Den russiske kapitalismen       

0

Russisk kapitalisme skiftet karakter i årene etter Sovjetunionens sammenbrudd 1991, og oppdelingen til flere nasjoner med Russland som den førende og dominerende. Etter oppløsningen ble de russiske produksjonsmidlene for en stor del privatisert, noe som har gitt den russiske kapitalismen en helt spesiell utviklingsbane etter 1991.

Av Tollef Hovig.

Historiens ledetråder

For å forstå det som skjedde i 1991 og utviklingen til i dag, er det nødvendig både å se litt bakover i historien. Den russiske revolusjonen startet i 1917 og pågikk fram til 1921. Før revolusjonen var Russland et jordbruksland. Tsaren hadde riktignok bygget ut en del jernbanelinjer, for å kunne skape noe mer handel innenlands. Det første momentet vi må merke oss, er at mens man i Vest-Europa hadde drevet både utstrakt oversjøisk handel og regional handel basert på havtransport og skip, hadde Russland bare drevet småskala innenlands handel. Der det i Vest-Europa var bygget opp store kapitaler på private hender gjennom sjøhandelen, var det i Russland svært lite kapital på private hender, utover jordeierkapital knyttet til jorden. Den store industrialiseringsepoken i vest startet rundt 1870. Da hadde man både store private kapitaler og en del etablert industri, gjennom hardhendt utbytting av arbeidere i over 100 år. Oppgaven Russland, og mange andre land i Øst-Europa sto overfor, var å skape en industrialisert vareøkonomi, uten særlig mye kapital å hjelpe seg med. Å benytte staten til å løse oppgaven med å framskaffe tilstrekkelig kapital mens man industrialiserte, var den eneste muligheten. Det forelå to strategier for det. Den ene var å knytte staten til datidens herskende klasse i de forskjellige landene. For å målbære dette alternativet ble fascismen skapt. Kjernen i fascismen er nettopp statens rolle i utviklingen av samfunnet. Den andre muligheten var å grunnlegge et politisk parti som kunne kontrollere staten og utviklingen av den industrialiserte vareøkonomien. I Sovjetunionen ble det siste alternativet den førende strategien. Den første femårsplanen ble lansert i 1929, den ga også startskuddet til veksten i de fascistiske bevegelsene i mange av nabolandene. Se artikkel om den klassiske øst-europeiske fascismen.

Den «klassiske» fascismen i Øst-Europa

Problemet for industrialiseringen var fortsatt mangelen på kapital i Russland. For å skaffe fram tilstrekkelig kapital til industrialiseringen (det som kalles den opprinnelige akkumulasjonen) fantes en mulighet, å tyne kapitalen ut av jordbruksbefolkningen. Det var samme oppskriften som tidligere var fulgt i England, og senere skulle bli fulgt i Kina. Borgerlige kritikere har lett for å snakke om Stalins og Maos terror og antall døde bønder, mens de glatt overser forholdene i England, i den tilsvarende historiske epoken. For eksempel I Dudley, i Worcestershire, var forventet levealder for de som ble født mellom år 1841 og år 1850, om lag 18,5 år.

Metoden med statlig styrt utvikling av den industrialiserte vareøkonomien ga imidlertid resultater, og medførte en høy vekstkurve. Så kom den annen verdenskrig, og avsluttet diskusjonen om strategi for industrialisering i alle nabolandene. De fascistiske gruppene ble fjernet, og det ble etablert politiske partier i alle landene, for å følge den strategien for industrialisering som Sovjet hadde staket ut. Industrialisering gjennom statlig styrt planlegging fungerte ganske bra, og alle disse landene hadde en vekst de tidligere ikke hadde vært i nærheten av, kanskje med unntak av Tsjekkoslovakia som hadde utviklet seg ganske langt på forhånd.

Den statlige organiseringen av vareøkonomien og industrialiseringen viste seg å fungere best i de tidlige fasene av industrialiseringen, etter hvert medførte den type organisering et økende antall problemer. (Disse problemene er en interessant diskusjon, men er ikke tema for denne artikkelen.) Disse problemene kombinert med geopolitiske konflikter, førte fram til den store forandringen i Sovjetunionen i 1991. Da var ideen å skaffe private eiere til de statlige produksjonsmidlene, for å få en mer type vestlig kapitalisme.

Privatiseringen av statlige eie

Måten endringene som kom i 1991 ble gjennomført på, la føringer for utviklingen av den russiske kapitalismen i 30 år. Vi kan se på en graf som viser utviklingen i Russlands BNP for denne perioden. Det er en graf som viser BNP i det som statistikere kaller PPP (Purchase Power Parity), det betyr at den viser utviklingen for Russlands innbyggere, rensket for svingninger i forholdet mellom dollar og rubel.

Russlands BNP

Vi ser en kraftig nedgang som varer i 4-5 år etter privatiseringen, før det begynner en langsom vekst fra 1998. Dette fallet og den påfølgende veksten har sin årsak i måten privatiseringen blir gjennomført på.

Da staten skulle selge ut sine produksjonsmidler, var det svært lite kapital på private russiske hender som kunne kjøpe dem. Alternativet var å selge til utlandet, men det var ikke et alternativ som var ønsket i Russland. Resultatet ble at produksjonsmidlene blir solgt for om lag 5% av sin reelle verdi til private russere. Mange av disse kom som kjent fra den russiske politiske eliten. At produksjonsmidlene selges til så lav pris, medfører at det formelle krav til utbytte på investert kapital blir tilsvarende lavt. Disse selskapene er altså i stand til å skape en fortjeneste som er langt større enn det som er nødvendig å betale ut i utbytte. I de første fire, fem årene etter privatiseringen er det fullt kaos i den praktiske organiseringen, både av produksjon og distribusjon. Systemet skulle legges om fra statlig styret prising av varer (kø for billige varer), til privat prising (kun varer for de som har penger). Det fører til en ukontrollert prisstigning på varer (se graf under), noe som skjøv mange folk utfor fattigdomsstupet, og førte til det store fallet i BNP i den samme perioden.

Inflasjon i Russland

Oligarkenes tilblivelse

Da omleggingskaoset begynner å roe seg, satt en rekke personer med eierinteresser i russiske produksjonsmidler, som var priset til omtrent 5% av det de egentlig var verdt. Dette medførte to konsekvenser. Den ene konsekvensen var etableringen av det som kalles en innsider-økonomi, det andre er mange og aggressive eierskifter. Når bedriftene ble så lavt priset, betød det at de formelle kravene til utbytte som skulle gi avkastning på investert kapital ble tilsvarende lave. Det medførte at det ble store utbytter tilgjengelig i selskapene som kunne tas ut som annet enn utbytte. Det ble tatt ut i form av bonuser, høye lønninger, provisjoner osv. av bedriftens eiere og nøkkelpersonell. Det er innsiderne i bedriften som tar ut store beløp. Disse pengene legger grunnlaget for de russiske oligarkenes formuer. Som regel har pengene raskt blitt ført ut av landet gjennom konglomerater av selskaper, havnet i ulike skatteparadis, og senere blitt investert i vest-europeisk formueskapital, for eksempel boliger i London. Det er klart at det har vært hard konkurranse om sikre seg disse lukrative kommandoposisjonene i den russiske kapitalismen, noe som har ført til mange og aggressive eierskifter, med stadig høyere priser som konsekvens.

Foreldelse av russiske produksjonsmidler

En helt annen konsekvens var at dette lave kravet til formelt utbytte på produksjonskapitalen fører til en stimulans av vare- og tjenestesirkulasjonen i en ganske lang periode, noe som gjenspeiler seg i vekstkurven til Russlands BNP. Problemstillingen ble at veksten først og fremst måtte komme gjennom utvidelse av eksisterende produksjonskapasitet og teknologi. Det lave utbyttekravet kombinert med oligarkenes innsidetapping av overskudd, førte til at det blir relativt lite igjen til nye investeringer. Nye produksjonsmidler blir også uforholdsmessig dyre, fordi de må lages til full pris, i motsetning til langt lavere pris på eksisterende produksjonsmidler. Resultatet har blitt todelt, det ene er at Russland har fått en ganske gammel industripark, omtrent dobbelt så gammel som i vesten. Det andre ble en dreining av investeringer bort fra industri, i retning utvinning av råvarer, særlig den type råvarer som kan selges relativt dyrt i vesten. I sum fører dette til en begynnende stagnasjon i russisk økonomi rundt 2007. Det er svært liten vekst å spore i perioden 2007 – 2020.

Geopolitikk og samling bak eliten

Politisk har det i Russland skjedd en dreining bort fra et USA ledet Europa, i retning Kina og Eurasia. Putin håper nok at nye handelsmønstre skal gi Russland nye muligheter for vekst. Det er kanskje usikkert om det gjør det, men å gå fra et stagnerende USA-ledet Europa, til et Kina-ledet Eurasia med fortsatt mange vekstmuligheter virker logisk nok. Krigen i Ukraina kan fra den russiske elitens side, sees på som en måte å sikre Russlands vestlige flanke før denne dreiningen, men den kan også sees på som et ønske om indre russisk samling mot en ytre fiende, i en stagnerende russisk økonomi. De fleste kriger har et element av et slikt ønske om indre samling, rundt den herskende klasse, i seg.

Forrige artikkelKrisetid og manglende gode beredskapsplaner
Neste artikkelHar USA tatt den militære kontrollen over Filippinene?