oss 100 kroner!
Før Russland invaderte Ukraina, var disse krigerne nynazister. Det er de fortsatt. Den jødiske forfatteren Lev Golinkin som kom som barneflyktning fra Øst-Ukraina i 1990 avslører hvordan vestlige medier hvitvasker nazistene i Ukraina, nazister som de inntil nylig avslørte som det der er, nemlig nazister.
Golinkin har publisert artikler i blant annet The New York Times, Washington Post, Los Angeles Times, CNN, NBC, The Boston Globe, Politico Europe og Time.com, og har vært intervjuet av MSNBC, NPR, ABC Radio, WSJ Live og HuffPost Live. Nylig publiserte han en artikkel i The Nation under tittelen The Western Media Is Whitewashing the Azov Battalion.
Som det går fram av artikkelen er Golinkin motstander av Russland invasjon i Ukraina, og han er også en kritiker av Vladimir Putin. Men i motsetning til vestlige medier og politikere synes han ikke det er noen grunn til å omfavne nynazismen.
Lev Golinkin har også dokumentert den omfattende nazisfiseringa av offentlige områder i Ukraina i form av monumenter og minnesteder over nazikollaboratører: Om nazimonumenter i Ukraina.
Red.
Vestlige medier hvitvasker Azov-bataljonen
Lev Golinkin, 13. juni 2023, utdrag.
Brunskjorte-brigade? Bevisene for at Azov har forlatt sin nynazistiske, paramilitære opprinnelse er utilstrekkelige.
Vladimir Putins invasjon av Ukraina i februar 2022, har allerede resultert i millioner av tapere, blant annet de sivile som har blitt torturert, myrdet, tvunget til å bli flyktninger eller tvunget til å bruke dagene på å bekymre seg for sine kjære som kjemper mot Russland.
Men det er også vinnere: nyfascistene som Putins krig har gjort til helter.
I syv år har vestlige institusjoner advart mot Ukrainas Azov-bevegelse, som begynte som en nynazistisk paramilitær gruppe i 2014, og ble beryktet for sin verdensomspennende rekruttering av ekstremister.
Så kom Russlands invasjon. I løpet av måneder ble Azov-krigere feiret i Kongressen og på Stanford universitetet. MSNBC dånte av begeistring over en ukrainsk soldat hvis Twitter-konto flommet over av nynazistiske bilder. Facebook tok den oppsiktsvekkende beslutningen om å tillate innlegg som hyllet Azov-bataljonen, selv om selskapet innrømmet at det var en hatgruppe.
Denne over natten normaliseringen av hvitt overherredømme var mulig fordi vestlige institusjoner, drevet av en iver etter å ignorere alt negativt ved våre ukrainske allierte, bestemte seg for at en nynazistisk militærformasjon i en krigsherjet nasjon, plutselig og mirakuløst hadde sluttet å være nynazistisk.
Men sannheten er at dette er en lett avkreftet fantasi, spunnet ut av en håndfull propagandister. Likevel har vestlige medier gjentatt sine usannheter med en forsømmelse av journalistikkens grunnleggende prinsipper som strekker seg utover krigens tåke og inn i området av forsettlig blindhet.
Vår hvitvasking av Azov finner sted midt i en dødelig bølge av hvitt overherredømme som strekker seg fra New Zealand til Buffalo, New York. Det gjør dette til en historie om mer enn Ukraina. Det handler om den dypeste, ‘’det betyr ikke noe’’ kynisme, som skriker mot rundt 300 nynazister i poloskjorter, men som likevel omfavner en brigade av kampherdede ekstremister. Det handler om å advare om at hvit overlegenhet, spesielt etter å ha blitt normalisert av Donald Trump og Fox News, er en eksistensiell trussel mot samfunnet vårt, samtidig som det gjøres klart at noen unntak gjelder.
Det handler om «gode mennesker på begge sider».
Fra gategjeng til knutepunkt for hvit overlegenhet
Azov ble født kort tid etter opprøret i 2014, som avsatte Ukrainas prorussiske president, Viktor Janukovitsj. Disse hendelsene utløste et mot-opprør fra russiskstøttede separatister i Ukrainas østlige regioner som støttet Janukovitsj.
Det ble raskt klart at den ukrainske hæren hadde blitt alvorlig svekket av flere tiår med korrupsjon, noe som gjorde at den nye regjeringen slet med å bekjempe opprørerne. Inn i dette tomrommet trådte høyreekstreme grupper som dannet frivillige bataljoner for å kjempe for Kiev. En av disse gruppene, opprettet ut av den nynazistiske gjengen Patriot of Ukraine, fikk berømmelse ved å hjelpe til med og gjenopprette ukrainske myndigheters kontroll over byen Mariupol, en havneby ved Azovhavet. Den ble kjent som Azov-bataljonen.
Azovs taktikk og ideologi var akkurat det du forventer av et paramilitært element dannet av nynazister. Insigniene har populære nynazistiske symboler: Wolfsangel (en dobbel runekrok) og Sonnenrad (solhjul). Siden da har enheten blitt beryktet for tortur og for sin aggressive rekruttering av hvitt-overherredømme-fantaster fra hele verden.
I november 2014 forsøkte Kiev å få kontroll over Azov-bataljonen ved å absorbere den inn i staten. Azov ble et regiment i Ukrainas nasjonalgarde, noe som gjorde den til en mulig direkte mottaker av amerikansk hjelp. Utsiktene til at organiserte hvite fanatikere skulle bli hjulpet av USA vakte raskt Kongressens oppmerksomhet, der lovgivere forsøkte å forby Pentagon fra å samarbeide med Azov, men de lyktes til slutt ikke. Senere, i 2018, ble et forbud mot å gi amerikansk militærhjelp til Azov-regimentet vedtatt.
Mediene trappet også opp granskningen. «Frivillig ukrainsk enhet inkluderer nazister» rapporterte USA Today i mars 2015. The Daily Beast fulgte opp med stykket «Hvor mange nynazister støtter USA i Ukraina?»
Ondsinnet talerør: Medier har ikke klart å utfordre de ekstremistiske talepunktene til Azovs første kommandant, Andriy Biletsky (til høyre). (azov.org)
Patriot of Ukraine, gjengen hvis medlemmer utgjorde den opprinnelige kjernen i Azov-bataljonen, hadde alltid geopolitiske ambisjoner. Lederen, Andriy Biletsky, som var Azovs første kommandant, utnyttet sitt rykte til å utvikle fløyer for politikk og gatemuskler for Azov-merket. Regimentet ble snart bare en del av en langt større enhet: Azov-bevegelsen.
I 2016 etablerte Biletskij, som da hadde forlatt regimentet, ytrehøyrepartiet National Corps, ledet av Azov-veteraner. Ukraina, til tross for Putins løgner, vrimler ikke av fascister, og det er grunnen til at Nasjonalkorpset har gjort det elendig i valg. Der den fant suksess var i et globalt nettverk med ekstremister.
Azov begynte å sponse nynazistiske konserter og sportsturneringer som tiltrakk seg radikale: I 2018 arresterte FBI hvitt-overherredømme-fantaster fra California, som hadde møtt et medlem av Azov-bevegelsen.
I 2021 var Azov-bevegelsens posisjon som et fremste knutepunkt for transnasjonal hvit overlegenhet fast etablert. Den ble sporet av forskere; dens krigere ble forbudt å motta militær hjelp fra Kongressen; og den ble sparket ut av Facebook. Utenriksdepartementet erklærte dens politiske fløy for en «nasjonalistisk hatgruppe». Journalister avslørte deres verving av krigere fra Sverige til Australia.
Så kom Russlands invasjon. I løpet av måneder hadde mange av de samme institusjonene kastet seg ut i et orwellsk stormløp for å overbevise Vesten om at Ukrainas nynazistiske regiment plutselig ikke var et problem.
Det var ikke pent. I 2018 hadde The Guardian publisert en artikkel med tittelen «Nynazistiske grupper rekrutterer briter til å slåss i Ukraina», der Azov-regimentet ble kalt «en beryktet ukrainsk fascistmilits». Faktisk kalte The Guardian, så sent som i november 2020, Azov en «nynazistisk ekstremistbevegelse».
Men i februar 2023, forsikret The Guardian leserne at Azovs krigere «nå leder forsvaret av Mariupol, de insisterer på at de har kastet fra seg sin tidligere tvilsomme politikk og raskt blitt ukrainske helter». Kampanjen som angivelig rekrutterte britiske høyreekstreme aktivister var nå en saga blott.
BBC var blant de første til å advare mot Azov, og kritiserte i 2014 Kiev for å ignorere en gruppe som «har tre nazisymboler blant sine insignier». En 2018-rapport bemerket Azovs «veletablerte koblinger til ytre høyre».
Kort tid etter Putins invasjon begynte BBC imidlertid å hevde at selv om de «for Russland er nynazister og deres opprinnelse ligger i en nynazistisk gruppe», var Azov-regimentets vesen «feilaktig fremstilt som nazistisk» av Moskva.
I mellomtiden trengte Tysklands statseide Deutsche Welle, bare tre måneder etter invasjonen å dreie fra å kalle Azov «et nynazistisk frivillig regiment» til å si at det var «anklaget for å ha [en] nynazistisk fortid» av Russland. Med denne logikken hadde BBCs og Deutsche Welles tidligere Azov-dekning vært løgner kokt sammen av Kreml.
Det er en kjerne av sannhet i påstandene om at Azov bare er en russisk busemann. Kreml og Ukrainas nynazister har et symbiotisk forhold som når helt til hjertet av denne krigen: Putin trengte et påskudd for å rettferdiggjøre sin ulovlige invasjon; for det vendte han seg til Azov. Moskva grep til Azovs eksistens for å male hele Ukraina som en pøl av fascisme med behov for «denazifisering». Azov er krumtappen i Putins narrativ, uten den er hans unnskyldning for krigen borte.
Azovs forsvarere har på sin side utnyttet Russlands besettelse, ved å antyde at alle som kritiserer gruppen er en Putin-apologet. Moskva og Azov bruker hverandre til å forsvare det uforsvarlige: For Russland er det akseptabelt å invadere et suverent land for å bekjempe nynazister; for Vesten er det riktig å hylle nynazister fordi de kjemper mot Russland.
Pluss ça change – desto mer ting endrer seg, desto mer forblir de det samme: Medlemmer av den oppløste ultranasjonalistiske gruppen Patriot of Ukraine, utgjør ryggraden i den aktive Azov-bataljonen. (CC 2.0)
Ut med det gamle, inn med det gamle
Problemet med å insistere på at Azovs nynazisme bare er en russisk løgn, er overfloden av bevis for det motsatte. Syv år med vestlige artikler som skildret gruppens natur var for mye å ignorere. Dette etterlot Azovs hvitvaskere med den lite misunnelsesverdige oppgaven å snekre sammen en ‘’komme til Jesus’’ historie, der Azov begynte som en nynazistisk paramilitær gruppe, men på en eller annen måte innså sine feil før 2022.
Narrativet som dukket opp går slik: (a) Azovs avradikalisering startet etter at de ble med i Ukrainas nasjonalgarde, over tid ble Biletskij og andre veteraner fra 2014-bataljonen filtrert ut, hvilket antyder at det nye lederskapet er fritt for nynazister; (b) Ja, det er noen få gjenværende nynazister i National Corps, Azovs politiske parti; men (c) det spiller ingen rolle, fordi Azov-regimentet, senere en brigade, for lengst har skilt seg fra Nasjonalkorpset, som ikke utgjør noe mer enn et fenomen på den politiske ytterkanten.
Disse snakkepunktene ble kultivert av Kiev, Azov og en håndfull eksperter som leverte sitater fra den ene journalisten til den neste. Pressen på sin side skrev nye artikler som rapporterte disse påstandene som fakta. Når man leser disse stykkene, merker man raskt fraværet av bevis. «Azov har blitt denazifisert»-historien presenteres som verifisert sannhet, ofte ved hjelp av sitater fra de samme få ekspertene som også oppgir dem uten å tilby bevis.
Det er en grunn til det: Det hele består av usannheter som er lett å motbevise.
Ta forestillingen om at Azov ble avradikalisert etter å ha sluttet seg til nasjonalgarden i november 2014. Dette ignorerer det faktum at vestlige medier rutinemessig dokumenterte Azovs nynazisme de neste syv årene og gjennom 2021.
Uansett hvilken reformativ innflytelse Kiev hadde å tilby, fungerte det tydeligvis ikke: Azov fortsatte å rekruttere tilhengere av hvitt overherredømme, og i 2016 ble de anklaget av menneskerettighetsgrupper for å begå krigsforbrytelser, den eneste forskjellen var at etter 2014 gjorde de det som en del av en NATO-trent styrke.
Det neste er løgnen, at Azov denazifiserte seg ved å kaste ut veteraner fra den opprinnelige nynazistiske bataljonen fra 2014, en påstand som ble gjentatt av Reuters, The Financial Times, AP, The Jerusalem Post og andre rundt våren 2022, da regimentet var kommandert av Denys Prokopenko og hans stedfortreder, Svyatoslav Palamar.
Problemet er at både Prokopenko og Palamar var Azov-medlemmer helt tilbake til 2014. Angivelig ledet av nytt blod, ble enheten faktisk kommandert av veteraner fra dens høyreekstreme begynnelse.
Palamars nynazistiske røtter strekker seg enda lenger tilbake, han tilhørte gjengen Patriot of Ukraine, som dannet Azov. Likevel refererte både AP og Haaretz til at Palamar bagatelliserte Azovs ekstremisme, mens de ikke rapporterte noe om hans fortid med Patriot of Ukraine.
Prokopenko, på sin side, kom fra White Boys Club, superfans av fotballaget Dynamo Kiev (høyreekstreme grupper organisert rundt fotballag er vanlige over hele Europa), som hyllet ham da han ble tildelt en pris i oktober 2022. Gruppens Facebook-innlegg har vanligvis inneholdt setninger som «100% hvit» og «88» (kode for «Heil Hitler»), ros til gjerningsmennene bak Holocaust, og Waffen-SS insignia.
I løpet av sin tid i Azov ble Prokopenkos tropp uoffisielt kalt Borodach-divisjonen. Insigniene var Totenkopf, hodeskallen og korsbein-merket som ble brukt av SS, det har blitt et populært nynazistisk symbol. (Azovs versjon la til noen fascistiske luner ved å gi hodeskallen skjegg og hipsterbart.)
Azovs nåværende fungerende sjef, som tok over i juni 2022, etter at Prokopenko overga seg til russiske styrker, er også en opprinnelig Azov-veteran.
Men det er bare den første Azov-brigaden. I løpet av det siste året har bevegelsen skapt nye formasjoner ledet av ekstremister.
Flere hoder til hydraen
I februar 2022, da russiske stridsvogner rev over landet, begynte Ukraina å aktivere territorielle forsvarsstyrker (TDF), militsenheter basert i byer. En av de fremtredende inkluderte Azov-avleggere i Kiev, Dnipro og Sumy, som til slutt ble slått sammen. I dag teller Azov-bevegelsen to brigader: den første i nasjonalgarden og den nylig opprettede i hæren.
Maksym Zhorin, en Azov TDF-kommandør i Kiev, som er en veteran fra bataljonen i 2014 og en leder i Nasjonalkorpset (Azovs ytrehøyreparti, som vestlige medier forsikrer oss har blitt avskåret fra militærenhetene), jobbet tett med Biletsky.
Rodion Kudryashev, nestkommanderende for Azovs hærbrigade, er også en veteran fra 2014 og en leder i National Corps. Han sier at Biletsky er den første personen han henvender seg til for veiledning. En sjef for Azov SSO-regimentet, Denys Sokur, ledet tidligere National Corps Sumy-gren.
Dmytro Kukharchuk, en av hovedkommandørene til Azovs hærbrigade (han kommanderer enhetens andre bataljon), er en annen 2014 veteran som tilber Biletskij og har blitt fotografert med en T-skjorte fra Reconquista-klubben, en tynt tilslørt referanse til bevegelsen for hvitt-overherredømme for å «gjenerobre» Europa.
Azov driver sin egen militærskole, et eksempel på den enorme autonomien som Kiev gir bevegelsen. Kommandøren, Kyrylo Berkal, er en annen veteran fra 2014, hvis sosiale medier inneholdt nazi-symboler.
Dette er bare noen eksempler på militære enheter i Azov, kommandert av veteraner fra den opprinnelige nynazistiske bataljonen og / eller ledere av National Corps. Så mye for denazifisering.
Nynazistisk brigade sjekker sine hvite privilegier
For noen år siden startet den tidligere Ku Klux Klan-lederen David Duke, en kampanje for bytte egen politisk merkevare, ved å fortelle journalister at han ikke var en hvit overherredømme-fanatiker, men en «menneskerettighetsaktivist». Hans påstand ble dekket av Esquire, ABC, Politico og The New York Times.
Hvorvidt Duke oppriktig mente det han sa, avhenger av ens definisjon av «menneskelig». Likevel var ingen av mediene som rapporterte om hans forvandling naive nok, eller, gitt den nylige økningen av hvit terrorisme, uvitende nok, til å begynne å referere til den tidligere Grand Wizard, lederen av KKK, som «menneskerettighetsaktivisten David Duke».
I sitt jag etter å hylle Azov har imidlertid vestlige institusjoner vært langt mer hensynsløse. The Times of London feiret Azovs antatte konvertering ved å henvise til den som «en elitebataljon som utfordrer sitt ytrehøyrerenommé». De angivelige bevisene for dette inkluderte en ukrainsk soldats påstand om at «Vi er patrioter, men vi er ikke nazister», og en uttalelse fra «en ekspert på det europeiske høyre» om at «Azov har utviklet seg så langt fra sin opprinnelse at de gjør sine ytrehøyrerøtter meningsløse.»
Bildene The Times kjørte med artikkelen, viser en Azov-soldat iført en T-skjorte med M8L8TH, et ondskapsfullt nynazistisk band med sanger som hyller Hitler og med utilslørt antisemittisme. M8L8TH er knyttet til Azov. Nynazistene fra California som ble arrestert av FBI, hadde møtt vokalisten i Kiev. Det er vanskelig å finne en mer treffende illustrasjon av mediene som hvitvasker nynazister.
Forbes jublet også for Azovs påståtte denazifisering ved å kjøre den beviselig falske påstanden om at den hadde sluttet å bruke Wolfsangel-symbolet. Wolfsangel er noe av det første du ser på Azovs nettsider, akkurat som det var den dagen Forbes-historien ble trykket, faktisk er det profilbildet for alle Azovs kontoer på sosiale medier.
Hvitvaskingen av nynazistisk historie strekker seg til og med til Biletsky, som hadde vært så giftig at selv Azovs forsvarere nektet å normalisere ham. Det forhindret ikke Financial Times fra å publisere Biletskijs sitater om at Azov var «patriotisk» og «nasjonalistisk». FT siterte deretter hans hyllest til Stepan Bandera som en helt, en nazikollaboratør med menn som massakrerte jøder.
En langt farligere re-etablering kom fra Facebook, som hadde utestengt Azov i 2019. I februar 2022 løsnet Facebook forbudet på surrealistisk vis: Selskapet erkjente at Azov forble en hatgruppe, men bestemte seg for å tillate innlegg som hyllet dem, så lenge rosen handlet om å forsvare Ukraina. Det var en påtatt rettferdighet overfor hvit overlegenhet, et skremmende budskap om at noen ganger er nynazister helter.
Meta, Facebooks morselskap, forenklet senere saken ved å fjerne Azov-regimentet fra sin liste over farlige organisasjoner.
Andre sa også den stille delen høyt. «Til slutt er det verdt å merke seg at det ‘nynazistiske Azov-regimentet’ aldri har vært involvert i noen faktiske ekstremistiske handlinger, med det eneste unntaket av troverdige rapporter om menneskerettighetsbrudd, inkludert tortur av fanger, utført av Azov-krigere i Donbas fra 2015 til 2016,» skrev The Bulwark.
De kan ha torturert folk, men ingen er perfekte.
I beste sendetid
I september 2022, da kampanjen for å forvandle Azov til demokratiets tapre riddere kurret i vei, rullet USA ut den røde løperen.
Azovs USA-turné ble først rapportert av forsker Moss Robeson. Gruppen stoppet i Washington, DC og i New Jersey, hvor dens soldater, inkludert en grunnlegger av den opprinnelige bataljonen, møtte senatorene Rick Scott og Todd Young og representantene Pete Sessions, Dan Crenshaw, Adam Schiff og Michael Waltz, blant andre.
Så kom Stanford University, som ønsket Azov velkommen, selv om deres eget program for sporing av ekstremisme, syv måneder tidligere, hadde publisert en uttømmende studie som beskrev Azovs nazistiske bånd. Deltaker på arrangementet var også Michael McFaul, en tidligere amerikansk ambassadør til Russland og en tilhenger av myten om «Azov har blitt denazifisert», som sto foran en projeksjon av Wolfsangel-insigniene.
Det virker noen ganger som om vi er vitne til et eksperiment i Amerikas vilje til å ignorere det som er rett foran våre egne øyne. I februar, tvitret en ansatt i den føderale regjeringens amerikanske Helsingforskommisjon, og la entusiastisk ut bilder av seg selv poserende med Azov Wolfsangel og iført en patch med et bilde av en ukrainsk nazikollaboratør. Den ansatte fortsatte å forsvare tweetene, selv om han til slutt slettet dem. Det er vanskelig å forestille seg at dette blir tolerert fra andre Holocaust-forbrytere (se mediestormene rundt lignende kollaboratører).
Eller ta Azovs presseansvarlig, Dmytro Kozatsky, som ble paradert rundt i Kongressen, MSNBC, Vogue, og en filmfestival på Manhattan. Som Robeson rapporterte, var Kozatskys Twitter-konto en konfekt av hvit overlegenhet, inkludert «1488», en nynazistisk kode, Waffen-SS insignier, et hakekors, og utallige «likes» for bilder som Totenkopf, Adolf Hitler, Amon Göth, nazimorderen og kommandant i konsentrasjonsleiren Plaszow, KKK og graffiti som viser «Death to Kikes.»* (*kike: ekstremt nedsettende ord for jøde). Overs.merkn.
Valget
Som Azovs forsvarere i Washington elsker å påpeke, er brigaden og dens avleggere bare en liten brøkdel av Ukrainas væpnede styrker. Hvorfor konsentrere seg om dem, messer de. Det er det Putin gjør!
Det tristeste med denne logikken, bortsett fra å si at en kampherdet nynazistisk formasjon i et ustabilt, krigsherjet land ikke er en stor sak, er at det er sant.
Azov er en liten brøkdel av dem som kjemper for å redde Ukraina. For hver prestasjon som tilskrives Azov-enheter, var det mange flere oppnådd av andre. Selv fjorårets legendariske beleiring av Mariupol, som gjorde Azov berømt, involverte ukrainske marinesoldater som led og holdt ut like tappert. Vi kunne ha hedret dem. I stedet gikk vi langt i å glorifisere Azov.
Ingen tvang oss til det. Det har vært et valg, og med tanke på et søk på Google, gir Azovs navn treff etter treff om hvit overlegenhet, er valget bevisst og informert.
Putin er ikke den eneste som er besatt av Azov. Vi kan ikke få nok av dem. De er våre nynazister.
Denne artikkelen ble opprinnelig publisert av The Nation:
The Western Media Is Whitewashing the Azov Battalion
Oversatt for Steigan.no av Espen B. Øyulvstad
Lev Golinkin er forfatteren av A Backpack, a Bear, and Eight Crates of Vodka, Amazon’s Debut of the Month, en Barnes & Noble’s Discover Great New Writers programvalg, og vinner av Premio Salerno Libro d’Europa. Hans forfatterskap om Ukraina-krisen, Russland, ytre høyre og innvandrer- og flyktningidentitet har blitt publisert i The New York Times, The Washington Post, Los Angeles Times, CNN, The Boston Globe, Politico Europe og Time (online), blant andre arenaer.
