oss 100 kroner!
Å redusere utslippene vil skade de fattige.
Mens jeg skriver dette, på min lokale favorittkafé i Roma, er temperaturen ute nær 40°C. Så ja, det er varmt. Likevel, takket være en relativt gammel oppfinnelse – klimaanlegg – kan jeg jobbe komfortabelt. Den 10 minutter lange sykkelturen hjem blir tøffere enn vanlig, men den vil ikke drepe meg. Som de fleste her, anser jeg disse temperaturene for å være en plage – men det er omtrent det.
Ifølge nyhetene skulle jeg imidlertid være fryktelig bekymret – livredd, faktisk. Alle de løpende overskriftshistoriene om det «ekstreme», «rekordslående» og «dødelige» varme været som feier over Asia, USA og ikke minst Europa skal sørge for det. Her ble hetebølgen uoffisielt kalt Cerberus, den flerhodede hunden som vokter portene til Hades, før den ble erstattet av Charon, mannen som frakter de døde dit. Roma blir kalt «helvetesbyen«. For å være ærlig, kan jeg tenke på flere mye verre helvetessteder rundt om i verden for øyeblikket – byer plaget av fattigdom, terrorisme og krig. Og likevel blir vi fortalt at de nåværende hetebølgene er en smak av «helvetet» som venter oss som følge av klimaendringer.
Dette avslører det klimahysteriet som har grepet Vesten – og dette hysteriet er et alvorlig hinder mot vår evne til å finne rasjonelle løsninger. Mange virker overbevist om at hvis vi ikke drastisk reduserer CO2-utslippene (eller eliminerer dem helt) innen vår urokkelige frist i 2030, vil klimaendringene utslette menneskeheten, om ikke alt liv på jorden. Vi blir fortalt at dette er fordi «vitenskapen forteller oss». Dette er nonsens.
Ja, klimaendringer og global oppvarming er reelle – og ja, de er i stor grad et resultat av menneskelig aktivitet – men planeten er ikke i ferd med å bli «ubeboelig». Vitenskapen er faktisk mye mer nyansert: ifølge FNs klimapanel (IPCC) er det langt fra klart om verden faktisk opplever mer tørke, flom eller orkaner, og heller ikke i hvilken grad endringer er påvirket av menneskelig atferd.
Forskere er ikke engang sikre på hva innvirkningen på landbruket vil være: en 2011-studie utført for FNs mat- og landbruksorganisasjon forutsier at klimaendringer ved midten av århundret kan redusere den globale avlingsproduksjonen med mindre enn 1 % av dagens produksjon. Som FNs klimapanel sa det (side 662 i rapporten):
«For de fleste økonomiske sektorer vil virkningen av klimaendringer være liten i forhold til virkningen av andre drivere [som] endringer i befolkning, alder, inntekt, teknologi, relative priser, livsstil, regulering, styresett og mange andre aspekter ved sosioøkonomisk utvikling.»
Selv om den generelle innvirkningen av klimaendringer på menneskeheten vil være negativ, forteller ingen steder vitenskapen oss at livet på jorden vil gå til grunne hvis vi ikke går til Net Zero innen 2030. Disse tidsfristene er tryllet frem av politikere, ikke vitenskapsmenn. Som et resultat er den apokalyptiske fortellingen som for tiden dominerer klimadebatten fullstendig ubegrunnet – og uetisk. I The Rhetoric of Reaction advarte Albert Hirschman om «fjernhetstesen» – hvordan folk vil avvise forebyggende handling på grunn av en fatalistisk tro på at det rett og slett er for sent å gjøre en forskjell. I dag kan dette fenomenet sees hos tusenvis av unge innbyggere i vest som lider av «klimaangst» og velger å ikke få barn. Ifølge FNs siste Human Development Report, verden er mer pessimistisk enn på noe tidspunkt mellom nå og før første verdenskrig – selv om livet på jorden på nesten alle målbare måter er bedre enn noen gang.
Les: First it was Covid – now we’re being scared into submission over the weather
Ikke bare hindrer denne retorikken om forestående undergang muligheten for å fikse problemet, den skaper også alle slags autoritære fantasier. Det har blitt en trosartikkel at det beste svaret er å redusere CO2-utslippene drastisk – og at dette bør gjøres uansett hva det koster. For hvis verden er i ferd med å gå under, er alt rettferdiggjort. De stadig mer voldelige formene for «øko-aktivisme» er også en del av denne trenden. Frykt, depresjon, desperasjon og autoritarisme er gjensidig forsterkende.
Likevel vil det ta flere tiår før enhver realistisk klimapolitikk gir resultater; selv om vi reduserer utslippene våre betydelig i de påfølgende årene, vil den totale mengden karbondioksid i luften fortsatt øke, men med en noe redusert hastighet. Dette gjelder spesielt for vestlige land, som vil stå for en mindre og mindre andel av de globale utslippene de neste årene og tiårene. Selv om rike land begrenser alle utslipp fullstendig (et umulig scenario), vil temperaturøkningen etter 80 år bare være 0,4°C mindre enn den ville ha vært ellers, ifølge estimater fra Bjørn Lomborg basert på en modell brukt av FNs panel av klimaforskere. Så selv om vestlige land var i stand til å oppfylle sine urealistiske klimamål, vil vi fortsette å oppleve de negative konsekvensene av klimaendringer – flom, stormer og hetebølger – i svært lang tid.
Dette betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe for å prøve å hindre at temperaturen stiger over en viss grense. Men hvis målet vårt er å faktisk redde liv – og vi har sikkert en større moralsk forpliktelse overfor de som lever i dag enn overfor fremtidige generasjoner – så bør vår prioritet være tilpasning: det vil si tiltak som vil hjelpe mennesker til å takle virkningene av klimaendring, og som ville redde liv her og nå.
Tilpasning har allerede redusert klimarelaterte dødsfall betraktelig, selv i møte med stigende temperaturer: det er grunnen til at dødsfall fra stormflo har gått ned selv når havnivået har steget; og hvorfor det mest sannsynlige fremtidsscenarioet er at færre mennesker vil dø av klimarelaterte flom – akkurat som varmerelaterte dødsfall har gått ned i visse land. Tilpasning er også grunnen til at dødsfall og ødeleggelser på grunn av skogbranner har falt dramatisk, og totalt sett har klimarelaterte dødsfall gått ned med omtrent 96 % i løpet av det siste århundret, til tross for en massiv økning i den globale befolkningen. Dette er vitnesbyrd om det sterke forholdet mellom økonomisk utvikling og klimaresistens.
I sammenheng med de nåværende hetebølgene betyr dette at i stedet for «klimatiltak», bør folk kreve subsidier for klimaanlegg og lavere energipriser fra myndighetene sine – enkle tiltak som drastisk vil redusere antallet varmerelaterte dødsfall, ikke tomme løfter som ikke vil utgjøre noen forskjell på kort sikt (og vil ha en ubetydelig innvirkning på lang sikt). Men dette er hva som skjer når mareritt og elitære fantasier erstatter de faktiske materielle forholdene til mennesker som grunnlag for politikk – «å redde planeten» blir viktigere enn å redde faktiske mennesker.
På denne måten forvrenger klimahysteriet vår oppfatning av verden fullstendig. I forrige uke fikk en rapport fra Verdens meteorologiske organisasjon om at begynnelsen av juli var verdens varmeste uke noensinne stor oppmerksomhet. Omtrent samtidig ble det publisert en annen rapport – denne gangen av FNs utviklingsprogram – som ble møtt med mindre interesse. Men det var uten tvil viktigere. Den estimerte at Covid-19-pandemien og den påfølgende økningen i inflasjon og lånekostnader hadde presset ytterligere 165 millioner mennesker ut i fattigdom, noe som brakte det totale globale tallet til 1,65 milliarder, over 20 % av verdens befolkning.
Klimaaktivister hevder ofte at de som bor i fattige land er de som vil lide mest av klimaendringene. Dette er sant. Men nok en gang er det ulogisk å påstå at vår prioritet, og deres, derfor bør være å redusere de globale utslippene så raskt som mulig. Fattige menneskers prioritet er ikke å være fattig. En global undersøkelse fra FN med nesten 10 millioner mennesker fant at klima er den laveste politiske prioriteringen blant de fattige, langt bak utdanning, helse og ernæring.
Selvfølgelig kan disse målene ikke alltid behandles isolert. Det er ofte avveininger: Å redusere eller eliminere verdens fattigdom krever mer vekst, noe som uunngåelig innebærer mer energi og derfor flere utslipp. Å takle effektene av klimaendringer er i seg selv energikrevende, slik klimaparadokset med klimaanlegg tydeliggjør. Overfor denne erkjennelsen fortsetter miljøvernere å dyrke forestillingen om at de fremtidige energibehovene til utviklingsland kan dekkes helt av fornybare energikilder – men dette er også en fantasi.
Som en rapport publisert i fjor av Breakthrough Institute gjør det klart, selv om fornybar energi (ideelt i kombinasjon med atomenergi, som er fullstendig karbonfri) har en rolle å spille i utviklingen av Afrika og andre fattige regioner, har mange av verdens fattigere land ikke noe annet valg enn å stole på fossilt brensel i årene som kommer: kull, olje og naturgass. «Fortsatt og økende forbruk av fossilt brensel er beklagelig, men det vil bety at flere mennesker vil bli mettet med mindre land, redusere avskoging og muliggjøre overgangen til moderne landbruk,» skriver rapportens to medforfattere, Vijaya Ramachandran fra Breakthrough Institute og Arthur Baker fra Development Innovation Lab ved University of Chicago. Husk, fattigdom er den fremste dødsårsaken i utviklingsland. Mer vekst i disse landene vil bety flere utslipp, men betydelig færre dødsfall. Dessuten vil det å hjelpe verdens fattigste vokse ut av fattigdom også gjøre dem mer motstandsdyktige i møte med klimaendringer.
Man kan tro at selv for de med miljøvennlige sympatier, er valget her ikke så vanskelig å ta: færre dødsfall er absolutt et mål verdt å forfølge. I stedet kobler utviklingsbanker og internasjonale finansieringsgrupper som Verdensbanken og Den europeiske investeringsbanken i økende grad finansiering til klimatilpasning og -demping, begrenser eller stopper deres finansiering av fossilt brensel eller atomprosjekter. Her kan vi observere det beste eksemplet på hvordan klimahysteriet presser oss til å ta stadig mer irrasjonelle – og til slutt svært farlige, om ikke dødelige – valg for fattige og marginaliserte mennesker overalt, i utviklingsland så vel som i rike land.
Dette betyr ikke at vi ikke skal gjøre noe med klimaendringene. Det betyr at vi må finne den rette balansen mellom å forbedre menneskelig velferd – noe som innebærer flere utslipp på kort sikt – og demping av temperaturøkninger. Så lenge fattigdom fortsetter å drepe flere mennesker enn klimaendringer, bør miljøvernere som hevder at de bryr seg om å redde verden tenke på hvem de redder den for.
Denne artikkelen ble først publisert av UnHerd:
