oss 100 kroner!
Det finnes to tilnærminger til hvordan man tenker på krigen i Ukraina, noe som blir tydeligere etter hvert som krigen trekker ut. Disse to forskjellige tilnærmingene er interessante, fordi de vil gjenspeile seg i hvordan man tenker på også andre sider av samfunnsutviklingen. De bør være særlige interessante for folk som sysler med tanker om sosialisme og framtidige samfunnsformasjoner.
Av Tollef Hovig.
Den ene måten å tenke Ukrainakrigen på har sin basis i religionenes skille mellom det gode og det onde (se https://steigan.no/2022/10/tanker-om-sosialismen-filosofisk-grunnlag/ ), den andre har sine fundamenter i Darwins metode, hvor ulike prosesser utøver en gjensidig påvirkning på hverandre (se https://steigan.no/2022/11/tanker-om-sosialisme-alternativt-filosofisk-grunnlag/ ). Et litt nærmere søkelys på disse to måtene å tenke på kan være nyttig, både for perspektivet på Ukraina krigen, og for hvordan samfunn utvikler seg mer generelt.
Det gode og det onde
Den første måten å tenke på, ser på Ukrainakrigen som en krig mellom det gode og det onde. Med det gode mener man i Norge da USA med Nato på slep, mens det onde er Russland. Denne måten å tenke på kan vi tilskrive Zoroaster, som mest trolig levde rundt 1200 fvt. Han oppfant livet etter dødene, Frashokereti, og kom også med den briljante ideen at de gode som gjør gode gjerninger mens de lever kommer til paradis, mens de onde som gjør onde gjerninger mens de lever kommer til helvete. Dette har gjennom historien vist seg som en svært kraftfull ide, som har vært benyttet i religiøs idèskapning siden Zoroasters tid. Dette religiøse verdensbilde satte sitt uutslettelige preg på Europeisk tenking, ikke minst gjennom strengen Augustin, Thomas av Aquinas, William av Ockham, Martin Luther, Descartes, Hegel og Kant, fram til industrialiseringen og kapitalismen begynte for alvor på 1850-tallet. Karl Marx som levde i enden av denne tradisjonen, ble også sterkt preget av den. Dialektikken, som den er utformet, har sin rot i denne tradisjonen, i motsetningen mellom det gode og det onde. Stalin og flere grep begjærlig tak i denne kraftfulle ideen, og i hans versjon ble det til kampen mellom det gode proletariatet og det onde borgerskapet. Amerikanerne, som jo har store innslag av religiøsitet i sitt samfunn, har tatt denne ideen videre. I amerikansk tenking blir det ofte dualistisk, ondskapens akse mot sivilisasjon, demokrati mot autokrati, enten er du med oss eller mot oss, osv. Denne ideen lever også sterkt i Norge, det gjenspeiler seg i måten nordmenn tenker på Ukrainakrigen, for ikke å si hvordan svensker og finner tenker. Nato ble i løpet av noen uker omdefinert fra en amerikansk angrepsallianse til en vestlig forsvarsallianse, for å passe inn i denne tankerammen. Endringen skjedde riktignok bare i hodene til folk, godt hjulpet av det USA’s klakkørkorps i den norske og skandinaviske pressen. I virkelighetens verden skjedde ingen endringer med Nato.
Denne måten å tenke på gjenspeiler seg sterkt på den norske venstresiden, det argumenters med at Ukrainakrigen må sees på, på samme måte som da Norge ble okkupert av Tyskland under annen verdenskrig. Skulle ikke nordmennene kjempe for sin selvstendighet da liksom er argumentet? Jo, er det selvfølgelige svaret på det, men la oss tenke litt videre. I det norske perspektivet sto slaget mellom England og Tyskland. England med allierte var de gode, mens Tyskland med allierte var de onde, men var det egentlig de gode og England som vant krigen. Nærmere betraktet, er svaret på det at hverken England eller Tyskland vant krigen, USA var de som vant krigen. En av de største seirene fikk amerikanerne på slutten av krigen i Bretton Woods, da dollar fikk de samme egenskapene som gull. Amerikanerne kunne gå fra å grave gull til å trykke dollar, noe de har visst å utnytte fram til i dag. Det at det egentlig hverken var de gode eller de onde som vant krigen, leder oss over til den andre måten å tenke på.
Den andre måten å tenke på, ser utviklingen som en helhet av gjensidig påvirkende prosesser. Skjer det en endring i en prosess, påvirker den mulighetene og behovet for endringer i andre prosesser, så skjer det en endring i de, som igjen påvirker mulighetene og behovet for endringer i andre prosesser. Av dagens filosofiske meny, er det vel kybernetikken som kommer nærmest denne måten å tenke på. Marx og Engels var også innom denne tankemåten. Engels skriver f.eks.:
«Den store grunntanke at verden ikke skal fattes som et kompleks av ferdige ting, men som et kompleks av prosesser, hvor de tilsynelatende stabile ting ikke mindre enn deres tankeavbilder i vårt hode, begrepene, gjennomgår en uavbrutt forandring av bliven og forgåelse, som i all tilsynelatende tilfeldighet og tross i all momentan tilbakeskriden, til slutt setter igjennom i en fremadskridende utvikling………».
Men uansett, la oss benytte denne måten å tenke på når vi tenker på Ukrainakrigen. Vi kan for oversiktens skyld dele prosessene inn i tre hovedgrupper, men disse har i realiteten direkte innvirkning på hverandre. En gruppe består av prosessene i den interne utviklingen i Ukraina, den andre gruppen består av utviklingen i Russland og den tredje gruppen består av utviklingen i USA med Nato på slep.
Oldtidshistorie
Hvis vi ser på den første gruppen, hadde det vært fristende å starte med situasjonen 7-8000 år fvt., da Middelhavet brøt igjennom Marmarastrdet i Tyrkia og fylte opp Svartehavet. Området og tiden som fulgte blir kalt Cucuteni-Trypillian kulturen av dem som har rede på sånt. I dagens Ukraina lå det flere store bosettinger, nesten byer. Maidanets ble første gang bygget rundt år 5 000 fvt. Stedet rommet neppe mer enn et par hundre sjeler på den tiden. Men nye konstruksjoner ble bygget oppå de gamle som ble tæret vekk av historiens tann. Så stedet økte stadig i omfang. Ikke langt unna fantes også Talianki som man mener hadde 15.000 innbyggere 3800 fvt.
Hvis en tar med omkringliggende områder bodde det til sammen 30 000 mennesker i og rundt Talianki. Litt lenger vest lå Dobrovody som man antar hadde 10 000 innbyggere i 4 000 fvt. Dette er imponerende store byer ut ifra de mulighetene som fantes for transport av mat fra markene rundt på den tiden. Dette blir riktignok litt langt tilbake for dagens prosesser, så la oss i stedet starte på 1500-tallet da Polen og Ukraina utvikler seg til å bli Europas kornkammer. Det henger sammen med at sølv og gull begynner å flomme inn i Spania fra Latin-Amerika. Spania var et relativt karrig jordbruksland, og hidalgo (lavadel-) systemet som ble bygd opp for å drive muslimene ut av landet (ferdig i 1492) gjorde at Spania fikk mye gull og sølv, men lite bønder. Det var under hidalgoenes verdighet å drive jordbruk.
Polen og føydalismen
Dette, kombinert med forbedrede transportmidler, la grunnen for utviklingen av arbeidsdelingen i Europa med Polen og Ukraina i rollen som kornkammer. Denne rollen fikk konsekvenser. Når de vestlige landene i Europa begynte å effektivisere jordbruket, øke handelen, utvikle byer og trappe ned det føydale systemet, ble utviklingen i Polen og enda mer Ukraina, holdt tilbake av de lokale føydalherrene, som så seg best tjent med å fortsette som kornkammer og drive jordbruk, noe som fortsatte fram mot 1800-tallet.
Polen var på den tiden et stort land. Det omfattet Litauen, det meste av dagens Ukraina og Hviterussland. Det var i år 1788 8 millioner innbyggere i Polen, omtrent like mange som i England, men bare 1/3 av Englands befolkningstetthet. Disse områdene, sammen med deler av Romania, hadde nå vært Europas kornkammer i generasjoner, og adelen hadde kvalt utviklingen av byer og drevet områder som utviklet seg tilbake til føydale standarder, for å holde på det sånn. 75% av befolkningen jobbet på denne tiden innenfor jordbruket i en eller annen form. Disse områdene nådde 40% jordbruksandel omtrent samtidig med Ungarn, altså rundt den første verdenskrig. England nådde denne 40% grensen rundt 1750, og Frankrike/Tyskland rundt 1850/1880.
Polen hadde som Ungarn en stor adel, men lavadelen kunne drive jordbruk. Flertallet i jordbruket var fortsatt treller ved århundreskiftet 1800. 725 000 personer, 8% av befolkningen, hadde tittelen adelig. En brite hadde nok fnyst av mange av de adelige, for det var stor avstand mellom rik adel og lavadel. Bønder eide i gjennomsnitt rundt 33% av jorden, de adelige mindre, kanskje rundt 27%, borgerne rundt 20%, de geistlige 10% og kongen resten, kanskje 10%. De rikeste 20 familiene var som magnater. Det var familienavn som Potocki, Czartoryski, Radziwill, Branicki og flere. Ta en mann som Feliks Potocki (1630-1702), han hadde en eiendom på bortimot 17 000 kvadratkilometer, bortimot halvparten av Nederlands grunnareal. Han hadde 400 personer som arbeidet for ham, og en inntekt på 3 000 000 polske floriner, omtrent 1/3 av kongens inntekter, selv om de ikke var så store.
Skatteinntektene i Polen år 1750 blir sagt å ha vært 1/13 av de russiske og 1/75 av de franske. Etter reformene i år 1780 beløp de polske skatteinntektene seg til rundt 12 000 000 livres, sammenlignet med 140 000 000 i Russland og 430 000 000 i Frankrike. Sånne typer, som Feliks Potocki var ikke mye interessert i forandring. Byene i Polen var heller ikke rare greiene, bortsett fra Krakow og Warzava, som hadde 20 000 innbyggere hver seg. Et annet moment var at Polen var delt og satt sammen flere ganger, og besto av et konglomerat av nasjoner og stater. Nasjonalfølelsen var derfor laber på den tiden.
Warszawa var riktignok i rask vekst, men i Polen og Ukraina kontrollerte adelen, ikke borgerne, det meste av næringslivet utenfor jordbruket. Dette var bakteppet for situasjonen når industrialiseringen presset seg fram i de fleste landene vest for Ukraina/Polen og Russland i øst. I landene i vest var det gjennom en lang periode med handel, økende håndverk, effektivisering av jordbruk mv., skapt mye kapital på private hender. Denne kapitalen var stor nok til å danne et fundament for industrialiseringen. At den privatkapitalistiske versjonen av kapitalisme står så høyt i kurs i vesten har sine røtter i denne opprinnelig private kapitalen. I øst, i Russland fantes ikke noen slik privat kapital som kunne benyttes som basis for industrialisering. Der var man avhengig av å danne statlig kapital som fundament for industrialiseringen. Russerne klarte dette med store anstrengelser i 1920-årene. De områdene som hadde dannet Europas kornkammer, og hvor utviklingen var blitt holdt tilbake, fikk nå kniven på strupen. De måtte industrialisere, det kunne de enten gjøre på den statskapitalistiske russiske måten, eller de kunne gjøre det på den vestlige privatkapitalistiske måten.
Den østeuropeiske fascismen
Denne utviklingen ga grunnlaget for den klassiske øst-europeiske fascismen, med organisatoriske figurer som Stepan Bandera (1909-1959) og ideologiske figurer som rumenske Mihai Manoilescu (1891-1950), på den ene siden. Se nærmere om dette https://steigan.no/2022/04/den-klassiske-fascismen-i-ost-europa/ De så at en sterk stat var nødvendig for å kunne samle kapital til industrialisering, men de ønsket å legge denne staten og industrialiseringen til det som fantes av aristokrati, adel og privat kapital.
Fascismen var et nødvendige redskap for å skape en sterk nok stat til å undertrykke det arbeidende folket på vegne av et svakt aristokrati. De ønsket seg en privatkapitalisme, som i Vest-Europa. Mot denne varianten av industrialisering sto de som ønsket seg en statskapitalistisk variant, av russisk type. Historien ble at den statskapitalistiske versjonen vant fram i dette området, og var dominerende i 50 år. Polen og Romania gikk etter oppløsningen av Sovjetunionen, over til den vestlige formen for kapitalisme.
I Ukraina ble splittelsen mellom den østlige delen, som forholdt seg til Russland, og den vestlige delen som forholdt seg til Polen og Vesten sterkere og sterkere fra det samme tidspunktet. Men Ukraina med sin oligarkiske kapitalisme har ikke lykkes i å forbedre situasjonen for sine innbyggere, som de andre landene har klart. Romania lå i 1990 rundt 10 000 ppp dollar og har kommet opp i nærmere 31 000 ppp dollar. (En ppp dollar viser utviklingen uavhengig av dollarkursen.) Russland lå i 1990 rundt 8 000 ppp dollar og har kommet opp i over 30 000 ppp dollar. (Det er litt forskjellige tall hos forskjellige statistikk-leverandører.) Polen startet dårligere enn Romania og Russland på 6-7000 ppp dollar, og er kommet opp mot 40 000 ppp dollar, mens Tyskland ligger i overkant av 50 000 ppp dollar. Ukraina lå i 1990 rundt det samme som Russland, 8 000 ppp dollar, og ligger i dag rundt 14 000 ppp dollar pr. capita.
Ukraina har blitt Europas fattige fetter. De har ikke lykkes med overgangen fra statskapitalisme til privat/olgarkkapitalisme. Som i Russland ble den statlige eiendommen overdratt til oligarker ved Sovjetunionens oppløsning. Disse oligarkene har ikke klart å øke BNP pr. capita på samme måte som oligarkene i Russland eller det vestlige systemet i Polen og Romania.
Denne manglende utviklingen førte til stadig sterkere politisk splittelse mellom den østlige og vestlige delen av Ukraina etter oppløsningen av Sovjetunionen. Av de som ønsket seg i vestlig retning var det fortsatt mange som bygde på den fascistiske tradisjonen fra Stefan Bandera. Ved demokratiske valg i hele Ukraina hadde allikevel den østlige retningen flertall. I 2010 ble Victor Yanukovych valgt til president av flertallet. Det var det siste valget hvor hele Ukraina deltok. Yanukovich ble avsatt i Maidankuppet i 2014, som var den vestlige delens opprør mot den østlige. Dette kuppet medførte at Krim ble annektert av Russland og Donetsk og Luhansk erklærte seg som selvstendige. I valget som fulgte kuppet i 2014 hvor oligarken Petro Porosjenko ble valgt, fikk ikke disse delene av Ukraina med 5 millioner stemmer delta. Det ble i stedet innledet en borgerkrig fra den vestlige siden mot disse områdene. De fikk bombere i stedet for stemmesedler. I 2019 ble Porosjenko erstattet av Zelensky, men de samme områdene fikk ikke delta i de avstemningene heller. En del røster har hevdet at Sovjetunionen sto bak det som skjedde i de østlige delene av Ukraina. Russerne hadde sikkert innflytelse på det, men neppe så stor innflytelse som USA har hatt i den vestlige delen.
Mot arbeiderklassen
Det framkommer i propagandakrigen ikke hvem i Ukraina som har ledelsen i krigføringen, men det er fortsatt sånn at det alltid er eliten i et land som fører krig. De ser sitt snitt til å forverre arbeidernes kår under krigståken, mens arbeiderne er ute og ofrer livet i fronten. Georgij Sandul, advokat og leder av NGO Labour Initiatives beskriver tre lovendringer som er vedtatt i det siste, som drastisk forverrer arbeidernes kår i Ukraina. https://braveneweurope.com/georgii-sandul-a-full-scale-attack-on-ukraines-labour-rights Det er tydelig at de som leder krigen i Ukraina satser alt på at krigen skal drive Ukraina inn i Vesten. Det forlanges stadig tyngre våpen, og nå også forbudte våpen. En utvikling som fører til at USA, Nato og Vesten dras lenger og lenger inn i krigen på Ukrainsk side, noe som er det samme som at Ukraina dras lenger og lenger inn i Vesten.
Hvis vi ser på den andre gruppen prosesser, de som foregår i Russland, er den positive økonomiske utviklingen fra 1990 fram til 2013 framtredende. Etter 2013 er det det en utflating av veksten. Se https://steigan.no/2022/07/den-russiske-kapitalismen/ for nærmere beskrivelse.
Sanksjonene mot Russland, som ble innført i 2014 har medvirket til utflatingen, men har også ført til at Russland i dag er i ferd med å vende seg bort fra USA og Vesten, og søker nærmere samarbeid med voksende økonomier og Kina i øst.
At oligarkene i Russland ønsker seg større muligheter for vekst, er det liten grunn til å tvile på. De har brukt opp reservene som lå i billig produksjonskapital, de sliter med industriell konkurranse med Kina og andre land. Russerne skyves over i råvareproduksjon, og trenger markeder i øst hvor de får avsetning. I hvilken grad vendingen mot øst påvirker deres sikkerhetspolitiske vurderinger i Ukraina har det kommet lite materiale om, men at Krim og Azovhavet er avgjørende viktig for russerne vestover, er det liten tvil om. En annen interessant prosess som påvirker bildet i forbindelse med russernes vending mot øst, er utviklingen av en alternativ handelsvaluta til dollaren. Dersom det lykkes å få stor bruk av den, vil etterspørselen etter dollar falle, noe som vil medføre at den vil synke kraftig i verdi, noe som igjen vil medføre at USA må redusere dollarmengden for å holde etterspørselen og verdien oppe. En reduksjon av dollarmengden vil slå hardt inn i den amerikanske økonomien.
Dersom man ser på prosessene i Vesten, er det flere pågående som berører krigen. USA/Nato har siden Sovjetunionens oppløsning ekspandert mot øst. Det kunne vært gjort uten å flytte våpensystemer tilsvarende langt østover, men det har blitt gjort med en tilsvarende flytting av våpensystemer. USA har engasjert seg sterkt i den vestlige delen av Ukraina helt siden oppløsningen av Sovjet, med sikte på å øke sin innflytelse, noe USA’s rolle i kuppet i 2014 eksemplifiserte. USA har lenge visst at de på grunn av frackingteknologien oppnår selvforsyning med energi rundt 2020, og at de får en mulighet for energieksport. De har derfor en dobbelt mulighet. USA kan ved å forhindre billig eksport av gass fra Russland til Tyskland, eksportere sin egen til god pris. Det gir også muligheten til å svekke tysk industri og styrke amerikansk industri. Subsidiene av amerikansk industri gjennom «Inflation Reduction Act» (IRA) må sees på i lys av dette. Den avtagende amerikanske interessen for energiressurser (og islamister) i Midt-Østen bør også sees i lys av dette.
I den fasen kapitalismen er inne i nå, overtar statlig finansiering (IRA) av kapitaleierne for privatbankfinansieringen, som var dominerende i forrige fase. Det er en av grunnene til de-globaliseringen vi er vitne til. Ingen politiker vil finansiere andre land med egne sentralbankpenger (unntatt kanskje norske politikere med oljepenger), de vil finansiere sine egne land som alle har behov for billig (nullrente) kapitaltilførsel fra sin sentralbank.
Alle disse prosessene har påvirket og påvirker utviklingen i Ukraina. Det venstresiden trenger, etter min mening, er gode analyser av hvordan disse prosessene utvikler seg og hvordan de påvirker hverandre. Spørsmålet nå blir da hvordan en fred i Ukraina, på basis av de ulike prosessenes utvikling, kan se ut.
Måten å tenke på, i godt og ondt, som har sin basis i den religiøse tradisjonen, har helt åpenbare farer. Tenker man på den måten, vil man tenke som mange gjorde under annen verdenskrig, at de gode (Ukraina og Nato) må vinne over de onde (Russland). Det medfører at man må støtte USA, som har vært villig til å forsyne Ukraina med stadig tyngre våpen, alt etter som de har vurdert Russlands styrke og faren for at krigen skal utvikle seg til en større krig. USA er jo eksperter på å holde slagmarker utenfor eget territorium. Hvis de vil trappe opp krigen, vil de naturligvis gjøre dette gjennom sine europeiske natobaser, som så vil utgjøre den potensielle slagmarken for en utvidelse av krigen. Russerne sier at dersom det blir satt inn fly, vil også flyenes kommandosentraler utgjøre angrepsmål, og det er vel ingen som tror at koordinatene for disse flyenes angrepsmål blir satt i Ukraina.
Filosofi – eller måten man tenker på, kan bli avgjørende viktig for verdensfreden på kort sikt, og sosialisme på lang sikt. Ideene er viktige.
