelige problemet er: Stigende global temperatur, kraftig tap av biologisk mangfold, surere vann i verdenshavene som truer livet i havet, stigende havnivå på grunn av at vannet blir varmere og at innlandsisen smelter, økende metanutslipp når tundraen tiner, hyppigere og kraftigere hetebølger, enorme skogbranner og kraftigere nedbør og flommer. Alt dette er i hovedsak følger av menneskelig aktivitet. Det er grundig dokumentert i tusenvis av forskningsartikler og oppsummert i en lang rekke rapporter fra seriøse organ som IPCC, UNEP, IPBES, WWF og mange andre.

Treffes ikke mottiltak i tide, er det stor fare for at noen av disse prosessene vil passere vippepunkt og rase videre uten at det vil være mulig å stanse dem. I verste fall vil de forsterke andre prosesser som også vil passere vippepunkt. (Et vippepunkt for en prosess er et stadium i prosessen der en jevn utvikling blir avløst av en plutselig og irreversibel overgang, som ikke lar seg stanse, til en annen tilstand. Se f.eks. mitt innlegg om Grønlandsisen 24.1.2019.)

Den andre delen av det virkelige problemet er klimapropagandaen, som det blir mer og mer påtrengende å gjennomskue og avsløre. Verdens (i alle fall Vestens) ledende politikere prøver å gi inntrykk av at de tar disse truslene alvorlig og at de vil sørge for at klimamålene fra Paris-møtet vil bli nådd. Slik er det ikke.

Den klimapolitikken som blir ført under navnet «Det grønne skiftet», vil verken løse klimaproblemet eller alle de andre natur- og miljøproblemene vil står overfor. «Det grønne skiftet» vil tvert imot – om det får fortsette lenge nok – forverre mange av de andre problemene og etter hvert stille vår sivilisasjon overfor utfordringer som vårt nåværende politiske system verken kan takle eller overleve.

Klimaløftene er null verdt

Politikernes klimamål og klimaløfter er rein propaganda og null verdt fordi de klimaløftene og de forpliktelsene som de har kommet med, er helt utilstrekkelige for å nå klimamålet de selv har satt. Som figuren under viser, vil vedtatt politikk («Policies and action») føre til utslipp som ligger skyhøyt over det som kreves for å nå klimamålet på 1,5 °C, og lede til en temperatur som ligger 2,6–2,9 °C over førindustrielt nivå. Om det ikke er krise i dag, vil det iallfall bli det da. Innen 2030 burde de årlige utslippene bli omtrent halvert, men ligger an til å bli omtrent som i dag, uten noen nevneverdige utslippsreduksjoner./

Figur: Årlige globale utslipp av klimagasser fram til 2100 (Gt CO2-ekvivalenter pr år) ifølge landenes vedtatte klimapolitikk og ulike forpliktelser landene har pålagt seg, og den tilsvarende temperaturstigninga. Kilde: Climate Action Tracker.

Klima- og miljøminister Andreas Bjelland Eriksen avslørte nylig – trolig ufrivillig – hulheten i regjeringas holdning: I omtalen av rapporten The Production Gap, UNEP 2023 (United Nations Environment Programme) skrev NRK (8.11.23) at «gapet mellom planene og klimamålene i 2030 er stort og at det er blitt større på to år», og fortsatte med å sitere klima- og miljøministeren:

«Dette er en viktig rapport, og den understøtter det Norge jobber for sammen med EU og andre land inn mot FNs klimatoppmøte, nemlig at verdens land skal gi et klart budskap om utfasing av all fossil energi som ikke har CO2-fangst. Her vil Norge ha en internasjonal lederrolle.»

Dette er kanskje å lese som Fanden leser Bibelen, men at vi skal «ha en internasjonal lederrolle» i å «gi et klart budskap om utfasing» rimer godt med skrytet om å halvere de norske utslippene innen 2030, et helt urealistisk prosjekt. Og samtidig hører vi (les det to ganger): – Vi trenger stadig nye funn for å videreutvikle norsk sokkel, sa daværende olje- og energiminister Terje Aasland da regjeringa i januar i år la ut 92 nye leteområder på norsk sokkel.

«Det grønne skiftet»

De fleste ledende politikere i Vesten sier de er opptatt av å gjennomføre «Det grønne skiftet» for å løse klimaproblemene. De massive utbyggingene og mineralutvinningene som da må til, jf. innlegget til GH 18. november og beregningene til S. Michaux som jeg har nevnt tidligere, vil nødvendigvis føre til enorme naturraseringer som vil forverre de andre miljøproblemene som politikerne ikke er videre opptatt av. Og så vil ikke engang klimamålet bli nådd på denne måten. Det er rett og slett ikke ressurser nok.

Men det vil kreve enorme investeringer, og det er private kapitalkrefter i landene i Nord som vil måtte stå for dem – og som brenner av lyst til å ta tak, siden det er de som vil høste gevinsten. Siden mye av dette vil skje i landene i Sør, f.eks. i Afrika som er rikt på ressurser, men mangler kapital og politisk uavhengighet, vil dette bli en form for klimaimperialisme. Profitten vil gå til kapitalkreftene, landene i Sør og lokalbefolkningene må betale for subsidiene og vil sitte igjen med den ødelagte naturen, slik det norske vindkrafteventyret kan stå som eksempel på. (Se en lang rekke oppslag om vindkraft på steigan.no.)

«Det er ekstremkapitalistenes agitasjon vi må kjempe mot», skriver GH. Ja, det er viktig og nødvendig å avsløre denne agitasjonen for folk flest for å få en tilstrekkelig brei og kraftfull oppslutning om en virkelig grønn og rød natur- og miljøpolitikk – som venstrekreftene ennå har til gode å utvikle. Men enda viktigere er å kjempe mot selve tiltakene, f.eks. mot utbygginga av vindkraft til lands og til havs i Norge. Dette er ikke ekstremkapitalisme. Det er slik kapitalismen er i dag. Den har ført seg selv ut i en vedvarende økonomisk krise, og «Det grønne skiftet» er den eneste veien de ser ut av den (men som ikke er det). Jo tidligere det lykkes for folk verden over å blokkere denne veien, desto mer vil det være mulig å begrense skadevirkningene.

Alternativet til «Det grønne skiftet»

I stedet for å slutte opp om «Det grønne skiftet» i en naiv tro på at det virkelig vil løse klimaproblemet, må vi utvikle en politikk for å omdanne naturinngrep, produksjon og forbruk til en måte som begrenser uttaket av materielle ressurser til det som faktisk finnes og som lar seg opprettholde i det lange løp. Så langt det er mulig må vi opprettholde eller gjenopprette de stabile forholdene som herska under Holocen og som er en forutsetning for vår sivilisasjon.

Dette vil kreve å forkaste en fortsatt markedsøkokonomi med privatøkonomiske mål til fordel for en systembasert planøkonomi med materielle og likeverdige sosiale mål, og en virkelig demokratisk styreform som også omfatter økonomiske forhold. Også kalt sosialisme.

Vesten mot Resten

Det er godt dokumentert at menneskeheten totalt sett forbruker langt mere ressurser enn det Jord-systemet kan by på. Den enorme kontrast mellom Vestens overforbruk av ressurser og Restens underforbruk kan bare opprettholdes i det lange løp dersom Vesten fortsetter å holde Resten nede med tvang og vold. Det vil umuliggjøre en fredelig verden i framtida. For Vesten er det ingen vei utenom å redusere det materielle forbruket og møte Resten på halvveien. Det finnes knapt noen politiker som vil innse dette og ta konsekvensen av det.

«Jeg lurer på hvordan politikerne sover om natten», avslutta GH innlegget sitt (18. november) med. Så lenge de ikke står i fare for å tape neste valg, ser det ut til at de fortsatt sover godt. Men det spørs om det vil vare så lenge.


Tidligere innlegg i denne debatten:

Jon Sandvik (10.10): Vitenskap og profetier.

Erik Plahte (6.11): Virkelighetsfjernt klimastandpunkt.

Jon Sandvik (7.11): Klimaalarmisme.

Geir Hasnes (7.11): Den virkelighetsfjerne klimakrisen.

Erik Plahte (8.11): Det ugjennomførlige grønne skiftet.

Geir Hasnes (9.11): Det virkelighetsfjerne grønne skiftet.

Geir Hasnes (18.11): Det grønne skiftet ødelegger verdens økonomi og miljø.

Forrige artikkelKrigsdagbok del 84 – 10. til 17. september 2023
Neste artikkelIsraels krig mot sykehus