Avdollariseringen går i høygir

0

Det er nå fastslått at den amerikanske dollarens status som global reservevaluta forvitrer. Når vestlige medier begynner å angripe den multipolare verdens avdollariseringsfortelling for alvor, vet du at panikken i Washington har satt inn.

Av Pepe Escobar, 27. april 2023.

Tallene: dollarandelen av globale reserver var 73 prosent i 2001, 55 prosent i 2021 og 47 prosent i 2022. Den viktigste saken er at i fjor falt dollaraksjen 10 ganger raskere enn gjennomsnittet de siste to tiårene.

Les: Dollaren står nå for mindre enn halvparten av verdens valutareserver

Nå er det ikke lenger usannsynlig å anslå en global dollarandel på bare 30 prosent innen utgangen av 2024, sammenfallende med det neste amerikanske presidentvalget.

Det definerende øyeblikket – den faktiske utløseren som førte til hegemonens fall – var i februar 2022, da over 300 milliarder dollar i russiske utenlandsreserver ble «frosset» av det kollektive Vesten, og alle andre land på planeten begynte å frykte for sine egne dollarlagre i utlandet. Det var imidlertid en viss komisk lettelse i dette absurde trekket: EU » finner ikke» det meste.

Så tar vi noe av køen av noen nåværende viktige utviklinger på handelsfronten.

Over 70 prosent av handelsavtalene mellom Russland og Kina bruker nå enten rubel eller yuan, ifølge Russlands finansminister Anton Siluanov.

Russland og India handler olje i rupier. For mindre enn fire uker siden ble Banco Bocom BBM den første latinamerikanske banken til å registrere seg som en direkte deltaker i Cross-Border Interbank Payment System (CIPS), som er det kinesiske alternativet til det vestlig-ledede finansielle meldingssystemet, SWIFT.

Kinas CNOOC og franske Total signerte sin første LNG-handel i yuan via Shanghai Petroleum and Natural Gas Exchange.

Avtalen mellom Russland og Bangladesh for bygging av Rooppur-atomkraftverket vil også omgå amerikanske dollar. Den første betalingen på 300 millioner dollar vil være i yuan, men Russland vil prøve å bytte de neste til rubler.

Russland og Bolivias bilaterale handel aksepterer nå omsetninger i Boliviano. Det er ekstremt relevant, med tanke på at Rosatoms er en avgjørende drivkraft for utviklingen av litiumforekomster i Bolivia.

Spesielt involverer mange av disse handelene BRICS-land – og videre utover. Minst 19 nasjoner har allerede bedt om å bli med i BRICS+, den utvidede versjonen av det 21. århundrets største multipolare institusjon, hvis grunnleggere er Brasil, Russland, India og Kina, deretter Sør-Afrika. Utenriksministrene i de opprinnelige fem vil begynne å diskutere modaliteter for tiltredelse for nye medlemmer i et kommende toppmøte i juni i Capetown.

BRICS, som det står, er allerede mer relevant for den globale økonomien enn G7. De siste IMF-tallene viser at de eksisterende fem BRICS-nasjonene vil bidra med 32,1 prosent til global vekst, sammenlignet med G7s 29,9 prosent.

Med Iran, Saudi-Arabia, De forente arabiske emirater, Tyrkia, Indonesia og Mexico som mulige nye medlemmer, er det klart at sentrale aktører i det globale sør begynner å fokusere på den typiske multilaterale institusjonen som er i stand til å knuse vestlig hegemoni.

Russlands president Vladimir Putin og Saudi-Arabias kronprins Mohammad bin Salman (MbS) jobber fullstendig synkronisert mens Moskvas partnerskap med Riyadh i OPEC+ fortsetter til BRICS+, parallelt med det utdypende strategiske partnerskapet mellom Russland og Iran.

MbS har med vitende og vilje styrt Saudi-Arabia mot Eurasias nye makttrio Russland-Iran-Kina (RIC), vekk fra USA. Det nye spillet i Vest-Asia er den innkommende BRIICSS – med, bemerkelsesverdig nok, både Iran og Saudi-Arabia, hvis historiske forsoning ble meglet frem av enda en BRICS-tungvekter, Kina.

Det er viktig at tilnærmingen mellom Iran og Saudi-Arabia som utvikler seg også innebærer et mye tettere forhold mellom Gulf Cooperation Council (GCC) som helhet og det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina.

Dette vil oversettes til komplementære roller – når det gjelder handelsforbindelse og betalingssystemer – for den internasjonale nord-sør-transportkorridoren (INSTC), som forbinder Russland-Iran-India, og Kina-Sentral-Asia-Vest-Asias økonomiske korridor, en nøkkeldel i Beijings ambisiøse multi-billioner-dollar Belt and Road Initiative (BRI).

I dag er det bare Brasil, med sin president Luiz Inácio Lula Da Silva buret inne av amerikanerne og en uberegnelig utenrikspolitikk, som risikerer å bli henvist av BRICS til status som en sekundær spiller.

Utover BRIICSS

Avdollariseringstoget har blitt drevet til høyhastighetsstatus av de akkumulerte effektene av Covid-koblet forsyningskjedekaos og kollektive vestlige sanksjoner mot Russland.

Det vesentlige poenget er dette: BRICS har varene, og G7 kontrollerer finans. Sistnevnte kan ikke dyrke varer, men førstnevnte kan skape valutaer – spesielt når verdien er knyttet til materielle eiendeler som gull, olje, mineraler og andre naturressurser.

Uten tvil er den viktigste snufaktoren at prisene på olje og gull allerede skifter til Russland, Kina og Vest-Asia.

Som følge av dette kollapser etterspørselen etter dollar-denominerte obligasjoner sakte, men sikkert. Billioner av amerikanske dollar vil uunngåelig begynne å vende hjem – og dermed knuse dollarens kjøpekraft og valutakurs.

Les: Avdollarisering skjer i et «overveldende tempo», sier finansekspert

Fallet av en våpenbasert valuta vil ende opp med å knuse hele logikken bak USAs globale nettverk av 800+ militærbaser og deres driftsbudsjetter.

Siden midten av mars, i Moskva, under Economic Forum of the Commonwealth of Independent States (CSI) – en av de viktigste mellomstatlige organisasjonene i Eurasia dannet etter Sovjetunionens fall – diskuteres ytterligere integrasjon aktivt mellom CSI, Eurasia Economic Union (EAEU), Shanghai Cooperation Organization (SCO) og BRICS.

Eurasiske organisasjoner som koordinerer motangrepet til det nåværende vestlig-ledede systemet, som tråkker på folkeretten, var ikke tilfeldig et av hovedtemaene i Russlands utenriksminister Sergej Lavrovs tale i FN tidligere denne uken. Det er heller ingen tilfeldighet at fire medlemsland i SUS – Russland og tre sentralasiatiske «stan» – grunnla SCO sammen med Kina i juni 2001.

Den globalistiske kombinasjonen Davos/Great Reset, for alle praktiske formål, erklærte krig mot olje umiddelbart etter starten av Russlands spesielle militæroperasjon (SMO) i Ukraina. De truet OPEC+ med å isolere Russland – ellers, men mislyktes ydmykende. OPEC+, som i praksis drives av Moskva-Riyadh, styrer nå det globale oljemarkedet.

Vestlige eliter er i panikk. Spesielt etter Lulas bombe på kinesisk jord under besøket hos Xi Jinping, da han oppfordret hele det globale sør til å erstatte amerikanske dollar med egne valutaer i internasjonal handel.

Christine Lagarde, president for Den europeiske sentralbanken (ECB), fortalte nylig det New York-baserte Council of Foreign Relations – hjertet av den amerikanske etablissementsmatrisen – at «geopolitiske spenninger mellom USA og Kina kan øke inflasjonen med 5 prosent og true dollarens og euroens dominans.»

Det monolittiske spinnet i vestlige mainstream media er at BRICS-økonomier som handler normalt med Russland «skaper nye problemer for resten av verden». Det er fullstendig tull: det skaper bare problemer for dollaren og euroen.

Det kollektive vesten er i ferd med å nå Desperation Row – nå timet med den forbløffende kunngjøringen om at den amerikanske Biden-Harris presidentduoen vil stille opp igjen i 2024. Dette betyr at den amerikanske administrasjonens nykonservative håndlangere vil doble innsatsen for sin plan om å slippe løs en industriell krig mot både Russland og Kina innen 2025.

Petroyuanen kommer

Og det bringer oss tilbake til avdollarisering og det som vil erstatte den hegemoniske reservevalutaen i verden. I dag representerer GCC mer enn 25 prosent av den globale oljeeksporten (Saudi-Arabia står på 17 prosent). Mer enn 25 prosent av Kinas oljeimport kommer fra Riyadh. Og Kina er, forutsigbart, GCCs største handelspartner.

Shanghai Petroleum and Natural Gas Exchange ble satt i drift i mars 2018. Enhver oljeprodusent, hvor som helst, kan selge i Shanghai for yuan i dag. Det betyr at maktbalansen i oljemarkedene allerede er i ferd med å forskyves fra amerikanske dollar til yuan.

Haken er at de fleste oljeprodusenter foretrekker å ikke beholde store summer av yuan; Tross alt er alle fortsatt vant til petrodollaren. Stikkord fra Beijing er å knytte handel i råolje i Shanghai til konvertering av yuan til gull. Og alt dette uten å røre Kinas massive gullreserver.

Denne enkle prosessen skjer via gullbørser satt opp i Shanghai og Hong Kong. Og det er ikke noe uhell at det ligger i hjertet av en ny valuta for å omgå dollaren som diskuteres av EAEU.

Dumping av dollaren har allerede en mekanisme: å utnytte Shanghai Energy Exchanges fremtidige oljekontrakter i yuan fullt ut. Det er den foretrukne veien for slutten på petrodollaren.

USAs globale maktprojeksjon er grunnleggende sett basert på å kontrollere den globale valutaen. Økonomisk kontroll ligger til grunn for Pentagons doktrine om «Full Spectrum Dominance». Men nå er selv militære fremstøt i ruiner, med et Russland som forsetter med å ha en uoppnåelig fremgang på hypersoniske missiler og Russland-Kina-Iran som er i stand til å utplassere en rekke hangarskipsdrepere.

Hegemonen – som klamrer seg til en giftig cocktail av nyliberalisme, sanksjonsdemens og utbredte trusler – blør innenfra. Avdollarisering er et uunngåelig svar på systemkollaps. I et Sun Tzu 2.0-miljø (ordspill på den store kinesiske militærteoretikeren Sun Tzu som skrev Krigskunsten, o.a.) er det ikke rart at det strategiske partnerskapet mellom Russland og Kina ikke viser noe ønske om å forstyrre fienden når han er så opptatt med å beseire seg selv.

(Republisert fra The Cradle med tillatelse fra forfatter eller representant)

Oversatt til norsk av Terje Valen.


Les mer på steigan.no om avdollarisering.

Forrige artikkelKrigsdagbok del 55 – 27. til 31. mars 2023
Neste artikkelNøkkelnasjoner ønsker ikke å følge USA når det gjelder Russlands og Kinas politikk
Pepe Escobar
Pepe Escobar er spaltist i The Cradle, redaktør i Asia Times og en uavhengig geopolitisk analytiker med fokus på Eurasia. Siden midten av 1980-tallet har han bodd og jobbet som utenrikskorrespondent i London, Paris, Milano, Los Angeles, Singapore og Bangkok. Han er forfatter av utallige bøker; hans siste er Raging Twenties.