oss 100 kroner!
Raudt Voss inviterte Lars Birkelund og ‘våpentilhengeren’ Terje Kollbotn til å innlede debatt om Rødts holdning til våpenstøtte til Ukraina 13. april. Her er Birkelunds innlegg.
10% eller mer av den norske befolkningen er mot å sende våpen til Ukraina, har flere målinger vist. Det er egentlig ganske mye når man tar i betraktning at nesten alle medier og politikere har propagandert for det motsatte. Ute i Europa er motstanden til dels langt større, samt voksende. Og utenfor ‘NATO-bobla’ av informasjon enda større.
Hvis Rødt endrer standpunkt, vil denne ganske store minoriteten i Norge være uten representasjon på Stortinget. Enigheten på Stortinget var like stor da Norge var med på å bombe Jugoslavia og Libya, da Norge sluttet seg til krigen mot Syria og da Norge støttet kuppet i Ukraina i 2014, samt kuppmakernes krigføring til denne dag.
Hvorfor er de som vil løse konflikter uten vold/krig så dårlig representert i Norge? Dette ser jeg på som en systemfeil med røtter i NATO og Norges våpenindustri, en feil som fører til at de beste politikerne presses ut før de når opp til de høyeste posisjonene.
Mot slutten av februar i fjor ble det plutselig nærmest obligatorisk å gjøre det motsatte av det som hadde tjent Norge vel siden 1959, nemlig at Norge ikke skal sende våpen til land i krig. Norge sendte derfor IKKE våpen til Vietnams, Nicaraguas, Afghanistan, Iraks, Libya og Syrias forsvar mot USAs kriger. Norge har heller ikke sendt våpen til palestinernes forsvar mot Israel eller til Irans forsvar mot Irak på 1980-tallet. Finnes det tilstrekkelig gode grunner til å bryte med denne regelen bare fordi det denne gangen var Russland som brøt Folkeretten?
Den snuoperasjonen Rødt står i fare for å gjøre nå bygger, slik jeg ser det, på en feilaktig oppfatning om at Russlands imperialisme kan sidestilles med USAs eller Vestens imperialisme, at de er to sider av samme sak. Som da Klassekampens Bjørgulv Braanen for ca en måned siden likestilte USAs angrep på Irak i 2003 med Russlands invasjon av Ukraina i fjor, noe som faller på sin egen urimelighet, da USAs angrep var helt uprovosert og rettet mot et land i en annen verdensdel, mens Russland invaderte et naboland hvis ledere siden 2014 hadde sagt at de fører krig mot Russland.
Regimet hadde også latt seg væpne av NATO til å føre denne krigen, sabotert Minsk-avtalene, indoktrinert sine barn til å hate russere osv. Fortjener dette regimet vår støtte? (Det har vært tre presidenter, men samme slags regime med samme utenrikspolitikk siden 2014). Det er heller ikke Russland som har militærbaser over hele verden og et uttalt mål om å dominere verden, det er USA. Det å likestille Russlands imperialisme med USAs imperialisme er derfor feil.
Den norske/vestlige mentaliteten som går ut på at vi har lov til å blande oss inn i andre land, men ikke de hos oss, er roten til mye ondt. Den er også medvirkende til krigen i Ukraina. Der har naturligvis også Russland blandet seg inn. Men hva kom først, høna eller egget?
Hva slags krig har vi i Ukraina? I dag er det lett å glemme at krigen begynte som en borgerkrig, som følge av statskuppet i 2014, også kalt revolusjon.
La oss gå tilbake til 2004 og den såkalte Oransjerevolusjonen. Også da var Ukraina på randen av krig, etter presidentvalget i november 2004. Også da blandet USA og EU seg inn med påstander om valgjuks, etter at Viktor Janukovitsj vant over USA, NATO og EUs kandidat Viktor Justsjenko.
Valgresultatet er uakseptabelt, lød det fra EU da, 26. november 2004. «USA-kampanje bak uroen i Kiev»,1 lød det i The Guardian samme dag.
«Separatist-trusselen har sittet løst siden 1991, siden 1991. At de regionale lederne snakker om separatisme er derfor ikke uventet» (Hans-Wilhelm Steinfeld på Dagsrevyen, 28. november).
Fylkestinget i Donetsk vedtok med 139 av 150 folkevalgte representanter at området må bli en autonom selvstyrt republikk i Ukraina. Russlands utenriksminister Sergej Lavrov advarer mot fare for splittelse av Ukraina (Dagsrevyen 1. desember, Lavrov advarte altså mot splittelse).
Det ble vedtatt nyvalg 26. desember. USA og EU med Norge var altså aktive i å presse fram et nyvalg i Ukraina.
De østlige regionene ønsker autonomi hvis Jusjtsjenko vinner. «La oss håpe at borgerkriger har gått ut på dato» (Dagsrevyen 12. desember).
Justsjenko vant nyvalget og ble innsatt 23. januar 2005 Gleden var stor i vestlige regjeringer og redaksjoner. Men hvem var/er denne Viktor Justsjenko?
«Russerne i Ukraina frykter status som annenrangs borgere hvis Jusjtsjenko vinner». «Antisemittismen vil øke og bli mer åpen med Jusjtsjenko». Dette ble sagt på Dagsrevyen 5. desember 2004, under intervjuer utført av Hans-Wilhelm Steinfeld og snart viste det seg at Justsjenko utropte fascisten Stepan Bandera til nasjonalhelt, noe som opprørte mange i Ukraina. Naturligvis også i Russland.
Fra og med 2008 gikk Jusjtsjenko inn for å knytte Ukraina nærmere til NATO og EU, altså er det ikke vanskelig å se hvorfor USA og EU (og norske ledere) ivret for at han skulle bli president. Jusjtsjenko truet også med å kaste ut Russland fra flåtebasen på Krim. Dette provoserte Russland, som truet med grenserevisjoner. Men det hindret som kjent ikke USA/NATOs bestrebelser på å få et motvillig land inn i NATO. Det var stort flertall mot NATO-medlemskap i Ukraina på dette tidspunktet, og i alle fall til 2014.
Hva syntes ukrainerne om Justsjenkos politikk? Under parlamentsvalget i mars 2006, 15 måneder etter nyvalget, stemte kun 14% på hans parti. Janukovitsjs Regionpartiet fikk mer enn dobbelt så mange stemmer (32) og gjorde nærmest rent bord i de østlige regionene.
Under presidentvalget i 2010 fikk Viktor Janukovitsj sin revansje. Jusjtsjenko, USA/NATO/EUs favoritt, ble slått ut i første valgomgang, da han kun fikk 5,5 %. Hans form for nasjonalisme, hans «ukranifiseringspolitikk» og hans ambisjoner om å ta Ukraina inn i NATO ble altså ikke tatt vel imot av folket. USA/Vesten aksepterte denne gangen Janukovitsj seier, i alle fall offisielt. For i virkeligheten begynte USA å øke støtten til opposisjonen.
Det var en lang rekke omstendigheter over mange år som førte til krig i Ukraina. Men det som fikk snøballen til å rulle langt fortere var kuppet 22. februar 2014. Og ikke minst måten det foregikk på, etter tre måneder som inkluderte gatekamper, okkupasjoner, ildspåsettelser og drap samt det som antagelig var aller mest skjebnesvangert, at fremmede makter med USA i spissen betalte folk for å gjøre det. Dette så store deler av den ukrainske befolkningen på som forræderi. Særlig de på Krim og i Donbass, Det ødela siste rest av deres tro på at det var mulige å bevare Ukraina slik det hadde vært inntil da.
«En rekke bekreftelser om at Washington driver de voldelige protestene i Ukraina med våre skattepenger har kommet inn fra lesere. Washington har ingen penger til matkuponger eller til å hindre at folk blir kastet ut fra hjemmene sine, men rikelig med penger til å undergrave Ukraina (…) Jeg har ingen innvendinger mot at ukrainere protesterer mot regjeringskorrupsjon (…) Det jeg protesterer mot er mangelen på bevissthet fra demonstrantenes side om at ved å tillate seg å bli manipulert av Washington, presser de verden mot en farlig krig» (min kursiv).2
Paul Graig Roberts skrev dette 17. februar 2014 (samt at han også hadde krevet om det tidligere). Fem dager etterpå var kuppet et faktum, mens krigen i Ukraina startet få måneder seinere.
USAs støtte til kuppet foregikk helt åpent. Som da senator John McCain 15. desember 2013 på en stor utendørs scene og til jubel fra demonstrantene i Kiev sa at han er med dem, «I am with you».3 Som da han samme helg spiste middag med opposisjonsledere, inkludert det ekstreme høyre-partiet Svoboda. Som da statssekretær Victoria Nuland delte ut sandwicher til demonstrantene.4 Og som da Nuland under en tale sa at USA fra 1991 til 2013 hadde brukt mer enn 5 milliarder dollar på å støtte såkalt pro-demokratiske krefter i Ukraina.5 Oransjerevolusjonen viste oss hva slags krefter det faktisk var.
2. desember 2013 meldte Dagsrevyen: «Demonstrantene blokkerte et regjeringsbygg. Ingen kom seg på jobb Faren er at Ukraina revner i det pro-europeiske vest og det prorussiske øst». «Nå pågår det en debatt om at ikke de ultraekstreme nasjonalistene som angrep presidentens kontor tar over demonstrasjonene for da kan de bli et blodbad» (Steinfeld).
Allerede da var det med andre ord kjent at denne prosessen mot statskupp, kunne føre til krig. Likevel fortsatte Vestens ledere å støtte prosessen.
18. februar 2014, fire dager før kuppet: «Hvem er det som står igjen på Maidanplassen og demonstrerer og protesterer nå», spør Dagsrevyens Jarle Roheim Håkonsen. «Det er ikke så mange som demonstrerer, det er flere som sloss, og de er høyrenasjonalister ledet av Svoboda, et ganske ytterliggående og aggressivt nasjonalistparti. Dette er folk som ikke vil ha fred», svarer Hans-Wilhelm Steinfeld fra Kiev.
Tre dager seinere, 21. februar ble det avtalt at opposisjonen skal bli med i ny samlingsregjering og nytt presidentvalg i løpet av året.
Dagen etter avsatte Parlamentet Janukovitsj. Altså dagen etter avtalen om samlingsregjering med Janukovitsj som president inntil nyvalg (også tidligere kompromisser ble avvist av opposisjonen).
Hva skjedde egentlig i parlamentet da Janukovitsj ble avsatt? Hvorfor denne plutselige endringen dagen etter et omfattende kompromiss? Det har kommet troverdige rapporter om at avstemningene skjedde under trusler om vold hvis man ikke stemte for å avsette Janukovitsj og at Janukovitsj flyktet grunnet drapstrusler. Fortjener et slikt regime vår hjelp?
FN-sambandet konkluderte med at det var et kupp, fordi «de folkevalgte ikke fulgte de prosedyrer, og ikke hadde det 3/4 flertall, som grunnloven krever for en slik avgjørelse». Det nye regimet forandret derimot Ukrainas grunnlov, blant annet med en bestemmelse om at Ukraina skal bli med i NATO! Janukovitsj, som USA/NATO/EU med Norge bidro til å styrte, hadde fått skrevet nøytralitet eller alliansefrihet inn i grunnloven.
Det skulle ha vært nytt presidentvalg ca et år etter kuppet. Hvorfor aksepterte ikke disse ukrainerne det som hadde vært ukrainsk prosedyre inntil da, å velge president? Det ville både ha vært mer demokratisk og helt i tråd med Ukrainas grunnlov. Og det ville neppe ha ført til krig. Men noen valgte vold istedenfor valg. Det var aldri noe flertall i folket for ‘revolusjonen’, noe som forteller oss at kuppmakerne ikke hadde tro på å vinne fram med demokratiske midler.
«Mange av representantene har bakgrunn fra ytterste høyre og har vært med å etablere fascistiske og nazistiske organisasjoner»6 heter det i en NRK-artikkel av 6. mars 2014 om det nye regimet. Fortjente dette regimet å få vår hjelp? Det syntes norske myndigheter da som nå. «Jeg opplever det som en god og representativ regjering», sa utenriksminister Børge Brende da.
Ingen bør være forundret over at det ble krig i Ukraina med sånne folk i regjering. Men hvordan kunne norske politikere finne på å støtte så ytterliggående krefter, særlig på bakgrunn av at det allerede 2. desember 2013 ble kjent at statskuppet, som da var i gjæring, kunne føre til krig? Vel, svaret ligger snublende nært. For det var mer eller mindre de samme politikerne som bomba Libya vel to år tidligere. Norge har politikere som støtter væpna revolusjoner i andre land, men de vil ikke ha noen revolusjon mot seg sjøl.
Som det går fram av det som skjedde under Oransjerevolusjonen, fantes det en naturlig motstand mot en viss type ‘vestvendte’ politikere på Krim og i Donbass. Så det var ikke nødvendig for Russland å skape et opprør, som det ofte blir påstått.
Dagsrevyen 24. februar 2014: «Den er ikke så stor demonstrasjonen i Donetsk, øst i Ukraina, og heller ikke særlig velorganisert. Men slike mindre demonstrasjoner dukker nå opp flere steder øst i landet. Og mange snakker om at de ønsker at landet deles». Det trekkes en sammenligning med den fredelige splittelsen av Tsjekkoslovakia. Slike demonstrasjoner førte til at rådhus og andre offentlige bygninger ble overtatt.
Snart ble allikevel både USA/NATO og Russland involvert. Og i løpet av mai satte det nye regimet inn flyvåpenet mot befolkningen i øst. Syrias Assad fikk mye kritikk for bruk av flyvåpen mot egen befolkning, men det skjedde først et år inn i krigen, mens Ukrainske ledere gjorde det allerede etter to- tre måneder, UTEN å få kritikk fra norske/vestlige ledere. Fortjener dette regimet å få hjelp?
Dmytro Yarosh er tilhenger av Stepan Bandera og foreslo å forby Regionpartiet, det største partiet i ukraina fram til 2014, så vel som kommunistpartiet i Ukraina. I 2008 sa han at ‘før eller senere er vi dømt til å utkjempe en krig med Moskva-imperiet’. Ukrainas nye myndigheter i 2014 tilbød ham en stilling som visesekretær for Ukrainas nasjonale sikkerhets og forsvarsråd.
Dette gjentok seg i 2019. Alexey Arestovich, som ble rådgiver for president Zelenskyj, sa i et intervju i mars 2019 at han så på «en større krig med Russland» som noe som kunne kvalifisere Ukraina for NATO-medlemskap og at krigen vil komme innen få år, grunnet Ukrainas partnerskap med NATO. «En fredelig løsning på konflikten er helt umulig», sa han.7 Ved en annen anledning lovpriste han IS. Og det var han Zelensky valgte som rådgiver. Fortjener virkelig dette regimet vår hjelp?
I løpet av 2022 innrømte både Porosjenko, Merkel og Hollande at de saboterte Minsk-avtalene. Fortjener virkelig dette regimet vår hjelp? «Vestens troverdighet ødelegges ytterligere ved at den virkelige intensjonen bak Minsk-avtalene nå er kjent», kommenterte kinesiske Asia Times.7
Regimet siden 2014 har også forbudt en rekke medier og politiske partier. VG meldte 3. februar 2021 (altså vel et år før Russlands invasjon) at Ukrainas president Volodymyr Zelenskyj hadde stengt tre TV-kanaler i «et oppgjør med ubehagelige medier». Fortjener virkelig dette regimet vår hjelp?
NATOs opprustning av Ukraina fra 2014 var så stor at Ukraina hadde Europas sterkeste hær etter Russland på det tidspunktet Russland invaderte, og den hadde ellers de siste ukene før Russlands invasjon trappet opp krigføringen i Donbass til et nivå da Russland ikke lenger så noe annet alternativ enn å invadere.
«Extending Russia», en mye omtalt rapport fra Rand Corporation, som er knytta til USAs militærindustrielle kompleks, sa i 2019 at krigen var en belastning for Russland og anbefalte samtidig å trappe opp den militære støtten til Ukraina, noe som ble gjort.
USA-generalen Joseph Hilbert sa at Russland gjorde en stor feil, og det var at Russland ventet så lenge med å invadere. Det norske forsvarets Karen Anna Eggen sa for et par måneder siden at det er denne væpningen og treningen som er årsaken til at Ukraina har klart seg såpass godt mot Russland. Tyskland, Frankrike og Storbritannia ville IKKE ha klart det, sa hun.
Var Russlands invasjon lovlig? Nei. Men her dreier det seg ikke om hva som er lovlig, men om realpolitikk, hva stormakter faktisk gjør når de føler seg truet. Enhver stormakt hadde gjort det samme gitt samme situasjon og USA hadde gjort det for flere år siden. USA/NATO har helt siden 1990-tallet ført en politikk de visste kunne føre til krig. Joe Biden sa det sjøl i 1997. Men da han ble president førte han samme politikk som sine forgjengere.
Russlands invasjon skyldtes også at USA/NATO nok en gang avviste Russlands krav om at Ukraina ikke skulle bli med i NATO, noe NATO lovte i 1990, samt at Zelensky hadde antydet at han ville skaffe atomvåpen.
NATO-utvidelsene henger også sammen med planer om å splitte opp Russland, ala Jugoslavia på 1990-tallet. Er dette mer enn en konspirasjonsteori?
I «A Geostrategy for Eurasia»,9 et berømt essay fra 1997, tok Zbigniew Brzezinski, som blant annet hadde vært Jimmy Carters sikkerhetspolitiske rådgiver, til orde for det han kalte et «løst konføderert Russland».
Men et «løst konføderert Russland» betyr også et Russland der delstatene vil få mer makt på bekostning av sentralmakten i Moskva. Et slikt Russland vil fort kunne bli et Russland som ikke kan forsvare sine egne grenser eller suverenitet, altså et Russland det vil bli lettere å invadere og okkupere. Og det vil bli lettere å etablere militærbaser der, slik at omringningen av Kina kan fullbyrdes. Vestlig støtte til tsjetsjenske separatister og andre separatister, som Alexej Navalnyj, hører med til dette bildet. Og, ikke minst: forsøk på regimeskifte i Hviterussland, Georgia, Iran og eventuelt andre land.
Dick Cheney tok, kort tid etter Sovjetunionens sammenbrudd, til orde for at Vesten må «fullføre prosjektet som begynte i 1991» ved også å oppløse Russland, heter det i en artikkel10 av Casey Michel i The Atlantic 27. mai 2022.
Dick Cheney ble George Bushs visepresident og han har blitt regnet som USAs mektigste visepresident noensinne, den egentlige presidenten fra 2001 til 2009. Han var med på å planlegge krigene mot Afghanistan, Irak, Libya og Syria. Obama. Og han var (vise)president da hele sju nye land ble med i NATO (Bulgaria, Estland, Latvia, Litauen, Romania, Slovakia og Slovenia). Ni med Albania og Kroatia, som ble medlemmer i 2009 (forberedelsene til at de ble medlemmer begynte før 2009). Og aller viktigst: det var under Bush/Cheney at intensjonen om å ta Ukraina og Georgia inn i NATO ble slått fast. Dette, sammen med NATO-utvidelsene, passer naturligvis godt inn som del av en enda større plan for å feste grepet over hele ‘Eurasia’, dvs Europa og Asia.
Det er i det hele tatt mange aspekter ved krigen som blir utelatt i norske mediers dekning av den, men som er velkjente blant russere og andre over hele verden. Det er naturligvis også årsaken til at nesten hele verden utenfor NATO fører en annen politikk.
Mange ukrainere er likeglade til om de blir styrt fra Moskva eller Kiev, som blant annet Aftenposten og KK har fortalt.
Over 8 millioner ukrainere har dessuten rømt landet. Det er helt sikkert flere grunner til det, blant annet det at mange ukrainere ikke vil risikere livet for et regime som har lovet fred, men ført krig, og som de ser på som fjernstyrt av USA. Hvor mange vet vi ikke. Men uvissheten er i seg sjøl noe som bør mane til forsiktighet. Og hvor viktig syns vanlige ukrainere det er å beholde Krim og Donbass, med befolkninger som etter alt å dømme heller vil være del av Russland? Det siste gjelder i alle fall Krim. Det vet vi heller ikke noe om.
Folk på venstresida pleide å snakke om behovet for en ny og mer rettferdig verdensorden, til fordel for utviklingslandene. Men når det først skjer en slik utvikling, som følge av krigen om Ukraina, står størsteparten av venstresida sammen med høyresida og USAs militær-industrielle kompleks, i et forsøk på å bevare den nåværende verdensordenen med USA som kongen på haugen. Og nå er det fare for at Rødt gjør det samme.
Norge hadde ikke sendt så mye som en kruttlapp til Ukraina hvis ikke USA hadde forlangt det. Det at regjeringer og storting lar seg styre av USA er vi vant til. Men bør Rødt la seg styre av USA, til å støtte en krigføring som USA sjøl har et stort ansvar for og som etter alt å dømme er del av en større og enda farligere plan?
Krigen i og om Ukraina er forferdelig. Men denne utviklingen mot en ny verdensorden er en av sidene ved den. Og fred mellom Saudi og Iran, som det ligger an til etter Kinas megling, kan føre til fred i Yemen og på sikt i Syria, samt at Russland også har vist interesse for Kinas forslag til fredsløsning når det gjelder Ukraina. Dette kan være en forsmak på den nye verdensordenen og i så fall noe som venstresida bør slutte seg til, i stedet for å seigpine prosessen ved å forlenge krigen om Ukraina med ukrainere som slaktoffere. Kina sa at USA er sjefsbrannstifteren i Ukraina, mens et stort flertall av verdens land enten støtter Russland eller forholder seg nøytralt til krigen. Ja, mange fordømmer Russlands invasjon, men de fordømmer også provokasjonene som førte fram til invasjonen. Utviklingslandene, som har lidd mye under ‘vår’ imperialisme, forstår dette og Rødt bør lære av dem. For Rødt ønsker vel en mer rettferdig verdensorden?
En fredsavtale vil medføre at Ukraina taper territorium, ja. Så det er ingen ideell løsning. Men i et større, globalt perspektiv, er løsningen bedre enn alternativene. Kiev-regimet sløste dessverre bort mulighetene til å beholde Donbass da det saboterte Minsk-avtalene.
Fortjener dette regimet vår støtte? Jeg roper et rungende NEI. USA/NATO/EUs forsøk på å dominere verden på bekostning av fattigere og mer folkerike land fortjener heller ikke hjelp. Men det ukrainske folket fortjener hjelp, humanitær hjelp.
Sluttkommentar: Terje Kolbotn, som er vara for Rødt på Stortinget, fortalte at det var et sterkt møte med demonstrerende ukrainere utenfor Stortinget som fikk ham til å skifte mening. Hvis han isteden hadde møtt øst-ukrainere som siden 2014 har blitt bombet av Poroshenko/Zelensky, kunne han altså ha endt opp med motsatt syn på krigen.
______________________________
1. https://www.theguardian.com/world/2004/nov/26/ukraine.usa
3. https://www.youtube.com/watch?v=93eyhO8VTdg&t=5s
4. https://www.youtube.com/watch?v=Ztt72mpTPXA
5. https://www.youtube.com/watch?v=rPVs5VuI8XI
6. https://www.nrk.no/urix/disse-far-penger-av-norge-1.11587709
7. Fra ca 7 minutter: https://www.youtube.com/watch?v=1xNHmHpERH8 Den samme Zelenskys rådgiver har snakket rosende om IS brutalitet: https://twitter.com/bonanzamedia2/status/1509186838724063250
8. https://www.globaltimes.cn/page/202212/1281708.shtml
9. https://www.jstor.org/stable/20048199
10. https://www.theatlantic.com/ideas/archive/2022/05/russia-putin-colonization-ukraine-chechnya/639428/
Vi har tilbudt Terje Kollbotn at han kan få publisere sitt foredrag på steigan.no.
Red.
