Mistanker om skittent spill fra sikkerhetstjenesten i Tysklands høyreekstreme «kupp»

0
En høyreekstrem tysker

En massiv politirazzia hindret ekstremistiske planer om å velte Tysklands regjering. Men tidspunktet for komplottet og hvor absurd det var reiste spørsmål om en statlig sikkerhetstjeneste spilte en rolle i å sette det i gang, noe man har sett mange ganger i Tysklands fortid.

Av Kit Klarenberg, The Grayzone.

Om morgenen den 7. desember 2022 gjennomførte Tysklands sikkerhetstjenester den største politirazziaen i sin historie, da 3000 sikkerhetspolitifolk stormet 130 eiendommer spredt over nesten hele landet, så vel som i Østerrike og Italia.

Da politiaksjonen var over, hadde 25 personer blitt arrestert for å ha konspirert for å styrte den tyske regjeringen. De sto anklaget for å ha planlagt å storme parlamentet, arrestere lovgivere og erklære gjenopprettelsen av landets monarki med makt, ledet av aristokraten Heinrich XIII Reuss.

En nærmere undersøkelse av politiaksjonen og tidspunktet for den, reiser imidlertid alvorlige spørsmål om legitimiteten til det påståtte kuppet, og om den tyske sikkerhetsstaten spilte en rolle i å sette det i gang. I så fall ville det passe inn i det historiske mønsteret av statens infiltrasjon av ekstremistiske bevegelser siden etterkrigstiden. I 2003 ble en tysk domstol tvunget til å gi opp en sak mot en beryktet nynazistisk gruppe, da retten fastslo at organisasjonen i det minste var delvis, om ikke helt, kontrollert av statlige agenturer.

De mistenkte som er anklaget for å ha planlagt å styrte Tysklands regjering er en del av en bevegelse kjent som Reichsbürger, eller rikets borgere. Denne gruppen sies å avvise Forbundsrepublikken Tysklands legitimitet, og hevder at landet faktisk ikke er en suveren stat, men et selskap opprettet av USA og Storbritannia etter andre verdenskrig.

Det er bare ett slående aspekt av en hendelse så sønderskutt av farseaktige elementer og overskrifter egnet som klikkagn, at det ser ut til å ha blitt skreddersydd for å skape sensasjon i mediene. En kjendiskokk som er rekruttert til «å ta over kantinene i det nye tyske riket» er blant de arresterte, det samme er et tidligere parlamentsmedlem for det høyreorienterte partiet Alternative für Deutschland (AfD). Det samme er en russisk statsborger, kjæresten til Reuss, som angivelig kontaktet Moskvas ambassade i Tyskland for å diskutere en ny verdensorden etter kuppet.

Myndighetene hadde tydeligvis planlagt en intens kurtisering av mediene og inviterte grupper med journalister til å dokumentere raidene i sanntid, og sørget derfor for at medier over hele verden nesten umiddelbart ble tapetsert med bilder av kuppmakerne som ble eskortert bort i håndjern. I alt ble 125 politifolk utplassert for hver mistenkte som ble tatt inn til avhør, noe som åpenbart var både ekstraordinært og overdrevent.

Gitt hastigheten som store tyske nyhetskilder som Der Spiegel publiserte detaljerte, lange rapporter om raidene, har noen til og med antydet at enkelte artikler ble utarbeidet i forkant av politiets feiende arrestasjoner, og at journalister og redaktører hadde ventet en stund på denne dagen. Uhyggelig nok, i en siden-slettet tweet den 6. desember, spådde ARD-journalist Georg Heil tilfeldigvis: «Jeg mistenker at det vil komme mange ‘eksklusive’ nyheter i morgen.»

Mange myndighetspersoner har aggressivt kjørt linjen at konspiratørene «ikke er ufarlige, gale mennesker», og mediene har behandlet kuppet med største alvor. Den tyske statskringkasteren Deutsche Welle har innrømmet at Reichsbürger ikke engang hadde en fjerneste realistisk utsikt til å styrte regjeringen. Mer generelt erkjente DW at et statskupp «knapt kunne lykkes i Tyskland», ettersom «statsordenen og grunnloven er for solid».

Selv om bare en håndfull våpen ble beslaglagt i politiraidene, har innenriksminister Nancy Faeser erklært at Tysklands allerede strenge våpenlover vil bli strammet ytterligere inn som svar på det angivelige, forpurrede opprøret. Det er nesten sikkert at Berlins sikkerhets- og etterretningstjenester også vil bli gitt forbedret kapasitet til å overvåke og trakassere borgere og undertrykke uro, gitt at de er svært nidkjære i å kriminalisere dissens på politisk hensiktsmessige tidspunkter.

I april 2021, da den tyske regjeringen forberedte seg til å pålegge strengere pandemirestriksjoner, ble den konfrontert med sterk opposisjon fra offentligheten, og et flertall av politiske partier over hele det politiske spekteret. Da etablerte Berlins innenlandske sikkerhetstjeneste, kjent som Bundesamt für Verfassungsschutz, eller BfV, en ny, spesialtilpasset overvåkingskategori for motstandere av nedstengningen.

Byrået hevdet at motstand mot nedstengningsordrer representerte en undergravende trussel mot staten, men at den ikke falt inn under eksisterende bekymringskategorier som ytre høyre, ytre venstre eller islamsk terrorisme.

Trekket forbød effektivt all agitasjon mot nedstengning i Tyskland, mens det klassifiserte alle som ble arrestert for slik aktivitet, som på det tidspunktet gjaldt tusenvis, til tross for forfatningsdomstolens avgjørelse et år tidligere, at Covid-19-restriksjoner ikke skulle gjelde demonstrasjoner, ville folk likevel være skyldig i ekstremistiske handlinger.

Den garanterte også utvidede fullmakter og byråkratiske ressurser til BfV, som brukte disse i desember, da organet slo ned på Reichsbürgers angivelige opprørskomplott.

Tysklands regjering infiltrerer ytre høyre

Tyske mediers overveiende fokus på komplottmakerne i Reichsbürgers påståtte «ytre høyre» karakter er slående, BfV beregner at av de anslagsvis 21.000 tilhengerne i Tyskland, er bare omkring fem prosent «høyreekstremister».

Disse tallene kan virke uvanlig spesifikke, men BfV er godt rustet til å oppgi dem med høy grad av sikkerhet. Faktisk er byråets overvåkning og infiltrasjon av Tysklands ytre høyre så omfattende at bevegelsen, i det minste delvis, har vært drevet og til og med finansiert av staten.

Denne urovekkende virkeligheten ble blottlagt i januar 2001, da alle grener av den tyske regjeringen ba Berlins føderale forfatningsdomstol om å etterforske det ultranasjonalistiske Nasjonaldemokratiske partiet (NPD) og avgjøre om det var grunnlovsstridig. Deres hensikt var å direkte forby partiet.

Den saken som fulgte kollapset i 2003, etter at forfatningsdomstolen fastslo at mange NPD-medlemmer og viktige personer, inkludert minst 30 av de mest fremtredende figurene, var hemmelige agenter eller informanter for BfV. Dessuten var mye av regjeringens sak mot partiet basert på uttalelser og arbeider publisert av enkeltpersoner på byråets lønningsliste. En antisemittisk NPD-pamflett som var fremtredende i bevisene som ble gitt til domstolen, ble for eksempel forfattet av en undercover-operatør.

Som følge av dette kom domstolen til at det var umulig å fastslå hvilke uttalelser, publikasjoner og handlinger som var tilskrevet parten, som hadde blitt påvirket av BfV. Etterforskerne spekulerte i at ODs virksomhet kan ha vært bevisst og aktivt styrt av byrået til å støtte forbud mot partiet.

Denne forklaringen er svært usannsynlig gitt det faktum at fornyede samtaler for ODs forbud i 2011, ble avfeid av BfV med den begrunnelse at det ville være nødvendig å deaktivere partiets 130 personer sterke nettverk av etteretningsinformanter i partiet, halvparten av dem nynazister, som ga uvurderlig etterretning om en rekke hemmelighetsfulle høyrebevegelser.

Det er derfor tilsvarende usannsynlig, som den etablerte historien om «kuppet» hevder, at komplottmakerne bare kom under BfVs oppmerksomhet for første gang i april i år, etter arrestasjonen av fire medlemmer av United Patriots, en undergruppe av Reichsbürger. De konspirerte angivelig for å ødelegge kraftverk for å forårsake en landsomfattende mørklegging, og kidnappe helseminister Karl Lauterbach.

Reichsbürger hadde vært på BfVs radar i årevis. I mars 2020, etter en skyteepisode i Hanau som førte til at ni immigranter døde, forbød Tysklands sentralregjering gruppen, og flere av dens medlemmer ble arrestert.

Den ekstremistiske gruppen var fremtredende i BfVs årsrapport for 2021, det samme var den Covid-19 skeptiske Querdenken-bevegelsen, som kuppmakerne også ble koblet til. Sistnevnte ble spesielt referert av BfV i sin offisielle begrunnelse for å opprette en ny overvåkingskategori for motstandere av nedstengningen.

Som sådan var «kupp»-konspiratørene ugjendrivelig knyttet til en rekke grupper, offisielt bekreftet å være under intensiv overvåkning av BfV. Disse gruppene ville dermed ha blitt sterkt penetrert av agenter og informanter, som rapporterte om alle medlemmenes bevegelser. Når det gjelder AfD-partiet betyr klassifikasjonen som en mistenkt ekstremistisk gruppe at all privat kommunikasjon fra alle som er knyttet til partiet blir grundig registrert og lagret. (Overs.utheving)

Den aristokratiske Reichsbürger-lederen Reuss og hans medsammensvorne ble angivelig gjenstand for interesse fra BfV etter arrestasjonene av partiets undergruppemedlemmer i United Patriot. «Veldig tidlig,» ifølge byråpresident Thomas Haldenwang, «hadde BfV en veldig klar oversikt over deres planer.»

Myndighetene hadde nøye overvåket deres kommunikasjon og kontakter fra det tidspunktet, samlet etterretning om det bredere nettverket de opererte i og bygget saker mot dem. Hvis de virkelig utgjorde en alvorlig, umiddelbar trussel mot Tysklands konstitusjonelle orden, eller deres planer om å gjøre det var velutviklede og nær realisering, kunne tiltak sikkert ha blitt tatt mye tidligere.

Haldenwang hevder at BfV så på i sanntid da plottet «ble mer og mer konkret og våpen ble anskaffet». Spørsmålet om hvorvidt BfV-provokatører oppmuntret og/eller hjalp noen av konspiratørene med å fremme sine opprørske fantasier i løpet av denne perioden, er fortsatt åpent og åpenbart.

Tross alt ga de åtte månedene hvor plottet utviklet seg, god tid til å plassere agenter i en gruppe, eller rekruttere dem.

Etter vanvittig medieoppmerksomhet forsvinner «kuppet» fra overskriftene

Et av de mest bemerkelsesverdige aspektene ved «kuppet» er hvor raskt det forsvant fra overskriftene etter den første serien av raid. Etter en bølge av minutt-for-minutt-rapportering, en hendelse av angivelig seismisk, historisk betydning, slik Bloomberg-spaltisten Andreas Kluth erklærte. Den skulle angivelig handle om at Berlin avverget etableringen av et «Det fjerde riket,» men har opphørt å være av noen interesse i det hele tatt for mainstream-journalister selv i Tyskland.

Etter en slik skremmende hendelse, der Tyskland angivelig ble reddet fra Hitlers andre gjenkomst, virket det rimelig å forvente mer uhyggelige detaljer om konspiratørenes store plan. I det minste noen av de lovede arrestasjoner av andre medlemmer av den ekstremistiske cellen, burde ha materialisert seg nå.

Men bortsett fra en rekke møter i Forbundsdagen bak lukkede dører den 12. desember, der det ble hevdet at komplottmakerne hadde drømt om å opprette 280 paramilitære enheter med oppgave å «arrestere og henrette» folk etter at regjeringen ble styrtet, har myndighetene forholdt seg forbløffende stille siden 7. desember. Og de veldresserte nyhetsmediene har lojalt fulgt statens taktstokk og latt «kuppet» falle nesten helt ut av radaren.

Medienes plutselige, manglende interesse for Reichsbürger-komplottet minner om nok en angivelig kuppkonspirasjon fra ytre høyre i Tyskland. I april 2017 ble landet oversvømt med rapporter om en 28 år gammel soldat i Bundeswehr, kjent som «Franco A», som hadde blitt arrestert for å planlegge å utføre voldelige angrep på tyske politikere, aktivister og journalister.

Franco A. Ble fremstilt som et ledende medlem av den høyreekstreme terrorgruppen Nordkreuz og skal ha registrert seg som syrisk flyktning hos tyske myndigheter i desember 2015. Hans påståtte hensikt var bevisst å legge igjen fingeravtrykkene sine på åstedene for alvorlige forbrytelser i håp om at de ville bli knyttet hans syriske alter ego, og dermed utløse landsomfattende voldelige overgrep mot innvandrere over hele landet.

Myndigheter erklærte senere at undersøkelser av Franco A avslørte at han var en del av et mye bredere komplott blant Tysklands elitekommando for spesialstyrker (Kommando Spezialkräfte – KSK), for å oppnå «Dag X», hvorpå de ville bortføre og henrette en rekke tyske politikere.

Saken førte til internasjonalt ramaskrik, så vel som utbredt offentlig debatt om i hvilken grad Bundeswehr hadde blitt smittet med farlige, revolusjonære elementer fra ytre høyre. Den offisielle granskningen utgjorde til slutt imidlertid ingenting.

I november 2017, seks måneder etter arrestasjonen, ble Franco A løslatt fra varetekt, som Berlins føderale domstol bemerket, «underbygger ikke resultatene så langt av etterforskningen, den sterke mistanken om at en alvorlig handling som truer staten var under forberedelse.»

En politirazzia tre måneder tidligere mot KSK-hovedkvarteret, klarte heller ikke å avdekke noen indikasjon på undergravende intensjoner eller aktiviteter blant deres operatører. Konklusjonen med at fravær av bevis, ikke er bevis for fravær, spekulerte politiet i at kommandoen hadde blitt tipset på forhånd, og siktet straks en soldat kjent som Peter W, som de anklaget for i hemmelighet å lede den høyreekstreme gruppen Hannibal, med å hjelpe de mistenkte med å dekke sporene sine.

Peter W ble behørig frikjent i mars 2019, og fortsetter tilsynelatende å tjene i de tyske væpnede styrker til denne dag. Han argumenterte med hell i retten at sosialdemokratiske partitilhengere innen Tysklands justisdepartement grovt overdrev og forvrengte hans sak for å sette den regjerende CDU-ledede regjeringen i forlegenhet med tanke på det kommende valget.

I mellomtiden fikk Nordkreuz’ antatte leder og grunnlegger, en veteran fra politiet, snikskytter og skyteinstruktør, kjent som «Marko G», en betinget dom på 21 måneder i desember samme år. Til tross for at våpen og ammunisjon ble funnet hjemme hos ham, ble arsenalet ansett for å være stort sett lovlig, og flere «grunnlovsstridige» kommentarer han kom med i en privat gruppechat, antydet verken at han hadde til hensikt å styrte regjeringen eller utføre terrorangrep.

Franco A ble til slutt dømt til fem og et halvt års fengsel for besittelse av ulovlige våpen og bedrageri, i juli 2022. Ingen konkrete bevis for en samordnet innsats, enn si et ønske, om å styrte den tyske regjeringen, fra hans side, har noen gang kommet for en dag. I mellomtiden ble KSK omorganisert og delvis oppløst på grunn av det påståtte nivået av høyreekstremisme innen egne rekker, selv om det ikke ble gjort ytterligere arrestasjoner.

«Spenningsstrategi» tilbake til Europa?

Spøkelsesfortellingen om en hemmelig fascistisk forbindelse, som er fast bestemt på å gripe makten i Berlin gjennom drastisk vold, er en forestilling tyske myndigheter, politikere og journalister lenge har vært ivrige etter å trylle frem. Selv om det kan være liten tvil at det moderne Tyskland er hjemsted for et for stort antall nynazister og fascister, der i det minste noen av dem er voldelige og farlige, har de liten eller ingen sjanse til å true landets konstitusjonelle orden.

Det er også sant at disse ekstremistiske kreftene er godt representert i militæret og sikkerhetstjenestene. I november 2018 fikk BfV-sjef Hans Georg Maasen sparken for å ha formidlet rasistiske konspirasjonsteorier. På den tiden ble det spekulert i at hans politiske synspunkter kan ha ført til at byrået vendte det blinde øye til aktivitetene til landets ytre høyre i løpet av hans seksårige periode.

Maasens forgjenger Heinz Fromm forlot også sin post i skam etter at det ble avslørt at BfV makulerte filer relatert til Den nasjonalsosialistiske undergrunnen (NSU), en nynazistisk terroristgruppe som ustraffet utførte mord, bankran og bombeangrep over hele Tyskland i et tiår.

Spørsmål florerer den dag i dag om hvorvidt NSU var aktivt beskyttet mot etterforskning og pågripelse av BfV-statens sikkerhetstjenester. Det er også uklart hvorfor en av byråets ansatte, referert til av andre spioner som «Lille Adolf» for hans høyreekstreme synspunkter, var til stede på åstedet for et av gruppens drap. Det som er bekreftet er at NSU var i direkte, regelmessig kontakt med mange BfV-informanter, og indirekte mottok byrå-midler gjennom den tyske statlige sikkerhetsorganisasjonen.

Dette var neppe første gang høyreekstreme terrorister har klart å slippe unna med regelrette drap i Europa. Gjennom den kalde krigen administrerte britiske og amerikanske spioner i forbindelse med NATO, et nettverk av hemmelige fascisthærer som begikk utallige voldelige, kriminelle handlinger som del av en «spenningsstrategi», utformet for å diskreditere venstresiden, og rettferdiggjøre stadig større sikkerhetstiltak. I Italia var dette samarbeidet kjent som Operation Gladio.

Mange terrorangrep utført i denne perioden forblir enten offisielt uløste, eller de sannsynlige gjerningsmennene har aldri blitt stilt for retten. Gladio-operatøren Vincenzo Vinciguerra som ble fengslet på livstid for en bilbombe som drepte tre politibetjenter og skadet to, forklarte i senere år hvorfor, og blottla «spenningsstrategien» i sterke detaljer:

«Vi skulle angripe sivile, kvinner og barn, uskyldige mennesker utenfor den politiske arenaen. Årsaken var enkel, tvinge publikum til å vende seg til staten og be om større sikkerhet … Folk ville villig bytte sin frihet for sikkerheten ved å kunne gå i gatene, gå på tog eller gå inn i en bank. Dette var den politiske logikken bak bombeangrepene. De forblir ustraffet fordi staten ikke kan fordømme seg selv.»

Etterdønningene av den dødelige Bombingen av Piazza Fontana i Milano, desember 1969. En anarkist ble beskyldt for bombingen, men den ble utført av høyreorienterte statlige etterretningskrefter, som del av «spenningsstrategien».

Vinciguerras ord resonerer sterkt mot bakteppet med det nylige Reichsbürger «kuppet», ettersom det angivelige komplottet ikke kunne ha kommet på et mer passende tidspunkt for den tyske regjeringen. Gjennom hele 2022 har embetsrepresentanter i Berlin åpent uttrykt angst overfor utsiktene til masseopprør på grunn av en negativ spiral i leve- og energikostnader. Selv om det knapt rapporteres i mainstream media, har store protester vokst i størrelse og hyppighet. Tysklands forbundskansler Olaf Scholz har kalt situasjonen «en kruttønne for samfunnet.»

Det er ikke usannsynlig at landet vil falle inn i en dyp, kvernende lavkonjunktur i nær fremtid; noen analytikere har spådd en eventuell avindustrialisering. Offentlighetens oppslutning om Scholz administrasjonen er allerede sunket betydelig. Motsatt har AfD, som er imot å bevæpne Ukraina og sanksjonere Russland, nådd nær rekordnivåer på meningsmålingene, og ligger an til å komme på førsteplass i flere delstatsvalg i 2024.

Med vestlige regjeringer som ikke lenger er i stand til å utnytte Covid-19-pandemien til å knuse dissens, samle borgere bak upopulære administrasjoner og utvide systemer for overvåking og sosial kontroll, trapper etterretningstjenester i hele Europa og Nord-Amerika igjen opp frykten for terrorisme, for å skremme befolkningen til underkastelse, denne gangen i form av hjemlige, høyreekstreme elementer.

Hvis tyske spioner hadde ønsket å pønske ut et terrorkomplott under falskt flagg, som oppnådde maksimal visuell og politisk innvirkning, og uten noen risiko for nasjonal sikkerhet, kunne ikke «kuppet» de så heroisk avslørte den 7. desember, vært bedre unnfanget.


Denne artikkelen ble først publisert av The Grayzone:

Suspicions of state security set-up in Germany’s far-right ‘coup’

KiT KLARENBERG

Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som utforsker etterretningstjenestenes rolle i utformingen av politikk og oppfatninger.

Oversatt for Steigan.no av Hans Snøfjell.


Les også: Om hvordan CIA lager falske radikale organisasjoner

Det hemmelige komplottet mellom CIA, mafiaen og fascistene i Italia for å manipulere italiensk politikk

Blyårene i Italia – terroren, staten og fascismen

Forrige artikkelMediesjefene: Objektiviteten må vekk i journalistikken
Neste artikkelTerror som påskudd: USA spiller IS og kurderne for å opprettholde okkupasjonen av Syria
Kit Klarenberg er en undersøkende journalist som gransker etterretningstjenestenes rolle i utformingen av politikk og oppfatninger.