oss 100 kroner!
Vårens absolutt viktigste jobb er å få på plass en avtale om økt beredskap og norsk sjølforsyning
Av Romy Rohmann.
Jordbruksforhandlingene er på trappene, det er et være eller ikke være for bønder og småbrukere i Norge.
Vi vet ikke om det er grunn til å håpe at regjeringa og landbruksmyndighetene har forstått at det er nå vi står foran ei avgjørende tid for norsk matproduksjon. De grepene som tas nå vil få betydning for om vi skal produsere mat i Norge framover. Mye må løses i årets forhandlinger, og bøndene må få en forpliktende plan for åra framover.
Sjøl om vi flommes over av ulike fiffige matløsninger for tida, er disse avhengig av løsninger som på ingen måte slår tradisjonell landbruksproduksjon. Det å produsere mat i hele Norge, på hver mulige kvadratmeter, ta utmarka i bruk og satse på kortreist videreforedling og distribusjon er udiskutabelt mer fornuftig enn å innføre et kosthold basert på lab-kjøtt, insekter, genredigert mat og importert mat.
De siste 20 årene har antall aktive gårdsbruk i Norge blitt redusert med 30 000 – fra 69 000 i 2000 til i underkant av 39 000 i dag. Fortsetter vi med samme nedleggingskurs vil Norge i 2050 ha i underkant av 20 000 aktive gårdsbruk, eller med den kursen som nå er signalisert – antakelig ingen.
Den 29.mars publiserte vi her på Steigan.no en god oppsummering skrevet av Thomas Fazi, av alle de angrepene vi har sett mot bønder og lokal matproduksjon. Vi vil alle tape på den globale krigen mot bøndene – The Great Food Reset har begynt.
Tradisjonelt jordbruk rammes imidlertid nå av et angrep uten sidestykke. Små og mellomstore bønder blir utsatt for sosiale og økonomiske forhold der de rett og slett ikke kan overleve. Bondegårder forsvinner i et alarmerende tempo over hele Europa og andre regioner, til fordel for verdens matoligarker – og alt dette gjøres i bærekraftens navn. I ei tid da nesten en milliard mennesker rundt om i verden fortsatt er berørt av sult kunne ikke leksjonen fra de nederlandske bøndene vært mer presserende eller inspirerende. For nå er det i det minste fortsatt tid til å motstå The Great Food Reset.
26. april skal jordbruket legge frem sitt felles krav til årets jordbruksforhandlinger, mens staten presenterer sitt tilbud onsdag 3. mai. Vi står foran ei avgjørende forhandling.
Verdal Bondelag inviterte til landbrukspolitisk debatt på Stiklestad den 30.Mars. Der sa generalløytnant Robert Mood at norske bønder er svært viktig for Norges totalberedskap og forsvarsvilje. Han foreslår større overføringer over statsbudsjettet. Dette skriver Nationen den 31.Mars.
Generalløytnant Robert Mood mener landbruket bør få langt mer penger over statsbudsjettet for den viktige rollen bønder spiller i den norske totalberedskapen. Nationen siterer Mood slik:
På spørsmål om han mente at bøndene bør få mer penger over statsbudsjettet, svarte han et klart og tydelig ja. Han mente penger kunne tas fra forsvarsbudsjettet.
Norge bruker rundt 1,7 prosent av statsbudsjettet på forsvar, men NATO-sjef Jens Stoltenberg ber oss trappe opp å bruke minst to prosent. Jeg mener vi ikke trenger mer penger til det ordinære forsvaret, men at vi kunne laget et fond med differansen mellom 1,7 og 2 prosent av statsbudsjettet. Dette fondet kunne vi brukt på landbruket for å bygge forsvarsvilje. Et vellykket forsvar og beredskap bygges nedfra og opp. Levende bygder er en svært viktig del av forsvarsviljen og beredskapen vår, sier generalløytnanten.
Han mente også at norske myndigheter tar altfor lett på beredskap og at det diskuteres beredskap med et helt annet alvor både i London og Brussel.
Videre skriver Nationen:
Vi lever i en brytningstid som gjør at vi er nødt å kunne svare på de ubehagelig spørsmålene. Hva hvis vi må klare oss nesten på egen hånd de neste tre åra? Hva skal vi spise hvis vi ikke kan kjøpe fra utlandet? Hva gjør vi hvis den dramatiske endringen kommer allerede i kveld? spør Mood.
Han mener geopolitiske stormkast er langt mer sannsynlig enn dyp fred i framtida og at denne erkjennelsen må prege politiske prioriteringer langt mer enn den gjør i dag.
Mood mener beredskap starter i åkeren, i levende bygder.
Reell beredskap blir det når folk har planlagt sammen, snakket sammen og festet sammen. Når folk kjenner hverandre, vet hvem som har hvilket utstyr og hvem som kan hva. Reell beredskap er når Per i Heimevernet og Kari i Røde Kors møtes hos bonden Einar som har masse maskiner. For hvert gårdsbruk som legges ned svekkes denne beredskapen. Levende bygder kan være viktigere enn våpen, sier generalløytnanten.
Mood har dessverre ingen tro på at denne måten å tenke beredskap på vil gjennomsyre rapporten fra Totalberedskapskommisjonen. Og han sier videre at landbruks- og matminister Sandra Borch burde «ta med seg et par statsråder til og sparke ned døra i Totalberedskapskommisjonen» og legge føringer for en ny tilnærming til beredskap.
Ifølge Nationen har generalløytnanten ingen tro på at bøndene får innfridd sine forventninger eller forhåpninger i årets jordbruksoppgjør, men han oppfordrer bøndene til å være tydeligere på sin egen verdi. Nationen skriver videre:
Man snakker om landbrukets krav i jordbruksforhandlingene, men hva er det egentlig for slags krav bøndene stiller? Er det ikke underlig å kreve å få lov til å jobbe så mye som dere gjør for 200.000 kroner? Dere burde heller komme med et tilbud til staten; så mye mat og beredskap kan dere få hvis vi sitter igjen med 400.000 kroner i inntekt, sier Mood.
Nå er det slik at folk i hele landet har et felles og grunnleggende behov og det er mat. Vi har også en annen viktig felles interesse og det er frihet og uavhengighet, det betyr at vi alle bør støtte opp om matproduksjon og et sjølforsynt Norge.
