Ferske tall fra Landsbruksdirektoratet viser: Færre bønder og færre husdyr, men omtrent like mye jord holdes i hevd.
Av Romy Rohmann
Det har vært en nedgang i jordbruksforetak som søkte om produskjonstilskudd på 200 fra i fjor viser helt ferske tall fra Landbruksdirektoratet.
Det var en liten økning i det totale jordbruksarealet som er i drift, en økning på 21.000 daa, tilsvarende 0,2 prosent, sammenlignet med tallene for 2022. Vi ser at det effktivitetskravet som det legges opp til i landbruket nås om ikke annet.
Dette var venta, som vi skreiv på steigan.no 12. juli: Mer enn 400 bønder må legge ned.
Dette er konsekvensene nå som jordbruksforhandlingene blei vedtatt i Stortinget. For å oppnå de inntektsmulighetene som ligger i det framforhandla resultatet ligger det et effektivitetskrav som betyr at minst 400 bruk må legges ned.
Budsjettnemnda for jordbruket legger inn et effektiviseringskrav som forutsetning i grunnlagstallene for jordbruksforhandlingene. Kravet er ei framskriving av arbeidstidsforbruket og betyr at bøndene hvert år må redusere arbeidsforbruket for å oppnå beregna inntekt. For 2022 var effektivitetskravet 2,9%.
Effektiviseringa skal oppnås ved at bøndene bruker mindre tid på de samme oppgavene. Løsningen som ofte velges er økt mekanisering. Det trengs for eksempel færre arbeidstimer per ku om du har melkerobot enn andre måter å melke på. Andre løser det ved å produsere mer enn før, for samme inntekt som før. Har man ikke ønske om eller mulighet til å være med på denne karusellen, synker inntekta.
Men over halvparten av alt jordbruksareal leies i dag ut. Når noen ikke vil drive jorda si, men likevel bo på gården, velger de fleste å leie den ut. En slik utvikling gjør oss svake, færre aktive bønder svekker beredskapen og det tradisjonelle familielandbruket i Norge. Satsninga på større bruk basert på leiejord, krever flere og større maskiner som igjen betyr større driftskostnader og stor gjeld. En slik utvikling gjør landbruket og sjølforsyninga mer sårbar. Et slikt effektivitetskrav er en hån mot det norske landbrukets tradisjonelle verdier om bærekraft og nøysomhet. Mister vi de de små og mellomstore gårdsbrukene i dag, blir vi en mye fattigere nasjon om noen tiår. Vår felles historie, vårt vakre kulturlandskap, faller i gapet på markedsliberalistenes streben etter økonomisk vekst, billig produksjon og billige varer.
De 10. juni i år skreiv vi her på steigan.no en artikkel om Totalberedskapskommisjonens rapport som blei lagt fram mandag den 5. juni, hvor justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl (Sp) åpna med å snakke om at statens viktigste oppgave er å sikre trygghet for sine innbyggere, og at dette betyr trygghet hvor du bor i hele Norge. Da skreiv vi at familiedrevne gårdsbruk over hele landet, lys i alle husa – det er svaret.
Dersom alle små bruk i en dal legges ned og det bare sitter en bonde igjen, vil det ikke ta lang tid før også denne gir opp. Det er få steder i Norge som egner seg for de store landbruksgigantene, og som vi har sett i blant annet Nederland er ikke store enheter heller ønskelig. De er bare mye lettere å «ta over av kapitalkrefter» som har alt annet i tankene enn matproduksjon på bærekraftig tradisjonelt vis.
Vi trenger mange, også de små brukene i Norge, vi trenger familiebruk og en sterk odelsrett, vi trenger produksjon av mat på alle egna områder. Det er bare 3% av Norges landareal som egner seg til å dyrke mat på. Vi trenger beitedyr, seterdrift og matforedling overalt. Det er slik vi sikrer beredskapen. Dette påpekes av de som veit noe om de utfordringene som kan oppstå, dersom det oppstår vansker med import og transport. Vi trenger verksteder og maskindeler nær oss, vi trenger veterinærer, slakterier og meierier, og vi trenger lagringsplass til poteter og grønnsaker og kornlagre over hele landet.
Riksrevisjonen er også kritisk til flere aspekter ved driften av den norske matjorda, og mener at når over halvparten av all jord leies bort, kan det få noen konsekvenser. Riksrevisjonen har tidligere avdekket at leid jord dreneres i mindre grad.
Grim Jardar Aasgård er en av dem som fikk leie jord da naboen la ned drifta. Nationen skreiv i en artikkel 6. november dette:
Hver dag når jeg går over tunet til fjøset, tenker jeg på naboen min som sluttet. Det tar bort mye av gleden, og berører meg sterkt personlig sier Aasgård.
Samtidig som Aasgård fikk nytt fjøs, ble lysene slukket i fjøset på nabogården. På en måte var det flaks, fordi det betydde at Aasgård fikk leie naboens jord, som han trengte for å betale for det nye fjøset.
Jeg skulle hatt en nabo som forstår hva det går ut på hvis jeg har trøbbel med noe, som snakker samme språk og fag, sier melkebonden.
Aasgård mener jordleie ikke er uproblematisk. Jeg må også bruke mange år for å lære om jorda som naboen har drevet. Det er mye kunnskap knyttet til det å drive jord og eiendom, som blir borte. Teknologi kan ikke erstatte det.
Det gjør meg trist, for det gjør oss så svake og sårbare i en større sammenheng.
Det var også nedgang i tallene på husdyr i 2023 sammenliknet med 2022.
Det var en nedgang i antall melkekyr på 3500, ammekyr på 1 461 og øvrige storfe på nesten 17.900. Antallet melkegeiter har gått ned med nesten 800 dyr, og det er også en nedgang på 600 ungpurker mens tallet på avlspurker er stabilt. Det er også nedgang i antallet verpehøner, her er det en reduksjon på 105.000 dyr. I de innrapporterte tallene for sau og lam som har gått på beite i utmarka er det også stor nedgang, totalt 104.000 færre dyr.
Direktoratet melder om små endringer i de ulike planteproduksjonene, det er nedgang i produksjon av potet på 3,5 prosent, nedgang i grønnsaksproduksjon på 1,2 prosent og nedgang for bær på 1,7 prosent. For frukt er det en økning på 2,1 prosent.
Det er en økning i areal som drives økologisk på 7800 dekar fra i fjor.
