Av M. K. Bhadrakumar.
En av gledene ved de strategiske diskursene etter den kalde krigen er at geopolitikken er tilbake med et smell. Tidligere pleide det tidligere Sovjetunionen og det kommunistiske Kina å være i fornektelsesmodus, ettersom geopolitikk ikke passet inn i deres marxistisk-leninistiske linse – selv om Marx kanskje hadde tilpasset seg for lenge siden allerede.
Toppmøtet mellom Kina og Sentral-Asia, som nylig fant sted i Xi’an 18. til 19. mai var en geopolitisk begivenhet vel så mye som G7-toppmøtet i Hiroshima som det overlappet. Symbolikken var dyp. Kina og Russland var elefantene i rommet for begge toppmøtene, men Xi’an-toppmøtet utmerket seg som en inkluderende affære, mens G7-arrangementet dessverre var en eksklusiv samling av velstående land i den vestlige verden som dryppet av kaldkrigsfiendskap, og det la ikke skjul på intensjonene selv i valget av «spesielle inviterte» – ett ASEAN-land; to BRICS-land; en liten afrikansk stat; en stillehavsøy osv. – båret frem av den gamle koloniale tankegangen om «splitt og hersk».
Den største forskjellen var at Xi’an-toppmøtet var innholdsrikt og fokuserte på en positiv agenda som er kvantifiserbar, mens toppmøtet i Hiroshima i stor grad var repressivt og delvis deklamatorisk og bare marginalt håndgripelig. Dette var fordi toppmøtet mellom Kina og Sentral-Asia fant sted på innfødt jord mens G7 ikke har noen bolig og navn i Asia bortsett fra at ett av de syv medlemslandene er av asiatisk opprinnelse og selve toppmøtet var et tynt tildekket forsøk på å omplante en vestlig agenda i asiatiske omgivelser. Faktisk var kriteriet for å velge de spesielle inviterte i seg selv basert på at de få utvalgte skulle opptre som en potensiell femtekolonne for vestlige interesser i et asiatisk århundre.
Toppmøtet mellom Kina og Sentral-Asia var motivert av den økende erkjennelsen av at landene i den eurasiske regionen må spille en proaktiv rolle i den felles oppgaven med å drive USA tilbake, et USA som er drivkraften i G7. Kina og landene i Sentral-Asia oppfatter G7s agenda som et forsøk på å destabilisere det felles nabolaget til Russland og Kina i Sentral-Asia. Enkelt sagt signaliserte Xi’an-toppmøtet stilltiende at Russland og Kina forent forskanser seg for et felles formål, circling the wagons, for å låne et formspråk som ble brukt av amerikanerne på 1800-tallet for å beskrive en defensiv manøver.
Fra et historisk perspektiv er det for første gang noensinne at Russland og Kina eksplisitt går sammen for å stabilisere den sentralasiatiske regionen – en viktig hendelse i seg selv – med Beijing som påtar seg en lederrolle, gitt at Russland er opptatt av Ukraina. Dette paradigmeskiftet motsier den vestlige propagandaen om at russiske og kinesiske interesser kolliderer i den sentralasiatiske regionen. Det er en strategisk konvergens mellom Moskva og Beijing om at stabilitet i den sentralasiatiske regionen, som er avgjørende for begge hovedsteder ut fra deres egne interesser, best oppnås gjennom å sikre sikkerhet, øke økonomisk utvikling eller internasjonal politisk støtte.
En kjent russisk forståsegpåer ved den Kreml-finansierte Valdai-klubben i Moskva, Timofei Bordachev skrev i Global Times i oppkjøringen til Xi’an-toppmøtet:
«Kina og Russland er like interessert i stabiliteten i Sentral-Asia ganske enkelt fordi de er direkte nabo til de fleste av statene som ligger i denne delen av Eurasia. Det er så enkelt som at du ikke ville satt fyr på naboens hus for å skade en annen nabo. Men hvis en viss makt befinner seg tusenvis av mil unna det felles nabolaget Russland og Kina i Sentral-Asia, kan den godt satses på å destabilisere den regionen.»
«Den felles oppgaven til Kina og Russland er å forhindre dette og gjøre deres venner og naboer i Sentral-Asia stabile og relativt velstående i dagens turbulente tider… Den som sier at Kinas og Russlands interesser i Sentral-Asia kan komme i konflikt med hverandre, er ikke en venn av Kina, Russland eller landene i regionen selv.»
På samme måte er det enighet blant de fem sentralasiatiske statene om å jobbe sammen i et «5+1»-format, noe som betyr at alle avgjørende beslutninger og initiativer vil bli koordinert med alle sentralasiatiske stater samtidig. På sin side erkjenner de sentralasiatiske partnerne at den generelle økonomiske utviklingen i regionen deres kan bli bedre hvis de styrker samarbeidet med Kina. Russland har spilt en nøkkelrolle her for å oppmuntre de sentralasiatiske statene til å bevege seg i en slik retning og spiller en proaktiv rolle. Dette er i seg selv en markant forandring ettersom de fem «Stans» ikke alltid har vært i stand til å jobbe sammen, men har valgt i stedet å engasjere seg med de største globale aktørene individuelt.
Deltakerne på Xi’an-toppmøtet, som Kinas president Xi Jinping som vert kalte en «ny æra» i landets forhold til regionen, ble enige om å opprette en mekanisme for kommunikasjon mellom lederne av post-sovjetiske stater i Sentral-Asia og Kina. Møtene vil bli holdt vekselvis hvert annet år i form av Sentral-Asia – Kina. Det neste møtet med de seks lederne er planlagt til 2025 i Kasakhstan. Xi’an-erklæringen som ble utgitt etter toppmøtet inkluderer 15 punkter, delt inn i flere problemstillinger: sikkerhet, logistikk, handel og økonomisk samarbeid, humanitært samarbeid og økologi.
Det som kommer frem er at Beijings interesse først og fremst ligger i sikkerhetshensyn på bakgrunn av aktivitetene til ekstremistiske grupper som Den islamske staten (som fortsetter å motta skjult støtte fra USA) som opererer ut fra Afghanistan. Kinas tese er at sikkerhet styrkes best gjennom økonomisk utvikling, og derfor er regionen viktig med tanke på økonomisk samarbeid og regional utvikling – selv om sentralasiatiske økonomiske ressurser samlet sett ikke er på langt nær tilstrekkelige for å dekke Kinas behov.
Det er nok å si at terrortrusler som kommer fra regionen, og som utgjør en trussel mot Xinjiang, er Kinas hovedanliggende, og Beijing er villig til å investere sine ressurser åpent i sikkerheten i regionen og ta del i opplæringen av antiterrorstyrkene til sentralasiatiske stater. Geografisk deler tre av de fem sentralasiatiske landene, nemlig Kasakhstan, Kirgisistan og Tadsjikistan, grenser med Kina. Når det gjelder Russland, har landet lenge sett på regionen som sin tradisjonelle innflytelsessfære og en strategisk buffersone, og dermed prioritert sikkerheten ved dens sørlige grense. Derfor er et trygt og sikkert Sentral-Asia på linje med Kinas og Russlands respektive nasjonale interesser.
I sammenheng med Ukraina-krisen har Sentral-Asia dukket opp som en frontlinje for USAs strategi for å ringe inn og svekke Russland. Men selv om sentralasiatiske land har inntatt en nøytral holdning til Ukrainas situasjon, er Russlands innflytelse i regionen fortsatt sterk og vil neppe i stor grad bli forstyrret. Tre nøkkelfaktorer spiller inn her. For det første blir Russland sett på som leverandør av sikkerhet, og Russlands forsvarsevner fortsetter å spille en avgjørende rolle for å opprettholde stabiliteten i regionen. For det andre er sentralasiatiske stater sterkt avhengige av Russland med hensyn til arbeidsmigrasjon, markedsadgang, transport og energiressurser, og ingen annen ekstern makt kan stå for regningen. For det tredje, ikke undervurder at den russisk-ledede eurasiske økonomiske unionen fortsetter å systematisk bygge seg opp regional økonomisk integrasjon.
Xi’an-erklæringen snakker om motstand mot religiøs ekstremisme og forsøk fra eksterne krefter på å påtvinge regionen sine egne regler. President Xi sa på toppmøtet at Beijing er klar til å bidra til å styrke kapasiteten til rettshåndhevelsesbyråer og væpnede styrker i de regionale statene, og lovet å «støtte deres uavhengige innsats for å sikre regional sikkerhet og bekjempe terrorisme, samt samarbeide med dem for å styrke cybersikkerhet.» I tillegg sa han at Beijing jobber med å opprette et regionalt antiterrorsenter i Kina for å trene sikkerhetsstyrkene i de sentralasiatiske republikkene.
(En andre del vil følge.)
Denne artikkelen ble publisert på bloggen til M. K. Bhadrakumar: