oss 150 kroner!
Basert på en geopolitisk analyse av maktforskyvningen mellom USA, Kina og den norske oljeformuens rolle i det globale gjeldsspillet, mai 2026.
Vi er vitne til begynnelsen på slutten for USAs økonomiske hegemoni. Mens Kina utfører et koordinert nedsalg av amerikansk statsgjeld, har Norge og Oljefondet (SPU) valgt den motsatte strategien:
Vi har aldri vært tettere knyttet til den amerikanske masten enn nå. Men denne økonomiske troskapen har en mørk bakside som sjelden diskuteres ærlig i det offentlige rom – vår rolle som finansiell og politisk garantist for krigføring i Midtøsten.
Den finansielle kalde krigen
Det finansielle verdenskartet tegnes på nytt i et tempo få hadde forutsett. I hjertet av denne konflikten står kampen om det globale obligasjonsmarkedet.
I flere tiår fungerte Kina som garantisten for amerikansk forbruk ved å kjøpe enorme mengder statsgjeld. Den tiden er over. Beijing dumper nå amerikanske statsobligasjoner i et rekordtempo – en bevisst strategi for å skjerme seg mot sanksjoner og svekke dollarens dominans.
Dette skiftet er ikke bare økonomisk, men dypt politisk. Den forrige Trump-administrasjonens «ekskursjoner» i Midtøsten, blokader av energiforsyning og hyppig bruk av økonomiske sanksjoner har skapt historisk kaos.
Resultatet er at tidligere trofaste USA-allierte som Japan og Sør-Korea nå beveger seg tettere mot Kinas økonomiske bane.
Norges paradoksale linje
Midt i dette geopolitiske dramaet finner vi Statens pensjonsfond utland (SPU). Mens det globale sør og BRICS-landene søker alternativer til dollaren, har Norge gjort et historisk tungt veddemål på USA.
Ved inngangen til 2026 er over 50 % av fondets verdier plassert i amerikanske markeder. Vi fungerer i dag som en av de viktigste finansielle støttespillerne for det amerikanske underskuddet.
Denne økonomiske lojaliteten strekker seg imidlertid lenger enn bare til Washington. Den reflekteres også i Norges vedvarende vegring mot å sanksjonere eller deinvestere i Israel, til tross for dokumenterte folkerettsbrudd.
Mens vi finansierer den amerikanske staten – som igjen er Israels viktigste militære støttespiller – opprettholder SPU investeringer som i praksis bidrar til å opprettholde okkupasjonen.
Den politiske berøringsangsten
Det mest påfallende er kanskje fraværet av en reell politisk opposisjon mot denne linjen. Selv på venstresiden ser vi en urovekkende vegring.
Rødts motvilje mot å kalle ledende norske politikere for det de er – bidragsytere til den terrorismen Israel utfører gjennom sin krigføring – viser hvor dypt forankret denne lojaliteten sitter.
Når selv de mest høyrøstede kritikerne vegrer seg for å plassere det personlige og politiske ansvaret der det hører hjemme, ender vi opp med en retorikk som fordømmer volden i ord, men finansierer den i handling.
Norge har i 2026 i realiteten inntatt rollen som en stabilisator for en verdensorden som mange nå vender ryggen til.
Ved å nekte å bruke de økonomiske musklene i Oljefondet som et verktøy for folkeretten, sender vi et tydelig signal: Norsk økonomisk avkastning og det tette forholdet til USA trumfer ansvaret for å stanse finansieringen av krigsforbrytelser.
Veien videre
Spørsmålet amerikanerne – og vi i Norge – må stille oss, er hvor lenge denne modellen kan overleve.
Når amerikanerne går til urnene, bør de kreve kandidater som forstår betydningen av det «globale sør» og hvem som faktisk holder gjelden deres.
Men her hjemme må vi stille et enda mer ubehagelig spørsmål: Er vi villige til å la vår felles formue fortsette å være en brikke i et spill som finansierer terror og okkupasjon, bare for å sikre vår plass ved supermaktens bord?
Vi har lagt nesten alle eggene i én kurv. Vi risikerer ikke bare å bli med skipet ned dersom dollarens hegemoni ryker, men vi risikerer også å stå igjen på feil side av historien – som de som betalte for krigen mens vi snakket om fred.
Steven Crozier
