Den «klassiske» fascismen i Øst-Europa

0
Fakkelmarsj i Kiev til minne om nazi-kollaboratøren Stepan Bandera

Av Tollef Hovig.

Den «klassiske» øst-europeiske fascismen oppsto på 1930-tallet og ble avsluttet etter andre verdenskrig. Den kom som en bølge, som omfattet de fleste landene i Øst-Europa i randsonen av Sovjetunionen.

Denne fascismen hadde sine røtter i disse landenes utviklingsnivå. Alle disse landene var i hovedsak bondesamfunn, med svært beskjeden, om noen, industri. Land som Polen og Ukraina hadde siden middelalderen gjort tjeneste som Europas brødkurv. En mann som Feliks Potocki kunne ved årsskiftet 1800 se ut over en eiendom på 17.000 kvadratkilometer, bortimot halvparten av Nederlands grunnareal, med oppdyrket mark. Jordbruksmagnater og adelen, som familiene Potocki, Czartoryski, Radziwill, Branicki hadde i årevis hindret urbanisering og tviholdt på føydale strukturer i denne delen av Europa. Romania var i samme situasjonen. Der land som USA, Italia og Tyskland hadde fullført samlingen og konstruksjonen av sine nasjoner på 1870-tallet, pågikk denne prosessen i Romania fra 1850 til 1920. Alle de øst-europeiske landene var delt og satt sammen mange ganger, og besto før nasjonsdannelsene av et konglomerat av nasjoner og stater. På denne tiden, 1920-1930, jobbet 80% av Romanias befolkning i jordbruket, omtrent som i Polen og Ukraina. Landene i Øst-Europa lå rundt regnet 50 år etter resten av Europa i konstruksjon av nasjoner, noe som var en nødvendig forutsetning for industrialisering, og de var på denne tiden jordbrukssamfunn knapt ute av føydalismen.

Disse landene i Sovjets randsone lå som en jordbruksdominert øy, omringet av industrialiserende land. Vest for dem hadde industrialiseringen allerede pågått i mange år, øst for dem hadde Sovjet startet industrialisering på sin måte. Vest for dem var industrialiseringen preget av klasseinteresser. Landene i vest hadde store kapitalansamlinger på private hender, som følge av oversjøisk (f.eks. Nederlandske Øst-India Kompaniet – VOC) handel. Etter hvert som fortjenestemarginene i denne oversjøiske handelen gikk ned, søkte denne kapitalen etter nye fortjenestemuligheter, noe den fant i industrialisering. Denne muligheten hadde ikke Sovjet. Der fantes ingen kapital av størrelse på private hender, heller ingen klassemessige interesser i retning av industrialisering. Land-adelen var fornøyd med å utbytte bøndene og leve med høyt luksusforbruk, og bøndene hadde bare jordbruket som alternativ. Det eneste reelle alternativet som forelå for industrialisering var gjennom statlig organisering, hvor forholdet mellom den kapitalen som skulle gå til årlig investering og den delen som skulle gå til forbruk ble statlig regulert. I og med at det ikke fantes klassemessige interesser i retning industrialisering, måtte dette skje gjennom politisk organisering av statsapparatet. Bolsjevikene realiserer gjennom den sovjetiske revolusjonen denne muligheten, og etablerer aksen politisk parti – stat – industrialisering.

Dette var den politiske og økonomiske situasjonen i disse landene ved inngangen til 1930-tallet. Dette ble forsterket av at det internasjonale bildet på slutten av 30-tallet var en kraftig produksjonsøkning i Stalins Sovjet, kombinert med den store depresjonen og tilbakegang i de vestlige land. Det var krefter i disse landene som ønsket industrialisering, men hvilke krefter som skulle gjennomføre en slik industrialisering var ikke klart. Alle disse landene hadde ganske stor lavadel, som synes det å jobbe i jordbruket var under deres verdighet. Statsapparatene i disse landene var derfor gjerne kunstig store, fylt med denne lavadelen. Det som var klart i alle disse landene, var at en industrialisering måtte gjennomføres, og at det bare kunne skje gjennom et statlig apparat. Dette behovet ga grunnlag for den «klassiske» øst-europeiske fascismen. Mihai Manoilescu (1891-1950), er regnet som den rumenske fascismens teoretiker. Han hadde påvirkning utenfor Romania, fra den polske arbeidsgiverorganisasjonen Lewiatan til Brasil. Han skrev flere bøker, hvorav den første «Teori om proteksjonisme og utenrikshandel» ble gitt ut i 1929. Han mente det eksisterende aristokratiet/borgerskapet i Romania var ute av stand til å industrialisere. De var bare interessert i luksusforbruk, i motsetning til borgerskapet i Vest-Europa som fokuserte på akkumulasjon og sikkerhet. Han mente demokrati var ubrukelig, og gikk inn for et autoritært ettpartisystem. Som tittelen på boka antyder var han også proteksjonist og mente hvert land skulle være selvforsynt og utvikle seg på egne betingelser. Han ga også ut et blad på den tiden. Det gikk sterkt inn for nasjonalisme og rasisme. Han mente det rasemessige grunnlaget i Romania var arisk, og var som de fleste andre i disse landene og i Vest-Europa, sterkt anti-semittisk. Det som skulle sikre industrialisering og den riktige utviklingen var den korporative staten.  Disse ideene var idégrunnlaget for den øst-europeiske fascismen.

Propagandaplakat for pilkorsbevegelsen.

Denne øst-europeiske fascismen hadde mange avleggere. I Romania hadde den flere, men to store dominerende. Den ene kalte seg «Legionen til erkeengelen Michael», og var en tradisjonell fascistisk organisasjon, med en militant avdeling som kalte seg jerngarden. Denne bevegelsen ble ledet av Corneliu Zelea Codreanu. Men Romania hadde også en mer type borgerskap-fascisme. Borgerskapet på denne tiden var ikke så utviklet og besto mye av intelligentsia, lavadel gjerne i statsapparatet, noe jordbruksadel og noe håndverk/byfolk. Denne bevegelsen kalte seg «Ligaen til kristent nasjonalt forsvar», og ble ledet av professor AC Cuza (1857-1947). Han var i utgangspunktet en erklært rasist, som beundret rasistenes bibel «Essay om menneskerasenes ulikhet» skrevet av Arthur de Gobineau. Han organiserte også den «antisemittiske verdensalliansen» i Bucuresti allerede i 1895, så deler av det øst- europeiske fascistiske tankegodset modnet seg tidlig. I Kroatia ble Ustasja etablert i 1929, i Tsjekkoslovakia etablerte Radola Gajda, Det nasjonal fascistiske samfunnet (NOF) allerede i 1926, i Ungarn ble den beryktede pilkorsbevegelsen etablert i 1935. Alle de baltiske landene hadde sine varianter, i Polen fantes «ONR» – Nasjonal radikal camp og «RNR-falanga» Nasjonal radikal bevegelse – falanga, etablert henholdsvis i 1934 og 1935. I Ukraina skapte Stepan Bandera bevegelsen «OUN» Organisasjonen av ukrainske nasjonalister i 1929. Det fantes flere enn de jeg har ramset opp her, med ulik klassemessig bakgrunn, og noe ulike mål. Noen ville knytte industrialisering og stat nærmer borgerskap, mens andre så statlig korporativisme mer uavhengig av klasseinteresser.

Etter annen verdenskrig, når disse landene kom inn i den sovjetiske blokken ble alle disse bevegelsene forbudt, og det ble etablert kommunistpartier som skulle gjennomføre en statlig ledet industrialisering uavhengig av klassene. Denne store forskjellen mellom vestlig private kapitaler, og østlig statlig kapitalakkumulasjon er den reelle forskjellen i den store debatten mellom stat og privat. I Norge er det vanlig å se på denne debatten mellom stat og privat, som en ideologisk debatt mellom sosialisme og kapitalisme.

Etter min oppfatning er statlig eller privat organisering av en industrialiseringsfase avhengig av hvilke historiske muligheter det enkelte land som skal gjennomgå en industrialisering har. Land uten utviklede private kapitaler, har ingen annen mulighet enn å industrialisere gjennom en statlig modell. Jeg kan ikke se at det er noe spesielt sosialistisk med en slik type statlig industrialisering, men den har vist seg effektiv til grunnleggende industrialisering. Når det gjelder fortsettelsen etter denne grunnleggende industrialiseringen, har alle landene i Øst-Europa gått over til kapitalisme i litt ulike former. En til tider overopphetet ideologisk debatt om privat og statlig virksomhet, kan med fordel byttes i en litt mer pragmatisk debatt om kost/nytte vurderinger av de enkelte tilfeller.

KampanjeStøtt oss
Forrige artikkelHvorfor aksepteres Kyiv Independents nazistiske forbindelser?
Neste artikkelEksperter: Store mangler i danske mediers dekning av bakgrunnen for krigen i Ukraina