oss 100 kroner!
I 2021 var utenlandsk eierskap for første gang større enn privat eierskap, målt etter andel av den totale verdiskapningen i Norge, ifølge ny undersøkelse.
Det viser en rapport fra Menon Economics, som har undersøkt eierskap i norsk næringsliv fra 2014 til 2021, skriver Nationen.
I rapporten skriver Menon Economics:
2.1. Eierskap i Norge i dag
Når vi kombinerer foretaksdata med eierskapsinformasjon vekter vi eierskapets bidrag
til sysselsetting og verdiskaping i foretaket i henhold til eierens eierandel. Eksempelvis, dersom et foretak eies 70 prosent av norske personer og 30 prosent av en utenlandsk eier, så fordeler vi 70 prosent av foretakets sysselsetting og verdiskaping til det norske private eierskapet.
Figur 1 viser hvordan verdiskapingen i norsk næringsliv fordeler seg på ulike eierskapskategorier. Figuren til venstre viser samlet for norsk næringsliv, mens figuren til høyre viser fordelingen når vi ekskluderer operatører innen olje- og gassutvinning.
Utenlandske selskap styrer norsk vindkraft
Utenlandske selskap eier over 60 prosent av vindkrafta i Norge. Andelen kommer til å stige, viser nye tall.
Dette skrev NRK i juni 2020.
For ett år siden var andelen vindkraftverk i drift som var utenlandsk eid 50,9 prosent. I dag er det steget til 61,7 prosent, viser ferske tall fra Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE).
I tida som kommer, vil den utenlandske andelen stige ytterligere.
I dag er til sammen 25 nye vindkraftverk under bygging. Av den totale energien disse anleggene kommer til å produsere, eier utenlandske selskap 75 prosent, ifølge bransje- og interesseorganisasjonen, Norwea.
Den norske storkoalisjonen gjør Norge til en nykoloni
Det er ikke minst storkoalisjonen Høyre/Arbeiderpartiet med EU i ryggen som i lang tid har arbeidet systematisk til å gjøre Norge til et paradis for utenlandske spekulanter og oppkjøpere. Naive «grønne» politikere er med på lasset i det de kaller «det grønne skiftet». I realiteten er det rein plyndring og det minner ikke så lite om det som skjedde for over hundre år siden da fossekrafta ble bygd ut. Wikipedia skriver fornuftig om dette:
Konsesjonslovene var et dominerende tema i norsk politikk fra unionsoppløsningen i 1905 til første verdenskrig. Saken skapte regjeringskriser og førte til politisk splittelse. Bakgrunnen var store teknologiske endringer, industriell vekst og vannkraftutbygging som hadde sin første store høykonjunktur. Flere og flere ble oppmerksomme på at fossene og vassdragene, «det hvite kull», kunne bygges ut for å produsere elektrisitet. Muligheter for storindustri basert på fossekraft skapte utsikter for rask fortjeneste. Bygdefolk var stort sett uvitende om disse nye oppfinnelsene. Oppkjøpere reiste rundt i landet og kjøpte opp fallrettigheter i stor stil. Ofte ble de kalt «fossespekulanter» fordi de fleste kjøpte utelukkende for å selge videre med fortjeneste. Fossekjøperne hadde ofte bakmenn i utlandet. I 1906 eide utlendinger over 3/4 av fossene som til da var bygd ut.
Denne utviklingen virket skremmende i det politiske miljøet i Norge. Alt skjedde raskt, og endringene syntes dyptgripende. Den såkalte «panikkloven», en midlertidig konsesjonslov som ble vedtatt i 1906, siktet mot å etablere et system med kontroll av hvert enkelt oppkjøp. Utlendinger og aksjeselskap måtte bli innvilget «konsesjon», dvs. samtykke av den norske stat, til å kjøpe utbyggingsrettigheter. I 1907 ble det lagt fram forslag til permanente lover og her ble prinsippet om «hjemfallsrett» introdusert. Utbygging av naturressursene i privat regi skulle tilfalle staten vederlagsfritt etter en periode på 60 til 80 år. Det skulle heller ikke være noen andre former for kompensasjon til eierne.
Den politiske kampen om hjemfallsretten var hard. Et sentralt spørsmål var om hjemfallsretten var et grunnlovsstridig inngrep i den private eiendomsretten. Loven ga ingen fortrinnsrett til norske kapitalselskaper, noe som mange argumenterte for de burde ha. Loven stilte utenlandske og norske interessenter likt. Alle måtte la norske myndigheter være et mellomledd som i allmennhetens interesse kunne stille vilkår ved kjøp av naturressurser. Bare staten, kommuner eller norske borgere (ikke aksjeselskap) skulle kunne kjøpe fosser uten konsesjon. Foretak der minst 2/3 av kapitalen var offentlig eid kunne få konsesjon på ubegrenset tid. Etter industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven av 1917 ble myndighetenes kontroll intensivert. I tillegg til vilkår om tidsbegrensning på maksimalt 60 år, hjemfall og kraftavståelse (konsesjonskraft) til kommunene kom det bestemmelser om direkte økonomiske ytelser til kommuner og staten i form av konsesjonsavgifter. Konsesjonslovene sørget for at lokal kraftutbygging kom inn under nasjonal kontroll. Det er av mange antatt at lovene påvirket eierstrukturen innen vannkraftsektoren ikke bare mellom nasjonale og utenlandske selskaper, men også mellom private og offentlige utbyggere.
Den gangen fantes det borgerlige politikere som forsvarte den nasjonale sjølråderetten og retten til å råde over egne naturressurser. Det at de lyktes i å sette en stopper for fossebaronene la grunnlaget for den norske velferden slik vi kjenner den.
Blant de norske politikere som engasjerte seg særlig sterkt for konsesjonslovene var Gunnar Knudsen fra partiet Venstre og Johan Castberg fra Arbeiderdemokratene. Slike politikere finnes ikke i maktposisjon i dag. I stedet legger de landet åpent for global finanskapital som med «grønne» argumenter får plyndre norske naturressurser og dytte norske forbrukere og arbeidtakere bakover i køen. Det gjelder vindkraft, batterifabrikker, kraftkabler og datasentre.
Og utenlandsk kapital har også en sterk posisjon i norske medier.
Det desidert største mediehuset i Norge er Schibsted. De kontrollerer ikke bare Aftenposten, VG, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende. De kontrollerer også et stort antall lokalaviser.
Finanskapitalister fra Wall Street under ledelse av giganten State Street eier 48% av aksjene i Schibsted. (Dette er de samme kreftene som eier våpenindustrien, bankene, den farmasøytiske industrien, merkevarene, teknogigantene og internasjonal presse. De eier bankene, våpenindustrien, merkevarene, mediene og teknogigantene.) Gjennom VG og Polaris kontrollerer Schibsted en tredjedel av aksjene i Faktisk.no, som angivelig driver «faktasjekking».
Dermed er det ikke veldig overraskende at plyndringa av norske naturessurser får pågå så uforstyrret som den jo gjør.
