oss 100 kroner!
I artikkelen «Parkinsons lov» i vår tid henter førsteamanuensis(p) i kybernetikk Trond Andresen fram briten Cyril N. Parkinson humoristiske artikkel i The Economist i 1955 om «Parkinson’s law».
Andresen skriver:
Cyril Parkinson hadde bakgrunn fra britisk «civil service», og hadde lenge undret seg over veksten i byråkratiet der – for eksempel at antall ansatte som stelte med de britiske koloniene økte hele tida, på tross av at koloniveldet var under avvikling. Med et glimt i øyet framsatte Parkinson «vitenskapelige lover» for hvordan byråkratier utvikler seg. For eksempel hevdet han at den typiske vekstraten for antall ansatte i et byråkrati er 5 til 7% per år. Han forklarer veksten med to mekanismer: 1. «En byråkrati-sjef ønsker økning i antall underordnede, ikke i antall rivaler», og 2. «Byråkrati-sjefer skaper arbeid til hverandre». Han lanserte også en matematisk formel som ga en «ineffektivitetskoeffisient» for komitéer. Den var blant annet en funksjon av komitéens størrelse.
Parkinson har også sagt bevingede ord som «byråkratiet vokser til det fyller bygningen» og andre perler.
Andresen oppdaterer Parkinson tilNorge i vår tid og skriver:
Byråkrativekst er sjølforsterkende og parasittisk. Og som om offentlig og privat byråkrativekst ikke er nok, kommer det til en flora av moderne statsstøtta NGO-er, statsfinansiering av partiansatte og lignende. Det som var gratis aktivistinnsats i gamle dager, er blitt en karrierevei.
Behovet for seriøs kritikk og forståelse av byråkrati er derfor enda viktigere nå enn i Cyril Parkinsons tid. Men dette kan systemkritikere ikke overlate til The Economist og blåfargede «humorister».
Parkinson skrev om det døende britiske imperiet
Andresen peker helt riktig på at Parkinson hadde bakgrunn fra britisk «civil service», kort sagt byråkratiet til Det britiske imperiet. Og det hadde begynt å råtne på rot allerede på slutten av 1800-tallet. Den engelske økonomen J. A. Hobson ga i 1902 ut boka Imperialism – a study. Han beskrev hvordan Imperiet utviklet seg til en snylterstat, noe som ikke minst hadde en dramatisk virkning på den hjemlige økonomien og samfunnslivet.
«Først er det den økonomiske snyltingen, idet den herskende stat bruker sine provinser, kolonier og avhengige land til å berike sin herskende klasse og til bestikke sin underklasse, for at denne skal holde seg i ro.»
Friedrich Engels hadde foregrepet Hobson og skrev i et brev til Karl Marx den 7, oktober 1858:
«… det engelske proletariat blir faktisk mer og mer borgerlig, slik at denne mest borgerlige av alle nasjoner synes å ville ende med å ha et borgerlig aristokrati og et borgerlig proletariat ved siden av borgerskapet. Hos en nasjon som utbytter hele verden, er dette riktignok på sett og vis i sin orden.»
I et brev til Karl Kautsky av 12. september 1882 skriver Engels:
«De spør meg hva de engelske arbeiderne tenker om kolonipolitikken? Å, de tenker akkurat det samme som om politikk i det hele tatt. Her fins det jo ikke noe arbeiderparti, det fins bare konservative og liberale radikale, og arbeiderne går villig med på å nyte godt av Englands verdensmarkeds- og kolonimonopol.»
Under det friske inntrykk av Boerkrigen skildret Hobson sammenhengen mellom imperialismen og finansmennenes interesser, deres voksende profitt på kontrakter, leveranser osv. og skrev:
«De krefter som bestemmer kursen for denne utpregede snylterpolitikk, er kapitalistene; men de samme motiver har også sin virkning på visse arbeiderkretser. I mange byer er de viktigste industrigrener avhengige av regjeringsbestillinger, og imperialismens sentre for metall- og skipsbygningsindustrien står ikke minst i samband med denne kjensgjerning. »
Da Parkinson skrev om det britiske byråkratiets vekst et halvt hundre år seinere var det om et fallent og forhenværende imperium, et rike som hadde mistet sin dynamikk og sin kreativitet på alle andre områder enn å finne opp stadig flere måter å gjøre unyttige ting på og dermed sysselsette et stort, systemlojalt sjikt av byråkrater og papirflyttere som levde av den imperialistiske superprofitten.
Kuwait-Norge lider av den samme sjuken
Norges gjennombrudd som oljenasjon gjorde Norge nesten over natta til at land av samme type. Staten kan nå innrullere alle tidligere folkelige organisasjoner og bevegelser i sin organisme uten at det merkes på profittraten og deres ansatte kan gjøres til lojale papirflyttere for den stadig mer krigerske og stadig mindre produktive norske imperialismen.
Norge har lagt ned eller er i ferd med å legge ned svært mye av de produktive næringene i Norge og eksportert jobbene ikke minst til Kina. Igjen sitter et statlig og privat byråkrati som vokser som kreft.
I Vesten har outsourcinga av produksjonen gjort at man blir sittende med en ikke-produktiv middelklasse som lønnes av den imperialistiske superprofitten. Norge som oljeimperialist har skapt et bistands-/NGO-sjikt som stort sett lever av å finpusse seinkapitalismens fortellinger. Og de får gjerne enda en komité som skal lage begrunnelser for å ansette flere som dem. De er blitt «menn (og kvinner) uten egenskaper», som Robert Musil ville ha sagt.
Norge har i likhet med andre tidligere industriland flagget ut sin industri til Asia, og ikke minst til Kina. Samtidig har vi fått et stort mellomsjikt av folk som ikke driver med noen form for direkte produksjon. Antallet bønder og fiskere har gått voldsomt ned. I 2018 var det flere som jobbet i akademiske yrker enn det var bønder, fiskere, industri- og transportarbeidere til sammen. 27% mot 17%. I 1999 var forholdet 10% mot 22%. Dette er intet mindre enn dramatisk.
I samme periode er Norge definitivt blitt et aktivt imperialistisk land, ikke minst på grunn av vår rolle som oljeproduserende land. Gjennom det er vi også blitt knyttet tett til den globaliserte kapitalismen. Og den har også forandret seg dramatisk siden 1970-tallet.
I et av de viktigste styringsdokumentene for norsk imperialisme, Stortingsmelding 15 (2008–2009) skrev regjeringa Stoltenberg:
Mens man tidligere skilte mellom frivillige bistandsorganisasjoner og politiske organisasjoner som Amnesty International og Nei til Atomvåpen, er nå det store flertallet av frivillige organisasjoner politiske operatører og påvirkningsagenter i tillegg til å være operasjonelle bistandsaktører. Innsamlede midler anvendes i tett samarbeid med media og internasjonale mediepersonligheter for å maksimere synlighet og politisk innflytelse. Samtidig samarbeider de stadig tettere og oftere med myndighetsaktører og næringslivet. Globaliseringen, med tilhørende medie- og kommunikasjonsrevolusjon, har ført til en betraktelig økning i disse aktørenes evne til nettverksbygging og politisk påvirkningsarbeid på tvers av grenser og aktører. (Vår uth., red.)
Dette er en svært presis beskrivelse av hvordan de såkalte bistandsorganisasjonene har fungert som en ytre etat for UD for å realisere Norges imperialistiske interesser. Dette gjelder ikke minst Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Flyktninghjelpen, Kirkens Nødhjelp, Redd Barna og CARE Norge, samt NORWAC og andre tilsvarende organisasjoner.
Les: Styringsdokument for norsk imperialisme
Disse organisasjonene er også arbeidsplass og karrieremuligheter for store deler av den småborgerlige venstresida i Norge, og det har vist seg at de også i veldig stor grad har sugd til seg imperialismens ideologi og tankesett. Det samme gjelder de stort sett statsstøttede mediene i Norge.
Derfor er det heller ingen tilfeldighet at Norge i dag har den mest militaristiske venstresida i Europa, for ikke å si i verden.
Vi er blitt som det dekadente og fallerende Storbritannia, bare at for oss gikk det mye fortere. Derfor gjelder Parkinsons lover også i høyeste grad hos oss.
