oss 100 kroner!
Vanlig oppfatning er at overgang til solstrøm er miljø- og klimavennlig. Klimapanelet IPCC hevder at solcellepaneler har et karbonfotavtrykk på 48 gCO2/kWh. Dette går fram av deres sjette evalueringsrapport fra mars 2023. Men en ny undersøkelse som ble startet av den italienske forskeren Enrico Mariutti sier at tallet er nærmere mellom 170 og 250 gCO2/kWh, avhengig av energimiksen som brukes til å drive PV-produksjon.
Les: Solar Panels Are Three Times More Carbon-Intensive Than IPCC Claims
I løpet av en fire måneder lang undersøkelse har Environmental Progress bekreftet at Ecoinvent – kanskje verdens største database om miljøpåvirkningen av fornybar energi – ikke har data fra Kina om deres solcelleindustri. Og kilden til IEAs angivelig offentlige data om PV-karbonintensitet er konfidensiell, og dataene kan derfor ikke verifiseres.
Mye av karbonintensitetsdataene fra vugge til grav som regjeringer er avhengige av for å evaluere solcellepaneler, er i stedet basert på modelleringsantakelser som sannsynligvis undervurderer solenergiens karbonfotavtrykk fordi de ikke kan få innsikt fra Kinas produsenter.
I sin siste rapport spår IEA at Kina vil fortsette å dominere solenergiproduksjonen, og levere over 50 prosent av solcelle-PV-prosjekter globalt innen 2024.
IEA bemerket at i 2022 steg Kinas produksjonskapasitet for wafere, celler og moduler 40-50 prosent og nesten doblet seg for silisium. Faktisk, ifølge markedsetterretningsfirmaet Bernreuter Research, produserte Kina i 2021 mer enn 80 prosent av globalt polysilisium av solenergi, en kritisk innsats i solcellepaneler. Det stopper ikke der. Kina produserer 97 prosent av den globale forsyningen av solcelleskiver, såkalte «wafers», en annen viktig komponent.
Det vanligste halvledermaterialet for solceller er krystallinsk silisium. Tynne skiver (wafere) sages ut av silisumblokker som enten består av én krystall eller flere individuelle krystaller, herav monokrystallinske og multikrystallinske celler.
Derfor er det avgjørende for det virkelige karbonfotavtrykket til solcellepanelene hvordan disse komponentene produseres, hva slags energikilde som brukes for å produsere ikke minst silisiumet.
Og i Kina er denne energikilden i all hovedsak kull (57% av landets primærenergi).
Enrico Mariutti, som er en italiensk forsker med base i Roma, var opptatt av miljøvennlig energi, men han er også en tallknuser og han ante at det var noe feil med de offisielle dataene.
«De [dataene] viste hvor mye som ble brukt på solcelleanlegg når det gjelder råvarer: silisium, aluminium, kobber, glass, stål og sølv. Deretter så jeg på karbonavtrykket. Det virket rett og slett altfor lite,» sa han til Environmental Progress.
Ifølge funnene hans var karbonintensiteten til solcellepaneler produsert i Kina og installert i europeiske land som Italia redusert med en størrelsesorden. En innledende grovberegning la den til mellom 170 og 250g karbondioksid per kilowattime (kWh), i motsetning til det offisielle anslaget fra Intergovernmental Panel on Climate Change (IPCC) på 20-40g per kWh. Altså totalt misvisende.
Omfanget av IPCCs undervurdering av karbonfotavtrykket slår langt på vei beina under EUs «reine» energiplaner. Etter Mariuttis regnestykke undervurderer det anerkjente vitenskapelige organet utslippene fra EUs solcelleanlegg bygget i 2022 alene med 5,4 til 7,6 millioner tonn, tilsvarende 3,4 til 4,8 millioner biler på veien i løpet av et år.
Kommentar: Tro ikke alt som blir sagt når det gjøres gigantinvesteringer
Investeringer i såkalt «klimavennlig» eller «miljøvennlig» teknologi er nå så gigantiske, enten det gjelder vindturbiner, solcelleanlegg eller hva det måtte være, at det gjelder for industrien å selge seg inn som ekstremt miljøvennlig. Og som det er sagt: «det krever streng moral å selge strikk i metervis», det vil si det tøyes og strekkes her og der for å få så salgbare tall som mulig. Silisium produsert med vannkraft, slik vi gjør i Norge, er noe helt annet enn silisium produsert med kull, og derfor blir karbonfotavtrykkene ikke sammenliknbare en gang.
I disse regnestykkene kan vi ikke en gang se at det er tatt høyde for resirkuleringskostnadene, det vil si hva det krever av hva slags energi for å rydde opp den dagen solcelleanleggene må skrotes.
Og det vi vet er at når det gjelder verdens forbruk av primærenergi så er miksen fortsatt slik at olje, kull og gass står for 84% av totalen. Dette er knapt nok endret på tjue år med intens satsing på «klimavennlig» teknologi, og hvis det er slik at olje, kull og gass spiller en avgjørende rolle for å produsere de «klimavennlige» energisystemene, blir ikke tallene noe bedre.
